thumb|right|En brukssykkel med innstegsramme En sykkel (fra gresk: kyklos, «hjul») er et framkomstmiddel vanligvis bestående av ett eller flere hjul festet i en sykkelramme, som føreren plasserer seg selv på og kan holde i bevegelse ved muskelkraft. Personen som opererer sykkelen kalles syklist og aktiviteten kalles sykling. En syklist på en tohjulssykkel kalles ofte en rytter, særlig i konkurransesammenheng. Sykler finnes i mange forskjellige utgaver, både med ett, to, tre og fire hjul, som regel for én, men i enkelte tilfeller også for flere brukere. Tohjulssykkelen for én bruker, der hjulene er montert i sykkelrammen – det ene foran det andre – er mest vanlig.
Den vanligste typen sykkel er tråsykkel, mens løpesykkel er mindre vanlig (bortsett fra som balansesykkel brukt av små barn).
Sykler ble funnet opp på 1800-tallet og popularisert på 1900-tallet, og det finnes nå over én milliard sykler over hele verden, dobbelt så mange som antall biler. Sykkelen er det mest brukte transportmiddel i store deler av verden. Den er populær som rekreasjonsmiddel og er blitt tilpasset for bruk som leketøy for barn, treningsverktøy for ungdom og voksne, militær- og politibruk, transporttjenester, miljøvennlig transportmiddel og konkurranseidrett.
De grunnleggende trekkene til sykkelen har ikke endret seg nevneverdig siden de første kjededrevne versjonene ble introdusert rundt 1885. Detaljer er blitt forbedret, særlig ved fremveksten av moderne materialer og data-verktøy for konstruksjon og produktutvikling. Dette har muliggjort en bred spredning av forskjellige spesialdesign for særskilte former for sykling.
Sykkelen har hatt sterk påvirkning på samfunnet, både med tanke på kultur og på å fremme moderne avansert produksjons- og industri-prosesser. Mange komponenter som senere spilte en viktig rolle i utviklingen av bilen ble opprinnelig funnet opp for sykkelen, for eksempel kulelagre, luftfylte dekk, kjede-drevne tannhjul, eike-hjul mm.
Fartsrekorden for sykler er (pr. august 2019) 280,55 km/t, satt av briten Neil Campbell.
Historie thumb|right|400px|Utviklingslinje for sykler. thumb|Velosiped. Foto: Jarvin. Sykkelen som oppfinnelse kan ikke krediteres én bestemt person. Det foregikk en utvikling hvor pedaler, kjedetrekk og gir ble tilføyd sparkesykkelen, som var den første konstruksjonen som lignet nåtidens sykler.
Sparkesykkel Det er heller ikke sikkert hvem som oppfant sparkesykkelen. Det finnes angivelig tegninger laget av Leonardo da Vinci-eleven Giacomo Caprotti som forestiller en sykkel, men det er omstridt hvorvidt det er en forfalskning og om konstruksjonen faktisk kunne fungere som en sykkel. Andre kilder angir greven av Sivac som oppfinneren, da han i 1791 skal ha konstruert en sparkesykkel, men teorien er omstridt.
thumb|left|Modell av Karl von Drais' «løpemaskin» fra 1817.Foto: Andreas Praefcke.
Langt mer pålitelige er beretningene om tyske Karl von Drais, som i 1817 fant opp det som skulle bli kalt «dresinen». Her var det snakk om en tohjulet sparkesykkel hvor syklisten satt overskrevs og sparket seg frem ved å sette bena på bakken. Denne sykkeltypen ble angivelig produsert i flere tusen eksemplarer.
Den første pedaldrevne sykkel Den første pedaldrevne sykkelen ble konstruert av skotten Kirkpatrick Macmillan i 1839. Pedalene dro bakhjulet rundt ved hjelp av strenger og hadde ikke noe kjede. Denne typen ble plagiert av mange, men slo ikke bredt igjennom.
Velosiped
Rundt 1860 satte en franskmann pedaler rett på forhjulet. For å kunne kjøre raskere, økte man størrelsen på forhjulet, og dermed ble den karakteristiske «veltepetteren» (velosipeden) utviklet. Velosipeden ble svært utbredt, men sykkelen var ennå hovedsakelig et redskap for den øvre middelklassen. Ordet «velosiped» kommer fra fransk, sammensatt av de latinske uttrykkene velox (hurtig) og pes (fot).
«Trygghetssykkelen» Sykkelen med kjedetrekk til bakhjulet ble funnet opp i 1879, men ble først utviklet i en populær utgave i 1885. Denne typen var langt lettere å stige på og av enn velosipeden, og ble derfor kjent som «trygghetssykkelen». Ved å bruke forskjellig størrelse på kjedets tannhjul var det fortsatt mulig å holde høy fart. Det er grunnkonstruksjonen av denne sykkeltypen som stort sett tilsvarer dagens sykler.
Engelskmannen Joseph Lucas konstruerte i 1879 en oljelykt som kunne monteres på akslingen. Den ble kalt en navlykt og var den første egentlige sykkellykten. Mange forskjellige løsninger dukket etterhvert opp, og både stearin- og karbidlykter ble brukt før den første elektriske lykten så dagens lys i USA i 1898.
Da pedal og kjede var blitt oppfunnet, var det i starten av 1896 registrert hele patenter relatert til sykler. Sykkelaksjer ble så etterspurt at Financial Times opprettet en egen, daglig spalte for disse. Aksjene gikk 260 % opp før den britiske sykkelboblen sprakk. Mer enn 80 % av de involverte virksomhetene gikk konkurs, men sykkelteknologien levde videre.Ina Vedde-Fjærestad: «En boble som kan sprekke», Bergens Tidende 8. mars 2021
Sykkelproduksjon i Norge miniatyr|Prins Harald og Prinsessene Ragnhild og Astrid, 1939 Produksjonen av sykler i Norge begynte på 1890-tallet. Det er registrert over 1300 norske sykkelmodeller, men det antas at det kan ha blitt laget så mange som 2000 forskjellige modeller. I de drøyt hundre årene det ble laget sykler i Norge har det vært mellom 300 og 400 sykkelfabrikker. Det er ikke blitt produsert sykler i Norge siden år 2000 da DBS-fabrikken i Sandnes ble lagt ned, og det meste av produksjonsutstyret ble solgt til Brasil.
Noen norske sykkel-merker:
DBS (Den Beste Sykkel) - Produsert av Jonas Øglænd i Sandnes Svithun - Varemerke for Maskinhuset i Stavanger, brukt på sykler solgt av bl.a. Gresvig, G-Sport Vello - Brukt på sykler solgt gjennom Samvirkelagene Trygg - Montert av Helleberg på Lillehammer Diamant - Opprinnelig produsert av A. Gresvig i Oslo Eiker - Brukt på sykler sammensatt og solgt gjennom Mjøndalen sport
Sykkelen i samfunnet Allerede fra begynnelsen av det 20. århundre ble sykkelen populær også blant andre enn den øvre middelklassen, selv om prisen for en sykkel oversteg månedslønnen for en ung pike på landet.
Sykkelen gav større bevegelsesfrihet i forhold til offentlige framkomstmidler som trikk, tog og buss. Da bil ikke var økonomisk mulig for så mange, var sykkelen det opplagte midlet til både person- og varetransport. Populariteten steg i en slik grad at trafikkbildet i byene var fullstendig preget av sykler fra 1920 til 1950.
Under andre verdenskrig var bensinen rasjonert, og dette økte sykkelens betydning som transportmiddel. Sykkelen ble det viktigste transportmidlet og spilte en meget viktig rolle i tidens varetransport.
Først fra midten av 1960-årene ble bilen så utbredt at sykkelen kom til å stå i skyggen av biltrafikken. Sykkelbruken dalte i samme takt som biltrafikken vokste. Denne utviklingen varte helt frem til midten av 1970-tallet, da oljekrisen og en sterk miljøbevegelse var med på å gjøre sykkelen populær igjen.
Virkemåte ved bruk Fysikken bak å holde en sykkel i balanse – kjøredynamikk thumb|right|Sykler ligger skrått i svinger. I motsetning til den typiske oppfatning, spiller gyroskopiske effekter bare en begrenset rolle i balansen og styringen av sykkelen. Enhver rytter vil si at han aldri lener seg til sykkelen (som gyroskopkrefter kunne innby til), men at han alltid kontrollerer den.
En tohjulssykkel er prinsipielt stabil i bakover-forover-retningen (men den kan oppleve en fremover-roll ved forhjulsbremsing i nedoverbakke). Når sykkelen ikke ruller er stabilitet i sideretningen ikke gitt og det kan være vanskelig å holde balansen. Når sykkelen derimot ruller kan rytteren ved hjelp av styret bestemme nøyaktig hvor kontaktpunktet med bakken – sideveis i forhold til kroppens posisjon – skal være. Eksempelvis svinger rytteren kort mot høyre hvis han står i fare for å falle mot høyre; derved flyttes bakkekontakten mot høyre og det oppnås en loddrett, balansert posisjon igjen.
I svinger er den stabile posisjonen ikke helt loddrett, men finnes i en vinkel som er gitt av kombinasjonen av tyngdekraften og systemets sentrifugalkraft.
Styring skjer generelt ved en kombinasjon av tilført ubalanse og en litt forsinket gjenoppretting av den. Dette kan gjøres fordi tiden som ubalansen tar er mye kortere enn systemets tidskonstant (tiden som det tar å falle sidelengs). I denne korte tiden er sykkelens retning blitt endret og balansen til slutt blitt gjenopprettet. Matematisk kan man si at forhjulets kontaktpunkt mot bakken flyttes så langt til siden som integralet av avviket fra balansert vinkel og hastighet, tilsier. I høy fart er bevegelsen av styret langt mindre enn ved lav fart. Styringens detaljer utføres ubevisst av rytteren. Rytteren bruker en intuitiv tilbakekobling for styring; han korrigerer instinktivt, styrt av det faktiske avviket fra ønsket posisjon eller retning. Å trene opp dette instinktet er det samme som å lære å sykle.
Styreaksevinkelen (castervinkelen) mot bakken (sett fra siden) er som regel noe mindre enn 90 grader (altså plogvinkel), hvilket gjør at forhjulets bakkekontakt ligger bak forlengelsen av akselinjen. Dette er gjort slik for å øke sykkelens stabilitet. Styring og balansering kan da gjøres ved sideveis bøyning av overkroppen for å justere systemets tyngdepunkt uten bruk av hender på styret.
Ett-hjulssykkelen er lik tohjulssykkelen i sideretningen, men i tillegg må rytteren flytte punktet for bakkekontakten i kjøreretningen (fremover og bakover). For å oppnå dette er pedalene fastkoblet til hjulet og det er ingen frigang. Rytteren benytter gjerne pendling av tyngdepunktet bak-frem for økt kontroll også i sideretningen, ved å dreie på kjøreretningen. miniatyr|Navn på sykkelkomponenter.
Konstruksjon Sykkelen består av en mengde løse komponenter sammenstilt til én fungerende enhet. En ufullstendig oversikt over forskjellige komponenter som benyttes på en sykkel kan sees i liste over sykkeldeler.
Rammen Hovedartikkel: Sykkelramme. Sykkelrammen er sykkelens hovedkomponent, til hvilken hjul og andre komponenter er montert. Den vanligste typen ramme er den med diamantform.
Tradisjonelt ble sykkelrammer laget av rør av forskjellige typer stållegeringer, men nyere sykler er ofte laget av aluminiumsrør eller -blokker, titanrør eller forskjellige typer ikke-metalliske materialer, såsom karbonfiber- og kevlararmert epoksy.
Vekt er en svært viktig faktor for sykler, alt etter sykkelens formål. Enkle og billige rammer er ofte tyngre enn mer kostbare rammer, da det er krevende å redusere vekt samtidig som man opprettholder ønskede funksjoner av rammen, og da kunder kan ønske lettere sykler og derfor vil betale mer for redusert vekt. Det har vært bygget landeveissykler med så lav vekt som 3,5 kg. Til sammenligning kan terrengsykkelrammer for utforsykling veie opptil fem kg, og komplette sykler som veier over 20 kg.
Diamantrammen har et overrør som er i veien for damers lange kjoler og skjørt, slik at en egen type ramme ble utviklet for å tillate bruk av slike klær. Overrøret ble fjernet og den kraftbærende konstruksjonen lagt ned mot pedalene. Sykler med slike rammer har tidligere blitt kalt damesykler, men brukes i dag av alle kjønn og omtales som sykler med innstegsramme. Sykler med innstegsramme er gjerne noe tyngre enn sykler med diamantramme (tidligere kalt herresykler) for å få tilsvarende styrke.
Sykkelhjulet thumb|36 eikers forhjul med trommelbrems. thumb|250px|Tverrsnitt av dekk, slange og aluminiumsfelg. Eikene og pumpenippelen er ikke tatt med. Sykkelhjulet ser enkelt ut, men er en meget gjennomtenkt konstruksjon.