Sabina Spielrein (1885–1942) var en sovjetisk lege og psykoanalytiker. Hun var en av psykoanalysens pionerer og var den som lanserte teorien om det destruktive som drivkraft. Spielrein var også en pioner innenfor barnepsykologi inkludert terapi for barn.
Spielrein var interessert i forholdet mellom språk, det underbevisste og psykoser. Hun publiserte 35 vitenskapelige artikler på tre språk (tysk, fransk og russisk) om psykoanalyse, utviklingspsykologi, lingvistikk og pedagogikk. Spielrein var en kreativ og begavet psykoanalytiker, og flere av hennes ideer ble senere tilskrevet andre. Hennes mest kjente arbeid er Die Destruktion als Ursache des Werdens («Ødeleggelse som drivkraft», München i 1912). Spielrein brukte, som mange tidlige psykoanalytikere, egenvurdering som metode.
Hun begynte opprinnelig som pasient hos psykiateren Carl Gustav Jung. Hun var den første som gikk fra å være innlagt pasient til å være praktiserende psykoanalytiker. Hun er kjent for sitt forhold til Jung og korrespondanse med legen Sigmund Freud. Hennes liv og virke er fremstilt i filmer blant annet A Dangerous Method (2011) av David Cronenberg, romaner og teaterstykker.
Spielrein og hennes døtre ble myrdet i 1942 under holocaust. Hennes tre brødre forsvant under sovjetleder Josef Stalins terror i 1930-årene.
Liv og familie Familiebakgrunn miniatyr|venstre|Familien Spielrein i 1896 sammen med flere ukjente personer. Sabina foran til venstre med hatt. Moren til venstre, faren bak med bart. Brødrene Jan, Emil og Isaac forsvant under Stalins terror i 1930-årene.
Sabina Spielrein (russisk: Сабина Нафтуловна Шпильрейн – Sabina Naftulovna Sjpilrejn på engelsk også skrevet Shpilrein) ble født i Rostov-na-Donu i det daværende Det russiske keiserdømmet. Hun ble innført i det jødiske fødselsregisteret med fornavnet Sejve eller Sjeve, men brukte navnet Sabina.Ljunggren, Magnus (2001). Sabina and Isaak Spielrein. In Björling, Fiona. On the Verge: Russian Thought Between the Nineteenth and Twentieth Centuries. Lund University. pp. 79–95.
Familien var velstående jøder og vel ansett i Rostov. Moren var tannlege og faren var kjøpmann. Rostov lå utenfor Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, og det jødiske samfunnet der var relativt lite og levde mer bekvemt enn de fattige jødene som var presset sammen i bosetningsområdet. Sabinas foreldre var Nikolai (født Naftali eller Naftuli i 1861, død 1938Ovcharenko, V. (1999). Love, psychoanalysis and destruction. Journal of Analytical Psychology, 44(3), 355–373.) Spielrein og Eva (født Lujublinskaja eller Lublinsky, 1863-1922). Hun hadde tre yngre brødre og en yngre søster. Morfaren og en oldefar var respekterte rabbinere. Moren ga Sabina en religiøs oppdragelse. Sabina Spielrein var musikalsk og en dyktig pianist, og hun fortsatte å studere musikk etter at hun var utdannet psykiater. Hun la ikke skjul på og var stolt av sin jødiske bakgrunn. miniatyr|Spielrein-huset på Pusjkin-gaten nr 37 i Rostov tilhørte Spielreins mor Eva (1863–1922) som var tannlege og hadde sitt kontor og familiebolig der. Bygget ble etter revolusjonen beslaglagt av bolsjevikene og familien fikk beholde et lite rom. Bygget regnes som et kulturminne og har et lite museum dedikert til Spielrein.
Faren hadde flyttet til Rostov fra Warszawa, og Sabina var som barn plassert hos slektninger i Warszawa. Hun var fra 1890 i Warszawa der hun gikk på en eliteskole lagt opp etter Friedrich Wilhelm August Fröbels ideer. Hun lærte der fransk og tysk. Da hun kom tilbake til Rostov fikk hun skolegang hjemme hos foreldrene inntil hun begynte på gymnaset. Faren var entusiastisk tilhenger av vestlige opplysningsideer og oppmuntret Sabina til å studere medisin. Moren var utdannet tannlege fra universitetet i St. Petersburg. Sabina begynte å skrive dagbok da hun var ti år gammel.
Sabina og brødrene fikk god utdanning. Hun viste seg i grunnskolen som uvanlig begavet og tok artium med utmerkelse. De studerte ved et universitet i utlandet fordi tsaren begrenset jøders adgang til russiske læresteder.Volkmann-Raue, S. (2011). Sabina Spielrein: Die Destruktion als Ursache des Werdens. Bedeutende Psychologinnen des 20. Jahrhunderts, redigert av Sibylle Volkmann-Raue og Helmut Lück, Springer Verlag, s. 39–55. Broren Isaak studerte fra 1909 filosofi og psykologi (i Berlin, Leipzig og Breslau) og ble ledende innenfor industriell psykologi i Sovjetunionen. Broren Jan Spielrein studerte matematikk og fysikk (Paris og Stuttgart) og ble professor ved Moskvas tekniske universitet. Emil ble professor i biologi og zoologi i Rostov. Faren var eksentrisk og strengLauner, J. (2015). Carl Jung’s relationship with Sabina Spielrein: a reassessment. International Journal of Jungian Studies, 7(3), 179–193. og skal ha vært deprimert og labil. Isaak og faren Nikolai var ikke religiøse og sluttet seg til de sosialistiske ideene.
Sabina snakket russisk, fransk og tysk flytende og lærte seg hebraisk for å lese bibelen. Hun skal i 16-årsalderen ha fått et sammenbrudd da hennes lillesøster Emilia i 1901 døde av tyfus seks år gammel. Hennes tre brødre Isaak, Jan og Emil forsvant under den store terroren (1935–1938). NKVD arresterte også faren Nikolai i januar 1935. Han fikk sin eiendom beslaglagt, men ble senere sluppet fri. Isaak ble beskyldt for spionasje og ble sendt i tvangsarbeidsleir. Isaak ble henrettet ved skyting 26. desember 1937, Jan i januar 1938 og Emil i juni 1938. Brødrene ble rehabilitert etter Stalins død.
Sabina besøkte ikke moren på dødsleiet og var ikke tilstede i begravelsen. Sabina og broren Isaak arbeidet tildels i samme fagfelt og ved samme institusjon i Sovjetunionen, men de samarbeidet ikke faglig.
Ekteskap og barn Spielrein giftet seg i juni 1912 med den russiske legen Pavel (Paul) Scheftel, og de fikk i desember 1913 datteren Renata (også kalt Irma Renate). På den tiden bodde de i Berlin. Pavel var arbeidsledig, og de hadde dårlig økonomi. I brev blant annet til Freud uttrykte Spielrein allerede i 1912 skuffelse og misnøye med ekteskapet og vurderte i 1913 skilsmisse. Pavel ble i 1914 innkalt til militærtjeneste og reiste i 1914 eller 1915 til Russland alene uten kone og barn. Spielrein reiste til Geneve med datteren med håp om bedre inntekt og bedre behandling for den syklige datteren. Pavel kom ikke tilbake fra Russland da krigen var over, og Spielrein var alenemor i Geneve mens Pavel bodde i Rostov. I januar 1923 truet Pavel med skilsmisse om de ikke kunne være en familie, men hun reiste først til Moskva.
Spielrein reiste i 1923 til Moskva og ble gjenforent med Pavel i Rostov sent i 1924 eller tidlig i 1925. Scheftel hadde da vært adskilt fra datteren i ti år. Mens de var adskilt hadde Scheftel et forhold til den ukrainske legen Olga Akysuk (også omtalt som Olga Snetkova) i Rostov og fikk datteren Nina med henne i august 1924. Rostov var for en stor del rasert etter borgerkrigen, og boligsituasjonen var vanskelig. Pavel hadde tendenser til depresjon og hadde kraftige humørsvingninger. Deres andre datter Eva ble født i 1926. Pavel døde brått i 1937. Spielreins liv mellom 1926 og massakren i 1942 er for en stor del ukjent. Døtrene var begavede musikere og spilte cello og fiolin. Renate kom hjem på sommerferie fra Moskva 22. juni 1941. Etter Pavels død avtalte Spielrein og Olga solidarisk ansvar for Eva og Nina dersom det skulle tilstøte den andre noe.
Drept under holocaust miniatyr|Minnesmerke over massakren i Zmijovskaja balka der Spielrein og andre ble drept under holocaust.
Spielrein, hennes døtre Eva og Renata (16 og 29 år gamle) og andre jøder samt kommunister, psykiatriske pasienter og andre ble drept 11. og 12. august 1942 under holocaust. Massakren ble gjennomført av Sonderkommando 10a (under ledelse av Heinrich Seetzen) som var del av Einsatzgruppe D (under ledelse av Walter Bierkamp som overtok etter Otto Ohlendorf i juli 1942). Ofrene ble dumpet i en massegrav i Zmijovskaja balka (i den såkalte slangeravinen; russisk: Змиёвская балка), ved Rostov.
Mennene ble drept ved skyting mens kvinner og barn ble drept med gass i en gassvogn (mobilt gasskammer) eller ved skyting. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble Rostov liggende på frontlinjen fra november 1941 til sommeren 1942. Tyske styrker inntok Rostov første gang 21. november 1941, og Spielreins daværende bolig ble ødelagt under kampene. Sammen med sine to døtre samt Olga og hennes datter flyttet hun inn i en delt kjeller. Åtte dager senere ble de tyske styrkene drevet tilbake av den sovjetiske hæren hvorpå byen ble bombet jevnlig. Massakren ble gjennomført etter at tyske styrker inntok byen for andre gang 27. juli 1942 i Operation Blau.
Koner og barn av hennes brødre overlevde krigen.Covington, C. (Ed.). (2004). Sabina Spielrein: Forgotten pioneer of psychoanalysis. Routledge. Av Rostov omkring 40.000 jøder flyktet omkring halvparten før den tyske okkupasjonen. Olga og Nina Snitkova kom seg til Dagestan via Tsjetsjenia, og Spielrein skal ha avslått tilbud fra Olga om å ta med seg Eva og Renate. Det er uklart hvorfor Spielrein ikke flyktet fra Rostov på bakgrunn av sovjetisk medias omtale av tyske styrkers forbrytelser på østfronten. Spielrein mente trolig at hun kjent tysk kultur og ikke hadde noe å frykte (Freud nølte også med å forlate Wien etter Anschluss fordi han stolte på at tyskerne ville opptre sivilisert). Spielrein hadde gode erfaringer fra de tyskspråklige områdene, hvor hun opplevde blant annet frihet som kvinne og jøde, mens i Sovjetunionen var det tiltagende undertrykking og utrygghet under Stalin. Hun hadde gjort tysk til sitt arbeidsspråk.
Virke Behandling hos Jung Spielreins personlige problemer skal ha vært tydelige i fra hun var elleve, og den mentale helsen forverret seg i 16-årsalderen med symptomer som depresjon, utagerende skriking, nervøse rykninger (tics) og psykosomatiske plager. På grunn av disse store personlige problemene sørget moren for at Spielrein i 1904 ble sendt på Heller sanatorium i Interlaken. I Russland fantes ikke psykiatrisk behandling på den tiden. Deretter, fra 17. august 1904, ble hun behandlet på Eugen Bleulers «nerveklinikk» Burghölzli ved Zürich med diagnosen «hysteri» (en foreldet diagnosehttps://sml.snl.no/hysteri).
miniatyr|Minnetavle over Spielrein, Thomasiusstraße 2, Berlin-Moabit, der hun og ektemannen bodde en periode før første verdenskrig. Pasientjournalen har opplysninger om helsen til foreldre, besteforeldre, onkler, tanter og søsken. Spielrein var privat pasient, og oppholdet kostet 1250 sveitsiske franc for fire måneder. Pasientjournalen omtaler blant annet kraftige humørsvingninger og smerter i føttene, men ikke hallusinasjoner eller vrangforestillinger som tegn på schizofreni. Foreldrenes konfliktfylte ekteskap og ydmykende fysisk avstraffelse (begge foreldrene slo henne) var trolig årsak til det som i ettertid beskrives som posttraumatisk stress hos Sabina Spielrein, ifølge biograf Felicity Kelcourse.
Burghölzli var et statlig sykehus (tilhørende kantonen) og ble regnet som en av de ledende utdanningsinstitusjoner på området. Burghölzli behandlet pasienter med akutt og kronisk psykose og hadde en mindre andel pasienter med hysteri og milde symptomer. Carl Gustav Jung var ung assistentlege ved klinikken da Spielrein ble innlagt. Jung var gift og hadde ett barn, og familien bodde på sykehusområdet. Sigmund Freuds psykoanalytiske behandlingsmetode var ny på det tidspunktet, og Jung hadde siden 1901 satt seg godt inn i Freuds publikasjoner. Jung ble Freuds arvtaker i det nye fagfeltet psykoanalyse. Tanken var at pasientene på Burghölzli skulle behandles med respekt, og alle arbeidsføre pasienter fikk oppgaver. Både pasienter og ansatte skulle være til stede ved undervisningen slik at de fikk mer innsikt i mentale lidelser.