Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
Norges militærvesen deles inn i Forsvarsstaben, Forsvarets operative hovedkvarter, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet, Forsvarets spesialstyrker, Cyberforsvaret og Forsvarets fellesinstitusjoner. Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes i det daglige av forsvarssjefen. Kongen er etter grunnlovens § 25 øverstkommanderende.
Menn og kvinner over 19 år kan bli innkalt til førstegangstjeneste, som varer i tolv måneder pluss repetisjonstjeneste eller heimevernstjeneste på inntil sju måneder totalt frem til de fyller 44 eller 55 år. I 2023 ble innkalt til fysiske tester og deretter ble plukket ut til førstegangstjeneste. 36 % var kvinner.
I 2026 er det omkring reservister i Norge av disse er disponert i en militær reserveavdeling, hvorav 40.500 av dem er soldater i Heimevernet. Ytterligere fordeler seg over hele forsvaret, flest i Hæren. De øvrige er stort sett folk som har vært i Forsvaret, typisk i forbindelse med verneplikten, men som i dag jobber i sivil sektor. Fra november 2024 frem til 2036 foreligger det planer om å både øke antall ansatte med . I tillegg til at det også foreligger planer om å øke antallet som innkalles til førstegangstjeneste med .
I 2023 hadde Forsvaret over ansatte, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
Organisasjon Forsvarets organisasjon består av Forsvarsstaben, Militærmisjonen i Brussel og 13 driftsenheter direkte underlagt forsvarssjefen:
Driftsenhet Hovedkontor Årsverk (2021) Grad på sjef Sjef Forsvarsstaben Akershus festning, Oslo 300 Generalløytnant Ingrid M. Gjerde Militærmisjonen i Brussel Militærmisjonen i Brussel, Brussel 20 Generalløytnant Rolf Folland Forsvarets operative hovedkvarter Reitan, Bodø 315 Viseadmiral Rune Andersen Etterretningstjenesten Lutvann leir, Oslo Gradert Viseadmiral Nils Andreas Stensønes Hæren Bardufoss, Målselv Generalmajor Lars S. Lervik Sjøforsvaret Haakonsvern orlogsstasjon, Bergen Kontreadmiral Oliver Berdal Luftforsvaret Rygge flystasjon, Moss og Råde Generalmajor Øivind Gunnerud Heimevernet Terningmoen leir, Elverum 606 Generalmajor Frode Ommundsen Forsvarets spesialstyrker Akershus festning, Oslo Gradert Generalmajor Joar Eidheim Forsvarets logistikkorganisasjon Oslo sentrum Generalmajor Anders Jernberg Cyberforsvaret Jørstadmoen leir, Lillehammer Generalmajor Halvor Johansen Forsvarets høgskole Akershus festning, Oslo 449 Generalmajor Dag Rist Aamoth Forsvarets sanitet Sessvollmoen leir, Ullensaker 283 Brigader Petter Iversen Forsvarets personell- og vernepliktssenter Hamar sentrum 712 Brigader Svenn Egil Grøtte Forsvarets fellestjenester Akershus festning, Oslo 651 Brigader Gyda Ellefsplass Olssen I august 2016 ble det gjort en omorganisering av driftsenhetene slik at disse ble redusert fra 21 til 15. Fra 1. august ble Forsvarets lønnsadministrasjon en del av Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og fra 2. august ble Forsvaret kommunikasjon, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Forsvarets forum, tros- og livsynskorpset og Forsvarets regnskapsadministrasjon samlet i driftsenheten Forsvarets fellestjenester.
Operativ tyngde Størstedelen av Forsvarets operative tyngde ligger i Nord-Norge med Brigade Nord og de tre manøverbataljonene (2. bataljon, Panserbataljonen og Artilleribataljonen) i Midt-Troms, samt Finnmark landforsvar (Porsanger bataljon, HV-17 og Jegerbataljonen GSV).
Hærens hurtige reaksjonsstyrke er forlagt på Rena med Telemark bataljon og kompanier fra bataljonene i Midt-Troms.
Forsvarets oppdrag miniatyr| En soldat fra Telemark Bataljon under en øvelse. Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.
Oppgaver Forsvare Norge og Norges allierte Overvåke og drive etterretning Sikre grensene og sikre handlefrihet for politikerne Samarbeide internasjonalt Støtte det sivile Norge
Grunnloven Ifølge Grunnloven § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, starte krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 101 for bruk av militær makt mot norske borgere.
Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.
Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i forsvarsloven av 2016.
Sivil kontroll Prinsippet om sivil styring av den militære forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Forsvarspolitiske mål Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordnende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne: Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press. Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet. Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Forsvarspolitiske allianser Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. Stortinget bestemte da at andre land ikke skulle ha baser på norsk jord i fredstid. Atomvåpen skulle heller ikke lagres i Norge. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando.
Norge inngikk en samarbeidsavtale med EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid, Det europeiske forsvarsbyrået (European Defence Agency – EDA), i 2006 og utvidet dette samarbeidet i mai 2024.
Norge ble med i Joint Expeditionary Force (JEF) i 2015.
I 2025 inngikk Norge avtaler med Frankrike og Storbritannia om å forsterke forsvarssamarbeidet. Norge og Storbritannia inngikk 4. desember 2025 en omfattende forsvarsavtale, "Lunna House"; avtalen omfatter samarbeid om sjøforsvar, fregatter, hurtig forsterkning til Norge ved kriser og droneforsvar i nordområdene.
Norge og Frankrike ingikk den 27.05.2026 atomvåpenalliansen "Narvikavtalen" hvor Frankrike skal komme Norge til unnsetning militært om behovet kommer.
Materiell I juni 2026 ble alle partiene på Stortinget enige om en ny langtidsplan for Forsvaret-
Et av punktene var at mer av Nansen-midlene skal kunne brukes på norsk-ukrainske prosjekter.
Et av disse prosjektene gjelder systemet Kongsberg-Gruppen er i ferd med å utvikle sammen med ukrainsk forsvarsindustri. Målet er å utvikle et såkalt flerlagsluftvern, som kan beskytte mot alle trusler fra luften, på rekordtid.
våren 2026 ønsket Støre-regjeringen å utsette anskaffelsen av mer luftvern til Forsvaret med flere år. Men det gikk ikke Stortinget med på.
Et enstemmig Storting vil nå at regjeringen skal bestemme seg innen 2028 for hvilket langtrekkende luftvernsystem Norge skal kjøpe inn. Og i innstillingen viser de til at dette prosjektet er noe som jobbes med.
Om det virker i praksis, noe militærindustrien på begge sider mener det faktisk kan, kan Norge ha et ekstra alternativ å velge mellom i 2028.
Historie Se utdypende artikkel: Norsk forsvarshistorie thumb|right|Håkon den gode i et maleri av Peter Arbo (1831–1892).
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp vilkårlig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.
thumb|right|Christian IV (1577–1648). Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i Hæren seks infanteriregimenter.
Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk inntil 1772.
Under den nordiske syvårskrigen, som varte fra 1756 til 1763, ble omtrent halvparten av den norske hærstyrken sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 % av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.