Evripides, eller Euripides, (gresk: Εὐριπίδης – Eurīpídēs; ca. 485 f.Kr. – ca. 406 f.Kr.) var den siste av de tre store tragediedikterne i antikkens Hellas, etter Aiskhylos og Sofokles. En del av de lærde i antikken tilskrev ham 95 skuespill, men i henhold til bysantinske Suda var det ikke mer enn 92, hvilket fortsatt er meget produktivt. Av disse har 18 eller 19 blitt bevart mer eller mindre i fullstendig utgave.Walton, J. Michael (1997), innledning, s. VIII, XIX Det er også en del fragmenter av andre skuespill etter ham, noen av dem vesentlige. Flere av hans skuespill har blitt bevart i fullstendig utgave enn de til Aiskhylos og Sofokles til sammen, delvis av tilfeldighet og delvis grunnet at hans popularitet vokste mens de andre minsket.Knox, B. (1985): «Euripides» i: The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature, Cambridge University Press, s. 316Hadas, Moses (2006): Ten Plays by Euripides, Bantam Classic, Introduction, s. ix Evripides ble i hellenistisk tid en hjørnestein i den antikke litterære utdannelse, sammen med Homer, Demosthenes og Menandros.Parker, L.P.E. (2007): Euripides: Alcestis, Oxford University Press, innledning s. LX
Evripides er identifisert med nyvinninger i teaterkunsten som hadde gjennomgripende innflytelse på dramaet ned til moderne tid, særlig i representasjonen av tradisjonelle, mytiske helter som vanlige mennesker i sørgelige omstendigheter. Denne nye tilnærmingen førte ham til nyskapende teatralske utviklinger som senere forfattere tilpasset komedien, en del som er karakteristisk for kjærlighetsdramaet. Dog ble han også «den mest tragiske av poeter»,Epiteten «den mest tragiske av poeter» ble gitt av Aristoteles, antagelig i referanse til de ulykkelige avslutningene, men betegnelsen har også en bredere relevans: «For i hans representasjon av menneskelig lidelse presset Evripides til ytterpunktene av hva et publikum kunne tåle; en del av hans scener er bortimot ikke til å tåle.» Knox, B. (1985): «Euripides» i: The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature, Cambridge University Press, s. 339 fokuserte på sine figurers indre liv og motiver på en måte som tidligere var ukjent.Hadas, Moses (2006): Ten Plays by Euripides, Bantam Classic, innledning, s. XVIII-XIXOwen, A.S. (1990): Euripides: Ion, Bristol Classical Press, innledning s. VII Han var «skaperen av ... det bur som er teateret til Shakespeares Othello, Racines Fedra, av Ibsen og Strindberg,» hvor «...fengslede menn og kvinner ødelegger hverandre ved intensiteten i deres kjærlighet og hat,»Knox, B. (1985): «Euripides» i: The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature, Cambridge University Press, s. 329 og dog er han også den litterære stamfaren til komedieforfattere som Menandros og George Bernard Shaw.Hadas, Moses (2006): Ten Plays by Euripides, Bantam Classic, innledning, s, VIII-IX
Han var også unik blant forfatterne i antikkens Athen ved den sympati han viste for alle ofre i samfunnet, inkludert kvinner.Nussbaum, Martha (1986): The Fragility of Goodness, s. 411-13. «Det er med åpenbar sympati han lar Medeia bittert klage over sitt kjønns harde og urettferdige skjebne. Det kvinnehat som ettertiden tilla Evripides fantes i virkeligheten aldri hos ham – snarere må han kunne kalles verdenslitteraturens første kvinnepsykolog.»Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 37 Hans konservative mannlige publikum ble jevnlig sjokkert av det «kjetteri» som han la i munnen til sine figurer, slik som ordene til sin heltinne Medeia i dramaet av samme navn:
De sier at for oss er livet farefritt. Vi lever trygge hjemme; de må gå i krig. Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold i trende slag enn bare en gang føde barn.Medeia, i Peter Østbyes oversettelse.
Han stilte i 431 f.Kr. i dramatevlingen med Medeia, det verket som har blitt mest beundret i ettertid, men fikk bare tredjeplass, det vil si sisteplass. Tilskuerne ble antagelig rystet over at dikteren i strid med myten lot Medeia myrde sine egne små barn for å hevne seg på deres far. Hans samtidige assosierte ham med Sokrates som en leder for en dekadent intellektualisme, de ble begge hyppig latterliggjort av komedieforfattere som blant annet Aristofanes. Mens Sokrates til sist ble stilt for domstolen og henrettet som en ødeleggende innflytelse på ungdommen, valgte Evripides frivillig landflyktighet i sin alderdom i kongeriket Makedonia og hvor han døde.Page, Denys L. (1976): Euripides: Medea, Oxford University Press, innledning, s. IX-XII
Liv og virke thumb|right|Statue av Evripides, Louvre, Paris. Tradisjonelle redegjørelser av forfatterens liv er funnet i mange kommentarer og består av detaljer som dette: Han var født på øya Salamis en gang rundt 485 f.Kr.Tradisjonelt er hans fødselsdato blitt oppgitt til 480 f.Kr. da det passer inn med markeringen av slaget ved Salamis, men rundt 485 f.Kr. som man har kommet fram til på annet grunnlag, jf. Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 331 Hans mor het Kleito og hans far het Mnesarkos, en detaljhandler som bodde i en landsby ikke langt fra Athen. På kvitteringen fra et orakelord står det at hans sønn hadde den skjebne å vinne «kronekransens seier», men Mnesarkos insisterte på at gutten heller skulle trene for en karriere innen idrett. Faktisk hadde gutten en utsikt til en karriere på scenen hvor han kom til å vinne kun fem seirer i dramatevlinger, en av dem var etter sin død. Han fungerte en tid som både danser og fakkelbærer i ritualene til Apollon Zosterios. Hans utdannelse var ikke begrenset til atletisk idrett: han studerte maleri og filosofi under mesterne Prodikos og Anaxagoras. Han hadde to ulykkelige ekteskap, og begge hustruene, Melite og Koerine (den sist fødte ham tre sønner), var ikke trofaste. Han ble en eneboer, skaffet seg et hjem i en grotte på Salamis. Evripides' grotte, en trang, rundt 47 meters dyp med ti små kamre og med utsikt over Saroniabukta, ble en liten kult etter hans død. «Der bygde han opp et imponerende bibliotek og hadde daglig samtaler med havet og himmelen.» Til sist trakk han seg tilbake til det «rustikke hoffet» til kong Arkelaos i Makedonia hvor han døde i 406 f.Kr.Snodgrass, Mary Ellen (1998): Cliff Notes on Greek Classics, Wiley Publishing Inc., s. 147-148 Imidlertid, som nevnt i innledningen, biografiske detaljer som disse, må behandles med skepsis. De er avledet bortimot utelukkende fra tre usikre kilder;Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: A Companion to Greek Tragedy, Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd., s. 252
Folkeminne, benyttet av antikkens lærde for å fargelegge livene til kjente forfattere; Parodier, benyttet av samtidens komedieforfattere for å latterliggjøre tragedieforfattere; «Selvbiografiske» spor utledet fra hans bevarte skuespill, som er kun en liten del av hans totale forfatterskap.
Denne biografien er inndelt i tre seksjoner som tilsvarer de tre kildene.
Fablene Evripides var den yngste av en gruppe på tre store tragedieforfattere som var nesten samtidige: hans første drama ble satt opp 13 år etter Sofokles' debut og kun tre år etter Aiskhylos' mesterverk Orestien. Identiteten til de tre er pent understreket av en patriotisk redegjørelse av deres roller i løpet av Hellas' store seier over Perserriket i slaget ved Salamis i 480 f.Kr.: Aiskhylos kjempet i flåten, Sofokles ledet 16 år gammel et guttekor som sang seiershymnen, og Evripides ble født den samme dagen som slaget fant sted. Det er nesten for treffende til at det kan være sant. Anstrengelsen for å synkronisere storhetene er påtagelig og at Evripides ble født på Salamis fristet nok til en forskyvning av datoen.Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 301 Den apokryfiske fortellingen at han skrev sine verker i en grotte på øya Salamis er av sen tradisjon og den symboliserer antagelig den intellektuelles avsondring på en måte som er forut sin tid.Knox, B. (1985): «Euripides» i: The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature, Cambridge University Press, s. 317 Det meste av hans liv og hele hans karriere sammenfalt med striden mellom Athen og Sparta for herredømmet i Hellas, men han levde ikke lenge nok til å se sin bys endelige nederlag. Det er sagt at han døde i Makedonia etter å blitt angrepet av de molossianske bikkjene til kong Arkelaos og at hans gravmonument i nærheten av Pireus ble rammet av lynet. Begge deler tegn på hans unike krefter, enten det var av det gode eller det onde. I henhold til en moderne forsker kan hans død ha vært forårsaket av det kalde vinterklimaet i Makedonia.Rutherford, Richard (2003): Medea and Other Plays. Av Evripides, Innledningen. London: Penguin, ISBN 0-14-044929-9. I en fortelling gitt av Plutark førte den katastrofale feiltagelsen i den sicilianske ekspedisjon til at athenere som ble tatt til fange byttet mat og drikke med lyrikken til Evripides, som de kunne utenat.Plutark: Livet til Nikias, 29 Plutark er også kilden til fortellingen om at seierrike hærførere fra Sparta, som hadde planlagt å rive ned Athen og sende folket i slaveri, ble fylt av nåde etter å ha blitt underholdt ved en bankett med lyrikk fra Evripides' drama Medeia: «de følte at det ville være en barbarisk handling å tilintetgjøre en by som har frambrakt slike menn.»Plutark: Livet til Lysandros, sitert av Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: The Cambridge History of Classical Literature I, s. 337
Komedieforfatterne Tragiske poeter ble ofte hånet og latterliggjort av komiske poeter i løpet av dramafestivalene Dionysia og Lenaia, og Evripides ble parodiert oftere enn de fleste. Aristofanes skrev ham inn som figur i minst tre stykker: Akharnerne (oppført 425 f.Kr.), Kvinnene ved thesmoforiefesten (411 f.Kr.), og Froskene (405 f.Kr.). Samtidig lånte Aristofanes mer fra Evripides enn han utelukkende drev satire på en del av tragedieforfatterens metoder; han ble en gang latterliggjort av en kollega og rival, Kratinos, som en mester i smålige spissfindigheter, han var en «evripidaristofanist».Barrett, David & Sommerstein, Alan, red. (2003): The Birds and Other Plays by Aristophanes, Penguin Classics, s. 9 I henhold til en annen komedieforfatter, Teleklides, ble skuespillene til Evripides skrevet i samarbeid med filosofen Sokrates.Stuart, Duane Reed (1928): Epochs and Greek and Roman Biography, Biblo and Tannen Booksellers and Publishers' Inc., s. 174 I henhold til Aristofanes var den påståtte medforfatteren en feiret skuespiller, Kephisofon, som han også mente delte Evripides' hus og hustru,Sommerstein, Alan H. (1973): Aristophanes: Lysistrata, The Acharnians, The Clouds, Penguin Books, note 35, s. 241 mens Sokrates underviste en hel skole av ordkløvere som Evripides:
De sitter ved Sokrates føtter Til de ikke kan skille tømmer fra trær, Og tragedien går Potten; De bryr seg ikke om deres stykker er kunst Men kun om ordene er smarte; De kaster bort vår tid med ordkløveri og krangel, Ødelegger vår tålmodighet og vår moral, Og gjør all vår prat til Råte.David Barret (overs.), Aristophanes: The Frogs and Other Plays (1964), s. 211, oversatt til norsk for anledningen