Harmonien, også kalt Mølmanns palé, Møllmannsgården og von Schmettows palé, var et trepalé ved det sørvestre hjørnet av Torvet i Trondheim, i Munkegaten 22. Bygningen, som var det overlegent største bolighuset som til da var bygget i byen, ble oppført for lagmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Hveding Mølmann i perioden 1769 til ca. 1773. Årstallet 1770 var utskåret i portalen over inngangsporten, men maleren og stukkaturkunstneren J.C.C. Michaelsen avsluttet ikke sitt omfattende innendørs utsmykningsarbeid før i 1773.
Klubselskabet Harmonien ble leietager av deler av bygningen i 1821, og kallenavnet Harmonien er dokumentert allerede i 1823. Klubbselskapet kjøpte eiendommen i 1825.
Trondheim hadde en storhetstid som handelsby fra midten av 1700-tallet til nærmere 1900. Bevarte håndverksgjenstander, spesielt sølvsmedarbeider, er på et høyt europeisk nivå, og innen arkitekturen var det en tid for bygging av storslåtte lystgårder og bypaleer, bygget like mye for å imponere omverden og underholde gjester, som for å huse byggherrens familie.
Harmonien var det første av de fire store trepaleene som ble bygget ved og rundt Torvet i siste halvdel av 1700-tallet. De tre andre, Hornemansgården, Sommergården (også kalt Svaneapoteket) og Stiftsgården står fortsatt, mens Harmonien ble totalskadet av brann i 1942 og deretter revet. På eiendommen står nå «Forenede-bygget», oppført for et forsikringsselskap i 1968. __TOC__ .
Bakgrunn for bygging av paleet Harmonien ble oppført i perioden 1769–ca. 1773Selve den uinnredede bygningen var klar for første branntakst i 1770, men én kilde oppgir at det ikke var klart for innflytting i 1771 (O. Delphin Amundsen); og Michaelsen, som hadde ansvar for innvendig dekor, averterte i avisen i 1773 at han var ferdig i Mølmanns palé og klar for nye oppdrag som bybolig for den velhavende familien MølmannEtternavnet skrives med to l-er i enkelte kilder. Norsk biografisk leksikon bruker denne skrivemåten, med én l.: Hans Ulrich (1715–1778); hans kone Gudlov, født Hveding (1722–1799) og deres datter «Stinchen» (1757–1820). Paleet var mer enn en bolig for familien. Det var en bygning ment for representasjon og festligheter, og det var en manifestasjon av familiens velstand.Fasting (1997), s. 6 Mølmanns eide flere store eiendommer, som lystgårdene Nedre Rotvoll, Arildsløkken i Strinda og Gjølme i Orkdal. Familien tilbrakte en stor del av året på sine landeiendommer. Harmonien var i hovedsak deres vinterresidens.Schmidt (1962), s. 136
Reising av store paleer Det er ingen jevn stigning i bygningsstørrelsen fra de mindre husene som ble bygget tidligere på 1700-tallet og frem til de store paleer som ble reist i Trondheim rundt 1770–1780. Det ser ut som det plutselig ble en motesak blant de rike og mektige å ha svært store hus. Paleene ble et statussymbol for den rike delen av kjøpmannsstanden, dette øvre sosiale sjiktet som skilte seg ut fra vanlige kjøpmenn på grunn av sin store kapital og som eiere av produksjonsmidler. Verken før eller senere har borgerskapet i byen bygget hus med tilsvarende dimensjoner.Kavli (1966), s. 119
Etter en bybrann i 1681 ble det utarbeidet en ny byplan med brede gater, for å unngå slike katastrofer i fremtiden. Topografien i Trondheim og de store kvartalene byplanen la opp til, gjorde at forholdene lå godt til rette for å oppføre svært store bygninger her. Den meget velhavende og innflytelsesrike delen av kjøpmannsstanden, som i tillegg ofte var skipsredere, skog- og godseiere og gruveeiere, hadde også muligheter og midler til å oppføre dem. Husene ble ofte oppført i to jevnhøye etasjer avsluttet på toppen med valmtak, mansardtak eller seteritak, gjerne sammen med arkoppbygg. Det stående panelet og pilastervirkningen (se avsnittet «Konstruksjon og eksteriør») ga veggene et utpreget vertikalt uttrykk.
I de fleste bøker og artikler som omtaler byggingen av de trondhjemske paleene, er forfengelighet nevnt som en hovedårsak til disse overdådige bygningene, spesielt kvinnenes forfengelighet, med Stiftsgårdens eier geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller og Gudlov Mølmann som de mest forfengelige av dem alle. En samtidig omtale av dette finnes i et brev fra rektor Laurids Smith (1754–1794).
Et tegn på at ihvertfall fru Schøller var forfengelig, er at hun i 1776 reiste til København som kammerherreinne og kom tilbake som geheimerådinne, en honorær tittel hun hadde kjøpt i Danmark.Fasting (1997), s. 64 Hvis det er riktig at fru Mølmann fikk bygget på en seteritak-etasje (se avsnittet «Fra seteritak til valmtak») for at hennes hus ikke skulle stå tilbake for fru Schøllers, tyder det på stor forfengelighet også hos Harmoniens byggfrue.
Mølmanns bolig før Harmonien I en branntakst fra 1767 står Mølmann oppført med bolig i Kramboedgaden, dagens Krambugata. Dette hadde tidligere vært byens hovedgate. Før bybrannen i 1681 strakte de store handelshusenes eiendommer seg fra Krambugata østover til Nidelva, der de endte i handelshusenes brygger (sjøpakkhus).Bratberg (1996), s. 306–307
Mølmanns eiendom i Krambugata besto, ifølge branntaksten fra 1767, av: Forhusbygning; sidebygning med kammer, stue og kjøkken; sidebygning mot sør, størhus, stall; tverrbygning og et stabbur. Bygningene ble til sammen verdsatt til 1000 riksdaler. Dette tyder på at eiendommen var stor og rommelig. Hornemannsgården, som riktignok ennå ikke hadde fått sitt tilbygg og sin tredje etasje, ble samme år verdsatt til 1200 riksdaler.
Krambugata var beholdt i den nye byplanen fra 1681, i hovedsak med sitt middelalderske løp. Denne skilte seg ut fra de planlagte rettlinjede, brede sentrumsgatene forøvrig, så et palé i den størrelsesorden Mølmanns etterhvert fikk bygget ved Torvet, var ikke mulig der.
Harmoniens beliggenhet
Da Johan Caspar de Cicignon tegnet sin nye plan over byen i 1681, lot han ikke de to hovedgatene gå vinkelrett på hverandre: Kongens gate, i retning øst–vest fra Kjøpmannsgata til Ilevollen, følger løpet til den middelalderske ferdselsåren Geilan, mens Munkegaten går i retning sør-sørøst mot nord-nordvest, for å få Domkirken og Munkholmen i samme akse, som viktige fondmotiver.Cicignon gjorde dette helt bevisst. Han er sitert vedr. dette i Kavli (1966), s. 40 Domkirken ligger i gatens sørligste ende og Ravnkloa, med utsikt mot Munkholmen, i den nordligste. Der disse to gatene krysset hverandre, anla Cicignon det sentrale Torvet, med en regulær, kvadratisk form med sider på omtrent 100 m.
Fordi hovedgatene ikke gikk vinkelrett på hverandre, fikk tomtene som grenset både til Torvet og Munkegaten dels spisse, dels stumpe vinkler.
Torvet lå på 1700-tallet helt i utkanten av byen mot vest, og her var det plass til å bygge storslåtte hus. Mølmann kjøpte en eiendom i Torvets sørvestlige hjørne, fikk revet huset som sto på tomten, og bygget sitt store palé med en rettvinklet plan, til tross for at tomten egentlig hadde en stump vinkel mot Torvet, som dermed mistet sin regulære form. Det fremgår av tidligere bykart at huset han fikk revet hadde ligget noenlunde innenfor Torvets regulerte byggelinjer.Kavli (1966), s. 98 Omtrent 300 m² av Torvets frie flate ble dekket av Mølmanns nye anlegg. Mølmann skal også ha utvidet eiendommens grunnareal betydelig ved å kjøpe til regulerte nabotomter.
Harmoniens byggherre og hans bakgrunn venstre|miniatyr|upright|Hans Ulrich Mølmann. Malt av den danske maleren Peter Wichmann i 1759 miniatyr|upright|Gudlov Mølmann. Malt av Peter Wichmann i 1759Arbeidsdelingen mellom kjønnene var klar på 1700-tallet. I borger- og overklassefamiliene sto mennene for det inntektsbringende arbeidet utenfor hjemmet, mens kvinnenes aktiviteter i hovedsak foregikk innenfor husholdningen. Dette gjaldt også handelshusene. Kvinnenes arbeid og aktivitet kunne bare unntaksvis knyttes direkte til markedet, men var nødvendig og viktig for den helheten handelshusene utgjorde.
Gudlov Mølmann var en mektig kvinne, som styrte et hus med stor representasjon og mye selskapelighet. Hun omtales også som den pådrivende når det gjaldt å få bygget Harmonien, men det var mannen, Hans Ulrich Mølmann, som var den mektige utenfor hjemmet, i handel og samfunnsliv, og det er han som er omtalt i kildene som husets byggherre.Eksempel: Alle branntakstene
Trondheim var i hovedsak en handelsby på 1700-tallet. Mange av de mest innflytelsesrike personene i trondheimshandelen var enten selv innvandret fra, eller var etterkommere etter innvandrere fra Flensburg, i hertugdømmet Slesvig, som den gangen var i personalunion med Danmark. Dette området hadde vært et knutepunkt i nordeuropeisk handel fra tidlig 800-tall og opp gjennom hele hansatiden.Fasting (1997), s. 12 I en borgerliste fra 1708 er det registrert 63 kjøpmenn i byen. Av disse var 25 flensburgere, og de 19 største kjøpmennene var innvandrere i første eller andre ledd.Opstad (2003), s. 26
Hans Ulrich Mølmann representerte tredje generasjon i en av kjøpmannsfamiliene som hadde innvandret fra Flensburg på 1600-tallet. Disse familiene hadde både et nasjonalt og internasjonalt kontaktnett. De drev forretninger på høyt nivå, med svært gode inntekter og store formuer som resultat. Det forekom flere ekteskap mellom medlemmer av disse familiene, som dermed dannet store nettverk. Sammen med en liten embetsmannsklasse utgjorde de det øvre sjikt, eliten, i byen. Slik var situasjonen frem til midten av 1800-tallet, da samfunnet begynte å endres som følge av begynnende industrialisering.Bull (1998), s. 11
Det finnes flere reiseskildringer, skrevet av utlendinger som besøkte Trondheim på 1700- og 1800-tallet.Et eksempel på en slik reiseskildring: ; omtale av slike reiseskildringer på forskning.no: De fremhevet byen som Norges mest europeiske, med et handelspatrisiat som både kulturelt og materielt kunne måle seg med tilsvarende miljøer hvor som helst i Nord-Europa. På folkemunne ble de kalt «Søgade-patrisiatet». Det var i Søgaden (dagens Kjøpmannsgata) de fleste av de store handelsfamiliene hadde sine bygninger, med bolig og forretningslokaler på oversiden, vestsiden, av gaten – og sjøbodene, «bryggene», på nedre nivå ut mot Nidelva.Opstad (2003), s. 20–21, 23 Denne overklassen var kjent for å holde overdådige selskaper, der det ble konversert både på fransk og engelsk, og servert de fineste viner og den beste mat på servise av høy kvalitet.Opstad (2003), flere eksempler gjennom boken miniatyr|Sukkerhuset, bygget i 1754 Gjennom to generasjoners kjøpmannskap og engasjement i bergverk- og sagbruksdrift hadde Mølmanns familie bygget opp en stor formue. Hans Ulrich Mølmann hadde opprinnelig tenkt seg en embetsmannskarriere, og han hadde, uten hell, søkt om å bli kongelig tollforvalter i byen. Kongen ønsket å sette bort tolloppkreving til forpaktere. I 1748 ga Mølmann anbud på tollforpaktningen, og fra 1. januar 1749 ble han innsatt som generaltollforpakter. Det var store penger å tjene på dette.Innvandrernes by, s. 277 Mølmann var også en av initiativtagerne til et interessentskap som i 1752 fikk privilegium på å opprette sukkerraffineri i Trondheim, og å forsyne sjøleneneSjølenene er et gammelt uttrykk for kystlandskapene i Midt-Norge, med kjerneområde fra Romsdal til Namdalen. Sunnmøre er også ofte medregnet. Kilde: lokalhistorie.no, Trøndelag og Nordlandene med sukker. Råsukker ble importert fra København og raffinert i Trondheim, i Sukkerhuset, en stor bygning av tegl og tre, som sto ferdig i mai 1754. Allerede i raffineriets første hele regnskapsår, 1755, var utbyttet på omtrent 10 prosent. Mølmann var den største partisipanten i interessentskapet, og ble dermed en av de to hoveddirektørene.
Fra 1749 var Mølmann også lagmann, og i 1770 oppnådde han rangtittelen stiftamtmann. Han døde 3. mai 1778 og ble bisatt i en grav i Nidarosdomens kjeller.
Bygningens arkitektur