miniatyr|høyre|Kunngjøring fra premieren ved Burgtheater (1782)Bortførelsen fra Seraillet (tysk: Die Entführung aus dem Serail), KV 384, også kjent som Il Seraglio) er en syngespill-opera i tre akter av Wolfgang Amadeus Mozart.
Den tyske librettoen er av Gottlieb Stephanie, basert på Christoph Friedrich Bretzners Belmont und Constanze, oder Die Entführung aus dem Serail. Handlingen dreier seg om helten Belmontes forsøk, assistert av hans tjener Pedrillo, på å redde sin elskede Konstanze fra Seraillet til Pasja Selim. Operaen er preget av den tids interesse for tyrkisk kultur og musikken har tyrkiske innslag som janitsjarorkester med blant annet piccolo og triangel.
Verket ble fremført første gang 16. juli 1782 ved Burgtheater i Wien med komponisten selv som dirigent. Verket var en stor suksess og medvirket til Mozarts anerkjennelse også blant tidens ledende komponiser som Gluck. Den regnes som en av Mozarts mest folkelige operaer og innledet toppen av Mozarts karriere.
Bakgrunn Selskapet som først sponset operaen var Nationalsingspiel (norsk: nasjonalt syngespill), et prosjekt (1778–1783) av den østerrikske keiseren Josef II. Keiseren hadde satt opp selskapet for å fremføre verk på tysk (i motsetning til den italienske operastilen som var veldig populær i Wien). Dette prosjektet ble til slutt gitt opp som en fiasko, men underveis produserte det en rekke suksesser, for det meste en serie oversatte verk. Mozarts opera dukket opp som den enestående originale suksessen. Tyrkisk mote, frisyre og musikk var populært i Wien på den tiden. Operaen ble komponert i en lykkelig periode i Mozarts liv: Han var forlovet og giftet seg noen uker etter urpremieren med Constanze. Navnet på heltinnen var det samme som Mozarts forlovede.
Inspektøren av Nationalsingspiel var Gottlieb Stephanie. Da den 25 år gamle Mozart ankom Wien i 1781 og søkte profesjonelt arbeid, var en av de første oppgavene han henvendte seg til å bli kjent med Stephanie og overtale ham for en operakommisjon. For å oppnå dette brakte han en kopi av sin tidligere uferdige opera Zaide og viste den til Stephanie, som var behørig imponert. Mozart gjorde også et sterkt inntrykk på sjefen for teatret, grev Franz Xaver Orsini-Rosenberg, da han hjemme hos Mozarts venn og beskytterinne Maria Wilhelmine Thun hørte ham spille utdrag fra operaen Idomeneo, som hadde premiere med stor suksess året før. i München. Med denne støtten ble det avtalt at Stephanie skulle finne passende materiale og utarbeide en libretto for Mozart. Stephanie fulgte dette ved å utarbeide en endret versjon av et tidligere verk Belmont und Constanze, oder Die Entführung aus dem Serail uten å tillegge eller søke tillatelse fra den opprinnelige forfatteren Christoph Friedrich Bretzner. Bretzner klaget senere høyt og offentlig over tyveriet.
Komposisjon Mozart mottok librettoen fra Stephanie den 29. juli 1781 og arbeidet energisk med prosjektet. Sammenlignet med tidligere operaer tok Mozart seg friheten til å utvikle hoffmusikken på en personlig måte. Ifølge tradisjonen var orkesteret underordnet sangerne, mens i denne operaen fikk orkesteret en større plass og han lot i større grad sangen og instrumentene slynge seg i hverandre. Han hadde få muligheter til å komponere profesjonelt om sommeren, og han begynte å jobbe med librettoen i et veldig raskt tempo og fullførte tre større numre på bare to dager. Et brev til faren Leopold viser at han var spent på utsiktene til å få operaen sin oppført i Wien og jobbet entusiastisk med prosjektet hans.Mozart Briefe und Aufzeichnungen No. 615. Collected edition, Internazionalen Stiftung Mozarteum, Salzburg.
Først trodde Mozart at han trengte å fullføre operaen på bare to måneder, fordi det ble lagt foreløpige planer om å oppføre den ved september-besøket til den russiske storhertugen Paul (sønn av Katarina den store og arving til den russiske tronen). Imidlertid ble det til slutt bestemt å utføre operaer av Gluck i stedet for å gi Mozart mer tid.
Bortførelsen fra Seraillet er i sjangeren Singspiel (syngespill), og stykket er uten resitativer og består bare av angitte numre. Som Spike Hughes bemerker, blir handlingen for det meste drevet frem av den talte dialogen, slik at librettoen ga Mozart liten mulighet til å vise den prestasjonen som hans senere operaer feires for, nemlig konstruksjonen av scener der handlingen både reflekteres og drives frem av musikken. Innenfor singspiel brukes sang og musikk til å uttrykke emosjoner og bidrar i liten grad til handlingen.
Die Entführung er livlig og ofte komisk, med lite av den dype karakterutforskningen eller mørkere følelser som finnes i Mozarts senere operaer. Operaen ble inspirert av en samtidsinteresse for den eksotiske kulturen til det osmanske riket, en nasjon som nylig hadde opphørt å være en militær trussel mot Østerrike. Mozarts opera inkluderer en vestlig versjon av tyrkisk musikk, løselig basert på den tyrkiske janitsjar-musikken.
Enkelte aspekter ved operaen samsvarer med et europeisk syn på orientalisme fra det attende århundre. Pajaens titulære harem, for eksempel, gjenfortalte temaer om seksuell utsvevelse. Og den komisk uhyggelige tilsynsmannen, Osmin, er en parodi av tidligere stereotyper av tyrkisk despotisme. Imidlertid trosser operaen også stereotypien om despotisk tyrkisk kultur, siden klimakset medfører en uselvisk handling av tilgivelse fra Pasjaen.
Musikken inkluderer noen av komponistens mest spektakulære og vanskelige arier. Osmins akt 3 arie "O, wie will ich triumphieren" inkluderer karakteristisk 1700-talls koloraturpassasjer, og går to ganger ned til en lav D (D2), en av de laveste notene som kreves i operaen. Den kanskje mest berømte arien i operaen er den lange og forseggjorte "Martern aller Arten" ("pinsler av alle slag") for Konstanze, en enestående utfordring for sopraner. Konstanze synger i en slags sinfonia concertante med fire solospillere fra orkesteret; den slående lange orkesterintroduksjonen, uten handling på scenen, gir også sceneregissører problemer.
Virtuositeten til disse rollene kan tilskrives det faktum at når han tok på seg oppgaven med å komponere operaen, visste Mozart allerede om den fremragende anseelsen til sangerne som han skrev for, og han skreddersydde ariene etter deres styrker. Den første Osmin var Ludwig Fischer, en bass kjent for sitt brede register og dyktighet i å hoppe over store intervaller med letthet. Tilsvarende skrev Mozart om den første Konstanze, Caterina Cavalieri, "Jeg har ofret Konstanzes arie litt for den fleksible halsen til Mlle. Cavalieri."
Mottagelse Operaen var en stor suksess. De to første forestillingene brakte inn den store summen av 1200 floriner. Verket ble fremført gjentatte ganger i Wien i løpet av Mozarts levetid, og i hele det tysktalende Europa. I 1787 skrev Goethe (om sin egen innsats som libretto-forfatter):
Selv om operaen i stor grad økte Mozarts anseelse som komponist hos publikum, gjorde den ham ikke rik: han fikk betalt en fast avgift på 100 keiserlige dukater (ca. 450 floriner) for sitt arbeid, og gjorde ingen fortjeneste på de mange påfølgende forestillingene. På den tiden var det vanlig at konsertscenen som bestilte stykket betalte komponisten som ikke fikk betalt for senere fremføringer. Keiseren uttalte om stykket at det er "altfor vakkert for våre ører".
«For mange noter» Kompleksiteten i Mozarts verk som Goethe hadde lagt merke til, spiller også en rolle i en kjent historie om operaen som dukket opp i den tidlige (1798) biografien om Mozart av Franz Xaver Niemetschek. I versjonen av anekdoten trykt i Bartlett's Book of Anecdotes, et oppslagsverk, blir historien fortalt slik:
Keiser Josef II bestilte Bortførelsen fra Seraillet, men da han hørte den, klaget han til Mozart: «Det er for fint for mine ører - det er for mange noter». Mozart svarte: «Det er akkurat så mange noter som det burde være».
Autentisiteten til denne historien godtas ikke av alle forskere. Videre inkluderer versjonen gitt av Bartlett-referansen (og mange andre steder) en oversettelse av den originale tysken som er tvilsom. Originalen lyder som følger:
Zu schön für unsere Ohren, und gewaltig viel Noten, lieber Mozart!
"For mange noter" er ikke en sannsynlig oversettelse av det tyske uttrykket "gewaltig viel Noten". Mautner, i oversettelsen av Niemetschek, gjengir dette som "et ekstraordinært antall noter", mens Branscombe oversetter det ganske enkelt som "veldig mange noter". Anekdoten, som ofte blir gjenfortalt, blir ansett av noen forskere å urettmessig gi keiseren et dårlig rykte om både hans musikalske evner og hans takknemlighet og støtte til Mozart.
Roller miniatyr|høyre|Mozart (i midten) deltok på en forestilling av sin egen opera Bortførelsen fra Seraillet mens han besøkte Berlin i 1789. Franz Frankenberg fremførte rollen som Osmin, Friedrich Ernst Wilhelm Greibe spilte Pedrillo. +Roller, stemmeleie, rollebesetning ved premierenRolleStemmeleieRollebestning, 16. juli 1782 Dirigent: W. A. MozartBelmonte, en spansk adelsmanntenorValentin AdambergerKonstanze, Belmontes forlovedesopranCaterina CavalieriBlonde (Blondchen), Konstanzes engelske tjenestepikesopranTheresia TeyberPedrillo, Belmontes tjener tenorJohann Ernst DauerOsmin, Pasjaens oppasserbassLudwig FischerBassa Selim, PasjatalerolleDominik JautzKlaastalerolleUkjentJanitsjarkor
Orkestrering Bortførelsen fra Seraillet er orkestrert for følgende instrumenter:
2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 bassethorn, 2 fagotter
2 horn, 2 trompeter
pauker, basstromme, cymbaler, triangel
strykere
Sceneorkester:
2 tverrfløyter, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 horn, 2 trompeter, militærtromme (tysk tromme), stortromme (tyrkisk tromme)
Handling Sted: Pasjaens landlige herregård i Tyrkia
Tid: 16. århundre
Akt 1 Etter en livlig ouverture kommer Belmonte inn og leter etter sin forlovede, Konstanze, som sammen med sin engelske tjenestepike Blonde, har falt i piratenes hender og blitt solgt til Pasja Selim (arie: "Hier soll ich dich denn sehen". Osmin, Pasjaens hensynsløse tjener, kommer for å plukke fiken i hagen og ignorerer foraktfullt Belmontes spørsmål (arie: "Wer ein Liebchen hat gefunden"). Belmonte prøver å innhente nyheter om sin tjener, Pedrillo, som er fanget sammen med kvinnene og tjener som tjener i pasjaens palass. Osmin svarer med fornærmelser og utskjellinger (duett: "Verwünscht seist du samt deinem Liede!"). Belmonte forlater i avsky. Pedrillo kommer inn og Osmin raser mot ham og lover å få ham torturert og drept på mange forskjellige måter (arie: "Solche hergelaufne Laffen"). Osmin drar og Belmonte kommer inn og gjenforenes lykkelig med Pedrillo. Sammen bestemmer de seg for å redde Konstanze og Blonde, som er forloveden til Pedrillo (arie: "Konstanze, Konstanze, dich wiederzusehen ... O wie ängstlich").
Akkompagnert av et kor av janitsjarer ("Singt dem großen Bassa Lieder"), dukker Pasja Selim opp med Konstanze, for hvis kjærlighet han strever forgjeves (Konstanzes arie: "Ach ich liebte"). Pedrillo lurer Pasjaen til å ansette Belmonte som arkitekt. Når Belmonte og Pedrillo prøver å gå inn i palasset, sperrer Osmin veien, men de skynder seg likevel forbi ham (tersett : "Marsch! Marsch! Marsch! Trollt euch fort!")
Akt 2 Pasjaen har gitt Blonde til Osmin, for å være hans slave; imidlertid avviser hun trassig sin nye mesters grove elskovsforsøk (arie: "Durch Zärtlichkeit und Schmeicheln"), truer med å klore ut øynene hans og jager ham ut av rommet (duett: "Ich gehe, doch rate ich dir ". Konstanze kommer inn og hilser på Blonde, som er i nød (arie: "Welcher Wechsel herrscht in meiner Seele"). Pasjaen kommer inn, krever Konstanses kjærlighet og truer med å bruke makt, men hun avviser ham resolutt. (arie: "Martern aller Arten"). Forlatt alene, funderer han over hennes vilje til å forbli kysk, noe som øker hans ønske om henne.