Må ikke forveksles med libertariansk feminisme thumb|Solsikken og fargen gul/gull, et tegn på opplysning, ble utbredte symboler på den liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1860-årene, først i USA og fra 1890-årene også i Norge. Solsikken ble tatt som logo av bl.a. Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og tidsskriftet Nylænde etter forbilde av bl.a. National American Woman Suffrage Association med forløpere thumb|Gina Krog var den dominerende skikkelsen i den liberale kvinnebevegelsen i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og grunnla Norsk Kvinnesaksforening (NKF) thumb|Margarete Bonnevie var leder i Norsk Kvinnesaksforening og aktiv i Venstre og Human-Etisk Forbund. Bonnevies «liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter»
thumb|Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius har beskrevet NKFs liberalfeministiske syn og vekt på politisk og rettslig reform som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak» Liberal feminisme, eller mainstream-feminisme, tradisjonelt kjent på norsk som kvinnesak, er en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet og menneskerettighetene. Det er den eldste av «de tre store»Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». Women's History Review. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089. idétradisjonene innen feminismen og oppstod som «den første bølgen» av feminisme på 1800-tallet. Rosemarie Tong skriver at den liberale feminismens mål er å skape «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer». Idéhistorisk kan den liberale feminismen føres tilbake til tidlige tenkere som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, og i Norge særlig til Gina Krog. Liberale feminister ønsker ikke en revolusjonær omveltning av samfunnet, men «arbeider innenfor mainstream-samfunnets strukturer for å integrere kvinner i den strukturen».West, Rebecca. «Kinds of Feminism». University of Alabama in Huntsville. Liberal feminisme «sies ofte å være feminismens urmor; dens lange historie strekker seg helt tilbake til opplysningstiden» og den fokuserer tradisjonelt på den offentlige sfæren. Liberal feminisme med sin vekt på likestilling og konstruktivt samarbeid med myndighetene er grunnlaget for den offisielle likestillingspolitikken i mange vestlige land og innen FN-systemet.
Utgangspunktet for liberal feminisme og den liberale kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlige kvinnesaksbevegelsen – er kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og målet er et likestilt samfunn.Cathrine Holst, Hva er feminisme, 2. utg., Universitetsforlaget, 2017, ISBN 9788215029832 Liberal feminisme er kjennetegnet av sitt fokus på politisk og rettslig reform.Tong, Rosemarie. 1989. Feminist Thought: A Comprehensive Introduction. Oxon, United Kingdom: Unwin Human Ltd. Chapter 1 Den liberale feminismen har tradisjonelt fokusert på kvinners rolle i samfunns- og arbeidslivet, særlig politiske rettigheter som stemmerett, rett til utdanning, rett til arbeid og likestilling i arbeidslivet. Dette er krav som primært oppstod innen den liberale feminismen. Catherine Rottenberg skriver at den klassiske liberale feminismens begrunnelse var «å fremme en immanent kritikk av liberalismen, for å avsløre kjønnet eksklusjon innenfor det liberale demokratiets idé om universell likhet, særlig med tanke på det rettslige domenet, tilgangen til institusjoner og full innlemmelse av kvinner i den offentlige sfæren». Moderne liberal feminisme er inkluderende og sosialt progressiv, samtidig som retningen støtter opp om samfunnets demokratiske grunnstruktur i liberale stater, og er knyttet til reformisme og sentrumsorientert politikk, gjennom at liberale feminister arbeider konstruktivt for å forbedre samfunnet innenfra dets strukturer. Liberal feminisme er også ofte nært knyttet til liberal internasjonalisme. Liberal feminisme støtter dermed parlamentarisk demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og minoritetsvern, f.eks. for seksuelle og kjønnsminoriteter, funksjonshemmede og etniske minoriteter. Fra tiden rundt årtusenskiftet har et interseksjonelt perspektiv blitt vektlagt i økende grad av liberale feminister, i tråd med utviklingen i forståelsen av likestillingspolitikk og menneskerettigheter. Den liberale feminismen er grunnleggende pragmatisk og har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker. Progressive menn har alltid vært viktige deltagere i liberale feministiske bevegelser. Ifølge Zhang og Rios henter den liberale feminismen primært oppslutning fra middelklassekvinner som er «mainstream» og ikke i opposisjon til de rådende sosiale strukturene. Zhang og Rios fant at den liberale feminismen og dens vekt på likestilling oppfattes som den dominante formen for feminisme i samfunnet.
Den liberale eller borgerlige kvinnesaksbevegelsen sprang historisk ut av og var nært knyttet til sosialliberalismen og dens forløpere og de store liberale partiene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men har på 1900-tallet i økende grad blitt tverrpolitisk. I moderne tid forstås begrepene «borgerlig» og «liberal» svært bredt og inkluderende, og ikke uten videre i moderne partipolitisk sammenheng. Bevegelsen henter oppslutning fra alle som kan dele målet om kvinner som likeverdige borgere i den liberale staten. Derfor favner f.eks. Norsk Kvinnesaksforening hele spennet fra SV til Høyre. Soialdemokratiske partier og regjeringer omfavnet i stor grad liberalfeminismen som grunnlag for likestillingspolitikken i løpet av 1960- og 1970-årene.
Begrepet «feminisme» kom først i bruk på norsk i 1970- og 1980-årene, og erstattet delvis det eldre begrepet «kvinnesak», som viste ekplisitt til den borgerlige kvinnesakstradisjonen og dermed hadde en mer avgrenset bruk. Samtidig er «feminisme» et langt bredere begrep enn «kvinnesak», og videreføringen av den borgerlige kvinnesakstradisjonen omtales dermed ofte som liberal feminisme eller mainstream-feminisme for å skille den fra andre politiske retninger innen feminismen. Liberal feminisme som bred idétradisjon må ikke forveksles med libertariansk feminisme. Liberale feminister er grunnleggende opptatt av den offentlige sfæren og tilhengere av bruk av lover for å fremme likestilling.
Feminismens tredje og fjerde bølger – i Norge representert av organisasjoner som Inkluderende feminisme-initiativet – er kjennetegnet av et tydelig interseksjonelt perspektiv. Samtidig deler de sin grunnleggende forankring i menneskerettighetene med den etablerte liberalfeministiske tradisjonen, som etterhvert også har tatt en interseksjonell vending.
Terminologi
Fra 1800-tallet og frem til 1980-årene var den politiske tradisjonen som idag gjerne kalles liberal feminisme bare kjent på norsk som kvinnesak. Kvinnesaksbegrepet ble bare brukt om den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, i norsk sammenheng i første rekke om Norsk Kvinnesaksforening. Begrepet «borgerlig» viser primært til kvinner som statsborgere i den liberale staten og er ikke fullstendig betydningsmessig sammenfallende med moderne partipolitisk bruk av begrepet. Samtidig fantes det kvinneorganisasjoner av mer upolitisk karakter som ikke normalt var omfattet av kvinnesaksbegrepet, og det fantes en kvinnebevegelse innen arbeiderbevegelsen som heller ikke normalt ble omtalt med begrepet; begrepet kvinnesak ble heller ikke brukt av senere radikale kvinneorganisasjoner, som brukte andre begreper for å omtale seg selv og som i 1970-årenes diskusjon oppfattet kvinnesak som et begrep med klart borgerlige og liberaldemokratiske konnotasjoner.
Feminisme er et moderne begrep og oppnådde gradvis allmenn aksept på norsk i løpet av 1970- og 1980-årene. Begrepet ble tatt i bruk av amerikanske feminister i 1960- og 1970-årene og etablerte seg etterhvert som et vanlig navn på kampen for kvinners rettigheter i vestlige land. Lenge ble begrepet imidlertid regnet som problematisk, også på norsk. Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 opplyste f.eks. at begrepet feminisme «brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen»,«Feminisme», Aschehougs Konversasjonsleksikon, 1956 og knapt noen kvinnesaksforkjempere i Norge brukte dette begrepet før 1970-årene. Så sent som i 1980 uttalte lederen i Trondhjems Kvinnesaksforening Aud Trætteberg at «[vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn». Først i 1980-årene ble begrepet akseptert i kvinnesaksbevegelsen, og da brukt synonymt med kvinnesak slik kvinnesaksbevegelsen forstod dette begrepet, dvs. om kampen for likestilling.
Feminismebegrepet favner langt videre enn det tradisjonelle kvinnesaksbegrepet og brukes ofte (retroaktivt) om kampen for kvinners rettigheter også i fortiden. Spesielt i engelskspråklig sammenheng er begrepet feminisme blitt helt dominerende også i omtalen av fortidens kvinnesaksforkjempere, selv om de ikke selv brukte begrepet.Walters, Margaret (2005). Feminism: A very short introduction. Oxford University Press. S. 1–176. ISBN 978-0-19-280510-2. Fordi feminisme er et så vidt og inkluderende begrep er det vanlig å skille mellom ulike typer av feminisme, der liberal feminisme er det moderne navnet på den tradisjonen som kan føres tilbake til den «borgerlige kvinnesaksbevegelsen» på 1800-tallet. I tråd med dette har begreper som den første, andre og tredje feminismebølgen etablert seg som navn på ulike inkarnasjoner av kampen for kvinners rettigheter, brukt i moderne historieskriving, særlig i engelskspråklig sammenheng.
I moderne tid har begrepet mainstream-feminisme («hovedstrømsfeminisme»; mainstream feminism) også blitt tatt i bruk, særlig på engelsk, om den retningen som er den moderne videreføringen av den liberale kvinnesakstradisjonen, delvis for å unngå eventuelle partipolitiske konnotasjoner av begrepet «liberal»; begrepet viser først og fremst til at liberal feminisme eller mainstream-feminisme arbeider innenfor strukturene av mainstream-samfunnet i liberale stater for å integrere kvinner i den strukturen. Liberal feminisme eller mainstream-feminisme er definert gjennom sitt mål om likestilling innenfor rammen av liberalt demokrati og sin reformistiske arbeidsform (i motsetning til revolusjonær strategi), og omfatter gjerne feminister med politisk ståsted fra sentrum-venstre til sentrum-høyre; i norsk kontekst omfatter tradisjonelle liberale feministiske organisasjoner som NKF i dag feminister med tilhørighet fra SV til Høyre. En annen vanlig definisjon av liberal feminisme er all feminisme som ikke er radikalfeministisk eller sosialistisk/marxistisk.
Grunnsyn
Lucy E. Bailey skriver at liberal feminisme er kjennetegnet av «sitt fokus på individets rettigheter og reform gjennom staten» og at retningen har «spilt en avgjørende rolle i kampen for kvinners rettigheter i mange ulike kontekster og er fortsatt en velkjent og utbredt retning innen feministisk tenkning. Liberal feminisme oppstod som politisk tradisjon i Opplysningstiden (...) Liberal feministisk teori vektlegger kvinners rett til autonomi og foreslår tiltak mot ulikestilling gjennom å fjerne rettslige og sosiale hindre og fremme en samfunnsordning som støtter opp om kvinners likestilling»."Feminism, Liberal." The Wiley Blackwell Encyclopedia of Gender and Sexuality Studies, 2016.
Camille Cottais skriver at
Cathrine Holst skriver at
I en artikkel i Kvinnesaksnytt fra 1959 skrev Eva Kolstad:
Historie thumb|Mary Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er en av de viktigste tidlige tekstene i den tradisjonen som senere ble kjent som liberal feminisme