Mahāyānasūtraene er mahāyānabuddhistiske sūtraer som kategoriseres som kanoniske. Det kanoniske utvalget varierer innenfor ulike retninger av mahāyānabuddhismen. Omkring et hundre mahāyānasūtraer er bevart i den kinesiske buddhistiske kanon, den tibetanske buddhistiske kanon og i bevarte sanskrit-manuskripter.
Samlinger av mahāyānasūtraer Madhyamakaskolen
Ifølge buddhologen David Seyfort Ruegg (1931–2021) er prajñāpāramitā, ratnakūṭasūtraen og avataṃsakasūtraen hovedsūtraene til madhyamakaskolen.Ruegg, David Seyfort, ''The Literature of the Madhyamaka School of Philosophy in India,'' Otto Harrassowitz Verlag, 1981, p. 7. Andre sūtraer som siteres mye av indiske madhamakafilosofer er vimalakīrtisūtraen, śūraṅgamasamādhisūtraen, lotussūtraen, daśabhūmikasūtraen, akṣayamatinirdeśasūtraen, tathāgataguhyakasūtraen og kāśyapaparivarta.
Ruegg merker seg også at madhyamakafilosofen Candrakīrti (600–650) siterer flere sūtraer: Akṣayamatinirdeśa, anavataptahradāpasaṃkramaṇa, upāliparipṛcchā, kāśyapaparivarta, gaganagañja, tathāgataguhya, daśabhūmika, dṛḍhādhyāśaya, dhāraṇīśvararāja, pitāputrasamāgama, mañjuśrīparipṛcchā, ratnakūṭa, ratnacūḍaparipṛcchā, ratnamegha, ratnākara, laṅkāvatāra, lalitavistaraḥ, vimalakirtinirdesa, śālistamba, satyadvayāvatāra, saddharmapuṇḍarīka, samādhirāja (candrapradīpa) og hastikakṣya. I kompendiumet av trening (śikṣāsamuccaya) av Śāntideva (685–783) siteres 97 mahāyānasūtraer, hvorav noen er gått tapt. Donald Lopez sier:Lopez, Donald S. Jr. The Lotus Sūtra: A Biography, pp. 25-26. Princeton University Press.Śāntideva siterer tre avsnitt fra lotussūtraen, sammenlignet med, for eksempel, med to fra aṣṭasāhasrikāprajñāpāramitā og to fra laṅkāvatārasūtraen. Blant de mest siterte sūtraer er akṣayamatinirdeśa (18 sitater), ugraparipṛcchā (20 sitater), dharmasaṃgīti (18 sitater) og ratnamegha (24 sitater).
Newarbuddhismen i Nepal
thumb|Nepal er en av kildene til mahāyānasūtraene på sanskrit. I Newarbuddhismen blant Newarfolket i Nepal regnes ni mahāyānasūtraer som nøkkeltekster:
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (aṣṭasāhasrikāprajñāpāramitāsūtra) Lotussūtraen (saddharmapuṇḍarīkasūtra) Sūtraen om det gyldne lyset (suvarṇaprabhāsasūtra) Samādhirājasūtraen Gandavyūhasūtraen Laṅkāvatārasūtraen Daśabhūmikasūtraen Lalitavistaraḥsūtraen Tathāgataguhyakasūtraen
Nepal er en viktig kilde til mahāyānasūtraene på sanskrit. The Digital Sanskrit Buddhist Canon (DSBC) er et prosjekt som ble innledet i 2003 i samarbeid mellom University of the West og Kathmandu’s Nagarjuna Institute. Prosjektet har foretatt digitaliseringer av 604 tekster på mer enn 50 000 sider.
Den kinesiske buddhistiske kanon
thumb|Tripiṭaka Koreana, en tidlig utgave av den kinesiske buddhistiske kanon. Det finnes forskjellige utgaver av den kinesiske buddhistiske kanon (大藏經; pinyin: dàzàngjīng). En av de mest populære moderne utgavene er den japanske Taishō shinshū daizōkyō (大正新修大藏經), «buddhistisk kanon publisert under (den japanske) Taishōæraen (1912–1926)», ofte forkortet Taishō (大正). Den ble publisert fra 1924 til 1935, og består av 100 bind og 5 320 individuelle tekster. Tekstsamlingen er samlet og redigert av Takakusu Junjirō (高楠順次郎, 1866–1945) og Watanabe Kaikyoku (渡辺海旭, 1872–1932).
Bindene 5–7 består av 628 mahāyānasūtraer (tekst nr 220–847), fordelt på 10 seksjoner:
# Seksjon Bind Tekst nr 3 Prajñāpāramitāseksjonen (Bânruò bù 般若部) 5–8 220–261 4 Lotussūtraseksjonen (Făhhuá bù 法华部) 9 262–276 5 Avataṃsakasūtraseksjonen (Huáyán bù 华严部) 9–10 277–309 6 Ratnakūṭasūtraseksjonen (Bǎojī bù 寶積部) 11 310–320 7 Mahāparanirvānasūtraseksjonen (Nièpán bù 涅槃部) 12 321–396 8 Mahāsamnipātasūtraseksjonen (Dàjí bù 大集部) 13 397–4249 Sūtraseksjonen (Jīngjí bù 經集部, del 1) 14(del 1) 425–584 15(del 2) 585–655 16(del 3) 656–720 17(del 4) 721–847
I denne artikkelen er den siste seksjonen, i bind 14-17, aktuell. Den omfatter totalt 423 mahāyānasūtraer (tekst nr 425–847). For seksjoner knyttet til prajñāpāramitā (5–8), lotussūtraen (9), avataṃsakasūtraen (9–10), ratnakūṭasūtraen (11), mahāparinirvāṇasūtraen (12) og mahāsannipāta (13), henvises det til egne artikler. thumb|Fra lotussūtraen kapittel 8, gullblekk på purpur pair, fra Heian-perioden i det 9- århundre. Det finnes flere andre tekstsamlinger. Dainippon Zokuzōkyō (卍大日本續藏經), «skattkammeret av buddhistiske tekster, samlet i Japan» (1912–1922), ofte forkortet Zokuzokyō eller 卍, består av 150 bind og inneholder 1684 tekster. Denne tekstsamlingen kalles ofte et «supplement» til Taishō shinshū daizokyō. De to utgavene overlapper hverandre. Dainippon Zokuzōkyō er rik på eksegeser til mahāyānasūtraer av kinesiske buddhister og som ikke er bevart andre steder. Den utgjør (sammen med Taishō shinshū daizokyō) den primære referanse i østasiatisk buddhisme.
Dàmíng sānzáng shèngjiào mùlù (大明三藏聖教目錄) var grunnlaget for katalogen over 1662 kinesiske buddhistiske tekster, publisert av Nanjō Bun'yū (1849–1927) i 1883. Katalogen ble brukt av sinologer på 1800-tallet og i store deler av 1900-tallet, og refererer til 17 tekster som ikke finnes i versjonene nedenfor.
Tripitaka Koreana fra 1200-tallet er verdens største og eldste intakte kinesiske buddhistiske kanon, og er uten noen kjent skrivefeil i dens 52 382 960 tegn, mer enn 1 514 titler og 6 568 bind. 19 av tekstene der er ikke tilstede i Taishō shinshū daizokyō.
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), «Kinas skattkammer av buddhistiske tekster», ble utgitt i 106 bind i Beijing i perioden 1984–1996. De 90 første bindene inneholder 1771 tekster. Denne versjonen inneholder 143 tekster som ikke er tilstede i tekstsamlingene nevnt ovenfor.
Vestlige oversettelser Mange av de kinesiske sūtraene er oversatt til vestlige språk. En oversikt er gitt av Marcus Bingenheimer; i 2001 opprettet han en nettside, som siste gang er oppdatert 16. november 2023. En annen oversikt er gitt på Fodian.net. Buddhist Text Translation Society (BTTS) ble grunnlagt i 1972 av chán-mesteren Hsuan Hua (1918–1995) og samarbeider med Dharma Realm Buddhist Associaton i arbeidet med å oversette den kinesiske buddhistiske kanon til vestlige språk.
經集部 Jīngjíbù (bind 14, del 1)
Tekst nrTittelAndreoversettelserTripitakaKoreanaOversetterBokruller425 Bhadrakalpikasūtraen賢劫經Xiánjié jīng12K0387 Dharmarakṣa1. septemper 2918426 佛説千佛因縁經Fóshuō qiān fó yīn yuán jīng13K0452 Kumārajīva402-412 e.Kr.1427 Maṅgalāṣṭaka(sūtraen)佛説八吉祥神呪經Fóshuō bā jí xiáng shén zhòu jīngT14N428T14N42911K0271 1428 Maṅgalāṣṭaka(sūtraen)佛説八陽神呪經Fóshuō bā yáng shén zhòu jīngT14N427T14N42911K0276Dharmarakṣa1429 Maṅgalāṣṭaka(sūtraen)佛説八部佛名經Fóshuō bā bù fó míng jīngT14N427T14N42813K0493 Gautama Prajñāruci542 e.Kr.1430 Aṣṭabuddhaka(sūtraen)八吉祥經Bā jí xiáng jīngT14N43111K02861431 Aṣṭabuddhaka(sūtraen)八佛名號經Bā fó míng hào jīngT14N43011K0282 Jñānagupta586 e.Kr.1432 佛説十吉祥經Fóshuō shí jí xiáng jīng14K05081433 Ratnajālīparipṛcchā(sūtraen)佛説寶網經Fóshuō bǎo wǎng jīng12K0354 Dharmarakṣamellom 266 og313 e.Kr.1434 Kusumasaṃcayasūtraen稱揚諸佛功德經Chēngyáng zhūfó gōngdé jīng12K0371 Kivkaraomkring 472 e.Kr.1435 Daśadigandhakāravidhvaṃsana(sūtraen)佛説滅十方冥經Fóshuō miè shí fāng míng jīng13K0464 Dharmarakṣa7. oktober 306 e.Kr.1436 受持七佛名號所生功悳經Shòuchí qīfó mínghào suǒshēng gōngdé jīng13K0484 Xuánzàngoversatt i 651 e.Kr.1437 Ratnacandraparipṛcchā(sūtraen)大乘寶月童子問法經Dà shèng bǎo yuè tóng zǐ wèn fǎ jīng33K1145 Dānapāla1438 Buddhamakuṭasūtraen佛説大乘大方廣佛冠經Fóshuō dà shèng dà fāng guǎng fó guàn jīng41K1479 Dharmarakṣa2439 Buddhistiske skrifter佛説諸佛經Fóshuō fójīng34K1194 Dānapāla1440 Sūtraen om Buddhas navn佛説佛名經Fóshuō fómíng jīngT14N44112K0390 Bodhiruciunder det nordlige Weidynastiet520–524 e.Kr.12441 Sūtraen om Buddhas navn佛説佛名經Fóshuō fómíng jīngT14N44039K1404 Ukjent 30442 十方千五百佛名經shí fāng qiān wǔ bǎi fó míng jīngShī Yì1443 五千五百佛名神呪除障滅罪經wǔ qiān wǔ bǎi fó míng shén zhòu chú zhàng miè zuì jīng12 K0394Jñānagupta8444 佛説百佛名經Fóshuō bǎi fó míng jīng12K0365Cao Wei220–265 e.Kr.1445446447448449450451452453454455456457458459460461462463464465466467468469470471472473474475476477478479480481482483484485486487488489490491492493494495496497498499500501502503504505506507508509510511512513514515516517518519520521522523524525526527528529530531532533534535536537538539540541542543544545546547548549550551552553554555556557558559560561562563564565566567568569570571572573574575576577578579580581582583584
Den tibetanske sūtraseksjonen
Seksjonen i ulike utgaver av Kangyur Den tibetanske Dergé Kangyur (སྡེ་དགེའི་བཀའ་འགྱུར) fra 1733 inneholder fire spesialiserte sūtraseksjoner med 73 mahāyānasūtraer og 13 theravādasūtraer: Deretter følger en femte seksjon med 267 generelle sūtraer, hvorav 193 er mahāyānasūtraer mens 74 sūtraer tilhører śrāvakayāna: thumb|upright|Portrett av Situ Panchen (1700–1774), som redigerte Dergé Kangyur. Maleri fra ca 1760. Seksjon Tekst nr Prajñāpāramitā (ཤེར་ཕྱིན། · sher phyin/) Toh. 8–30 Theravādasūtraer/paritta (གསར་འགྱུར། · gsar 'gyur/) Toh. 31–43 Buddhāvataṃsaka (ཕལ་ཆེན། · phal chen/) Toh. 44 Ratnakūṭa (དཀོན་བརྩེགས། · dkon brtsegs/) Toh. 45–93 Generelle sūtraer (མདོ་སྡེ། · mdo sde) Toh. 94–359a
Den generelle avdeling kalles mdo sde (མདོ་སྡེ།) eller «sūtra'enes seksjon» i Yǒnglè-, Phug Brag-, Dergé-, Narthang-, Lhasa-, Lithang- og Urga Kangyur. Cone Kangyur kaller denne seksjonen mdo mang (མདོ་མང) eller «mange sūtraer». I Peking Kangyur kalles den mdo sna tshogs (མདོ་སྣ་ཚོགས) eller «diverse sūtraer».
«Sūtra'enes seksjon» (Toh. 94–359) inneholder 266 tekster i utgaven fra 1733. Senere trykninger av Dergé Kangyur inneholder også en tekst nr 267 («sūtraen i 42 seksjoner»), som er oversatt fra kinesisk. Den finnes verken i den første trykningen eller i noen andre utgaver av Kangyur. Padmakara Translation Group har gitt den nummeret Toh. 359a.
I andre utgaver av Kangyur varierer denne seksjonen både i innhold og i tekstenes rekkefølge. Den kombinerte Pedurma Kangyur har 279 sūtra'er i denne seksjonen. Peking Kangyur har 267, Cone Kangyur har 263, Urga Kangyur har 268, Narthang Kangyur har 272 og Lhasa Kangyur har 273 sūtra'er i denne seksjonen. Tekstene varierer i lengde fra en side med noen få linjer til saddharmasmṛtyupasthāna (Toh. 287) som består av 2 164 sider i Dergé Kangyur.
Mange av disse verkene sirkulerte i Tibet under århundrene av evolusjonen og etableringen av de ulike versjonene av Kangyur. Det eksisterte forskjellige samlinger av sūtraer kalt mdo mang (མདོ་མང), og noen av dem har overlevd.
Mahāyāna og śrāvakayāna Tekstene Toh. 94–286 og 359a er mahāyānasūtraer (ཐེག་ཆེན།, theg chen/), mens tekstene Toh. 287–359 (ཐེག་དམན་གྱི་མདོ་མང་།, theg dman gyi mdo mang /) kategoriseres som tilhørende śrāvakayāna eller såkalt hīnayāna (de tidlige buddhistiske skolene). thumb|Bønneflagg i Sikkim med buddhistiske tekster. Denne kategoriseringen er å finne i bka' 'gyur dkar chag (བཀའ་འགྱུར་དཀར་ཆག་), katalogen til Dergé Kangyur (Toh. 4568). Ikke alle utgaver av Kangyur, så vel som alle kommentatorer, er enige i hvilke tekster som skal plasseres i disse to grupper. Situ Panchen (1700–1774), den 8. Tai Situpa Rinpoche som redigerte Dergé Kangyur i kongedømmet Derge mellom 1729 og 1733, merket seg at sūtraer om Buddha's «tredje dreining av dharmas hjul» (mahāyāna) dominerer den første gruppen. Han mente at kategoriseringen ikke alltid var riktig, men respekterte bare ordningen av tekster i den forutgående Tshalpatradisjonen av Kangyur.
Katalogen denkarma (Toh. 4364 ), som ble satt sammen fra 812 e.Kr. til 830 e.Kr, såvel som katalogen pangthangma (འཕང་ཐང་མ), som er av en litt yngre dato, grupperer også tekstene etter mahāyāna og śrāvakayāna, men plasserer dem etter størrelse (de største først). I Dergé Kangyur og i mange andre avarter av Kangyur, har de lengste tekstene også en tendens til å plasseres før de kortere, men dette er ikke konsekvent.
Om innholdet