Kanadisk stavelsesskrift (engelsk: ) er en familie med abugidaer (konsonantbaserte alfabeter) som brukes til å skrive en rekke språk som tilhører urfolk i Canada, i språkfamiliene algonkinske språk, eskimoisk-aleutiske språk og athabaskiske språk. De blir verdsatt fordi sin særegenhet sammenligna med det latinske alfabetet som brukes av majoritetsspråkene, og for hvor lett det er å oppnå leseferdigheter med dem; faktisk hadde creefolket en av de høyeste leseferdighetsratene i verden i det sene 19. århundre.
Kanadiske stavelsesskrifter brukes for tiden til å skrive alle creespråkene fra naskapi (snakkes i Québec) til Rocky Mountains, inkludert østcree, skogcree, myrcree og præriecree. De brukes også til å skrive inuktitut øst i arktisk Canada; for dette språket er det latinske alfabetet også offisielt i Nunavut. De brukes regionalt for de andre store kanadiske algonkinske språkene: ojibwa i vestlige Canada, og har tidligere blitt brukt for blackfoot. Blant de athabaskiske språkene lenger vest har kanadiske stavelsesskrifter blitt brukt til å skrive dakelh, chipewyan, slavey, tlicho og danezaa. De har av og til også blitt brukt i USA av folk som finnes i grenseområdene, men er primært et kanadisk fenomen.
Grunnprinsipper mini|Evans' skriftsystem som publisert i 1841. Lange vokaler ble indikert ved mellomrom i tegnene. Lengdedistinksjonen trengtes ikke for e, siden cree kun har lang e.
Kanadiske stavelsesskrifter er ikke ekte stavelsesskrifter, der hver konsonant–vokal-sekvens har en separat glyf (for eksempel ville pi ikke hatt noen visuell sammenheng med pa), men abugidaer, der konsonanter modifiseres for å indikere en tilhørende vokal – i dette tilfellet ved at symbolet roteres, noe som er unikt for kanadisk stavelsesskrift. I cree har for eksempel konsonanten p form som en vinkelparentes. Når den peker oppover, ᐱ, transkriberer den stavelsen pi. Motsatt, når den peker nedover, transkriberer den stavelsen pe. Mot venstre, ᐸ, betyr den pa, mens mot høyre, ᐳ, betyr den po. Konsonantformene og vokalene som representeres varierer fra språk til språk, men de er hovedsakelig tilnærmet like de opprinnelige cree-formene.
+Inventaret i Evans' skrift fra 1840 -e -ē -i -ī -o -ō -a -ā rotasjon (ingen) ᐁ ᐁ ᐃ ᐃ ᐅ ᐅ ᐊ ᐊ symmetrisk p- ᐯ ᐯ ᐱ ᐱ ᐳ ᐳ ᐸ ᐸ ᑊ symmetrisk t- ᑌ ᑌ ᑎ ᑎ ᑐ ᑐ ᑕ ᑕ ᐟ symmetrisk k- ᑫ ᑫ ᑭ ᑭ ᑯ ᑯ ᑲ ᑲ ᐠ asymmetrisk c- ᒉ ᒉ ᒋ ᒋ ᒍ ᒍ ᒐ ᒐ ᐨ asymmetrisk m- ᒣ ᒣ ᒥ ᒥ ᒧ ᒧ ᒪ ᒪ ᒼ asymmetrisk n- ᓀ ᓀ ᓂ ᓂ ᓄ ᓄ ᓇ ᓇ ᐣ asymmetrisk s- ᓭ ᓭ ᓯ ᓯ ᓱ ᓱ ᓴ ᓴ ᐢ asymmetrisk y- ᔦ ᔦ ᔨ ᔨ ᔪ ᔪ ᔭ ᔭ ᐧ asymmetrisk sp- Z Z Z Z N N И И symmetriskDen foreldede sp-serien, som ikke støttes i Unicode, vises her med lignende glyfer fra det latinske alfabetet og det kyrilliske alfabetet. -w- (en prikk etter stavelsen) ᐤ -h ᐦ -hk ᕽ -l ᓫ -r ᕑ
Fordi skriftsystemet presenteres med stavelsesskriftdiagrammer og læres som stavelsesskrift, blir den som regel kalt for en stavelsesskrift. Datamaskiner bruker egne kodepunkter for hver stavelse (hver rotasjon av hver konsonant), og Unicode Consortium regner skriftsystemet som en featural syllabary i likhet med skriftsystemer som hangul, der hver blokk representerer en stavelse, men konsonanter og vokaler indikeres uavhengig av hverandre (i cree-stavelsesskrift gjøres det ved at konsonantene indikeres ved formen til en glyf, og vokalene med dens rotasjon). Dette står i motsetning til ekte stavelsesskrifter, der hver kombinasjon av konsonant og vokal har en uavhengig form som ikke er relatert til andre stavelser med samme konsonant og/eller vokal.
Syllabiske og endelige konsonantformer Det opprinnelige skriftsystemet, som ble designet for myrcree, hadde ti bokstavformer: Åtte for stavelser basert på konsonantene p-, t-, c-, k-, m-, n-, s-, y- (uttalt ), en for form vokal-initielle stavelser, og til slutt en blandingsform (nå foreldet) for konsonantklynga sp-. Alle ble skrevet med ei tynn linje for å vise at vokalen var kort, og ei tjukkere linje for å vise at vokalen var lang: ᑲ ka, ᑲ kâ. (En håndskrevet variant med en prikk over tegnet for å vise vokallengde, brukes nå også i trykk.) Én konsonant, w, hadde ingen egen bokstav, men ble indikert ved å legge til et diakritisk tegn på en annen konsonant; dette fordi den kunne kombineres med alle konsonanter, som i ᑿ kwa, samt eksistere på egen hånd, som i ᐘ wa.
Det var egne bokstaver for de ni konsonantene -p, -t, -c, -k, -m, -n, -s, -y og w når de dukker opp i koda (slutten av en stavelse). I tillegg hadde fire kodakonsonanter ingen egen stavelsesform: -h, -l, -r og sekvensen -hk. Disse ble opprinnelig skrevet midt på linja, men skrives nå med hevet tekst. (Glyfen for -hk representerer den vanligste stavelsesendingen i cree, og ble brukt for den like vanlige -nk i ojibwa.) Konsonantene -l og -r var marginale og fantes kun i lånord, babyspråk osv. Disse, og -h, kunne dukke opp foran vokaler, men ble skrevet med den endelige formen likevel. (-l og -r skrives nå med full størrelse om de kommer foran en vokal, og har i noen versjoner blitt erstattet av fulle roterende stavelsessymboler; -h kommer kun foran vokaler i sammensatte morfemer og i enkelte grammatiske ord.)
Vokaltransformasjoner mini|Orienteringen til et helt symmetrisk vokaltriangel kan være vanskelig skjelne. I skrifttypen som brukes på dette skiltet på ojibwa er a som peker mot venstre en likesidet trekant, mens i som peker oppover er en likebeint trekant. Vokalene faller inn i to sett, de bakre vokalene -a og -o, og de fremre vokalene -e og -i. Hvert sett består av en lavere vokal, -a eller -e, og en høyere vokal, -o eller -i. I alle tilfeller relateres stavelser med bakre vokaler via vertikal speiling, dvs. at de er speilbilder av hverandre. Hvordan de relateres til de fremre vokalene avhenger av konsonantenes grafiske form. Disse følger to mønstre. De symmetriskeDe symmetriske er de der man kan rotere a- eller o-serien med 180° og et speilbilde vil gi samme resultat, slik at en annen transformasjon trengs for å produsere flere orienteringer. (vokal, p-, t- og sp-) roteres 90° (en kvart runde) mot klokka, mens de som er asymmetriske topp-til-bunn (c-, k-, m-, n-, s- og y-) roteres 180° (en halv runde). Stavelsene med lavere fremre vokal (-e) deriveres slik fra stavelsene med lavere bakre vokal (-a), og de høyre fremre vokalene (-i) deriveres fra de stavelsene med de høyere bakre vokalene (-o).For de asymmetriske formene i Evans' opprinnelige system er dette det samme som å invertere (snu opp-ned) -a-stavelsene for å få -i-stavelsene, og -o-stavelsene for å få -e-stavelsene; og for de symmetriske formene å rotere 90° med klokka for å få samme vokalkorrespondanser. Det virker å være måten Evans designet skriftsystemet, men denne metoden fungerer ikke for konsonanter som ble lagt til seinere da stavelsesskriften ble tilpasset andre creespråk og for andre språk som inuktitut.
De symmetriske bokstavformene kan illustreres ved å arrangere dem i en diamantform: {| class="sentrert" | || ᐃ || || || || i || || | || ᐱ || || || || pi || || | || ᑎ || || || || ti || |- | ᐊ || || ᐅ || || a || || o || | ᐸ || || ᐳ || || pa || || po || | ᑕ || || ᑐ || || ta || || to |- | || ᐁ || || || || e || || | || ᐯ || || || || pe || || | || ᑌ || || || || te ||
Og de asymmetriske formene kan illustreres ved å arrangere dem i en firkant: {| class="sentrert" | ᑭ || ᑫ || || ki || ke || | ᒋ || ᒉ || || ci || ce || | ᒥ || ᒣ || || mi || me || | ᓂ || ᓀ || || ni || ne || | ᓯ || ᓭ || || si || se || | ᔨ || ᔦ || || yi || ye || |- | ᑲ || ᑯ || || ka || ko || | ᒐ || ᒍ || || ca || co || | ᒪ || ᒧ || || ma || mo || | ᓇ || ᓄ || || na || no || | ᓴ || ᓱ || || sa || so || | ᔭ || ᔪ || || ya || yo ||
Disse formene er tilstede i de fleste variantene med lydverdier som ligner opphavet i myrcree. For eksempel bruker alle variantene utenom den for blackfoot trekanten for vokal-initielle stavelser.
Innen 1841, når hadde Evans fått støpt de første løse bokstavene for stavelsesskriften, fant han ut at det ble vanskelig å beholde skillet mellom tynne og tjukke linjer for korte og lange vokaler. I stedet filet han mellomrom i bokstavene for de lange vokalene. Dette kan ses i tidlige trykksaker. Enda sener tok man i bruk en diakritisk prikk som opprinnelig brukt for å markere vokallengde i håndskrift i trykk også: Dermed kontrasterer ᐊ a i dag med ᐋ â, og ᒥ mi med ᒦ mî. Selv om ê i cree kun opptrer som lang vokal har skriftsystemet lengdedistinksjon for alle fire vokaler. Ikke alle skribenter da eller nå indikerer lengde, eller gjør det på en konsistent måte; siden det ikke er noen kontrast er det ingen som skriver ê som lang vokal.
Tegnsetting Den eneste tegnsettingen som finnes i mange tekster er mellomrom mellom ord og ᙮ for fullt stopp. Tegnsetting fra det latinske alfabetet, inkludert punktum, kan brukes. Fordi stavelsesendelig c ligner på bindestrek brukes en dobbel bindestrek (᐀) i stedet i kanadisk stavelsesskrift.
Historie Cree-stavelsesskriften ble skapt i 1840 av den engelske misjonæren James Evans for to språk, myrcree og ojibwa. Han var inspirert av suksessen til den cherokesiske stavelsesskriften skapt av Sequoyah etter å ha støtt på problemer med latinskbasert ortografi, og trakk på sin kjennskap til devanagari og stenografi. Andre misjonærer var motvillige til å bruke den, men den ble raskt adoptert av de innfødte og spredte seg til nye områder før misjonærene ankom, så i creekulturen etter 1840 ble den trodd å ha oppstått blant creene.
James Evans I 1827 fikk James Evans, en misjonær fra Kingston upon Hull i England, ansvar for den metodistiske misjonsstasjonen ved Rice Lake i Ontario. Her begynte han å lære ojibwa som ble snakket i området og var del av en komité som skulle etablere et latinsk alfabet for språket. Innen 1837 hadde han forberedt Speller and Interpreter in English and Indian, men fikk ikke godkjent trykkingen av den av British and Foreign Bible Society. På den tiden var mange misjonærsamfunn motstandere av at innfødte skulle få lese- og skriveferdigheter på sine egne språk, og mente at situasjonen ville bli bedre ved språklig assimilasjon i kolonisamfunnet.
Evans fortsatte å bruke sin ojibwaortografi i arbeidet sitt i Ontario. Ortografien brukte bindestreker mellom stavelser, noe som ga ojibwa en delvis stavelsesbasert struktur. Studentene hans virker imidlertid å ha hatt konseptuelle vanskeligheter med å bruke samme alfabet for to forskjellige språk med veldig forskjellige lydsystemer, og Evans selv syntes dette var ubeleilig. Ojibwa var videre et polysyntetisk språk men hadde få distinkte stavelser, noe som gjorde at de fleste ord hadde et stort antall stavelser; dette gjorde at de ble veldig lange når man skrev dem med det latinske alfabetet. Han begynte å eksperimentere med et mer stavelsesbasert skriftsystem som han tenkte ville være mer beleilig for studentene hans å bruke.
I 1840 flyttet Evans til Norway House i nordlige Manitoba. Her begynte han å lære det lokale språket myrcree. I likhet med ojibwa, som det er i ganske nær slekt med, var dette språket fullt av lange flerstavelsesord.
Som amatørlingvist var Evans kjent med devanagariskriften som ble brukt i Britisk India; i devanagari står hver bokstav for en stavelse, og modifiseres for å anvise hvilken vokal stavelsen har. Et slikt system, nå kalt abugida, lot seg gjerne tilpasse språk som myrcree, som hadde en enkelt stavelsesstruktur med bare åtte konsonanter og fire lange eller korte vokaler. Evans var også kjent med britisk stenografi, trolig Samuel Taylors Universal Stenography, fra sine dager som kjøpmann i England, og ble nå kjent med den nypubliserte Pitman-stenografien fra 1837.
Opphav Både devanagari og Pitman spilte en rolle i utviklingen av cree-stavelsesskriften. Devanagari inspirerte glyfene for stavelsene, mens Pitman ga glyfer til de endelige konsonantene, samt rotasjonen og linjetjukkelsen for å modifisere stavelsene.