thumb|upright=1.2|Britiske tropper som stilte seg opp på stranden i påvente av evakuering thumb|upright=1.2|Britiske soldater evakueres fra Dunkerque under slaget om havnebyen forsommeren 1940. Troppene fraktes ut fra stranden med livbåter.
Evakueringen fra Dunkerque (engelsk kodenavn: Operation Dynamo), var evakueringen av mer enn 338 000 allierte soldater under den andre verdenskrig fra strendene og havnen i Dunkerque (engelsk: Dunkirk) i nordlige Frankrike, rundt 10 km fra den belgiske grensen, mellom 26. mai og 4. juni 1940. Operasjonen begynte etter at et stort antall belgiske, britiske og franske tropper ble avskåret og omringet av tyske tropper under det seks uker lange slaget om Frankrike.
Etter at Nazi-Tyskland invaderte Polen i september 1939, erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland og innførte en økonomisk blokade. Den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) ble sendt for å hjelpe til med å forsvare Frankrike. Etter «liksomkrigen» fra oktober 1939 til april 1940 ble Belgia, Nederland og Frankrike invadert den 10. mai 1940. Tre tyske panserkorps angrep gjennom Ardennene og kjørte nordvestover til Den engelske kanal. Innen 21. mai hadde tyske styrker omringet den britiske ekspedisjonsstyrken, restene av de belgiske styrkene og tre franske hærer langs den nordlige kysten av Frankrike. Kommandant av BEF, general John Vereker, lord Gort, innså umiddelbart at evakuering over kanalen var en eneste løsningen, og begynte å planlegge en tilbaketrekning til Dunkerque, den nærmeste gode havnen.
Senere den 23. mai ble det gitt en stansordre av generaloberst Gerd von Rundstedt, sjef for armégruppe A. Adolf Hitler godkjente denne ordren dagen etter, og fikk den tyske overkommandoen til å sende bekreftelse til fronten. Ved å angripe den omringende ekspedisjonsstyrken, ble franske og belgiske hærstyrkene overlatt til Luftwaffe inntil ordren ble opphevet 26. mai. Det ga de allierte styrkene tid til å konstruere defensive forsvarsverker og trekke tilbake et stort antall tropper for å utkjempe slaget om Dunkerque. Fra 28. til 31. mai, under [beleiringen av Lille, kjempet de resterende 40 000 mennene fra den franske førstearméen et nederlagsdømt slag mot syv tyske divisjoner, deriblant tre panserdivisjoner, for å gi mer tid til evakueringen av Dunkerque.
Den første dagen ble bare 7 669 allierte soldater evakuert, men ved slutten av den åttende dagen hadde 338 226 blitt reddet av en raskt samlet flåte på over 800 fartøyer. Mange tropper var i stand til å gå om bord fra havnens beskyttende molo på 39 britiske destroyere, fire kanadiske destroyere,McIntyre (2017) minst tre franske destroyere og en rekke sivile handelsskip. Andre måtte vasse ut fra strendene og vente i timevis i skulderdypt vann. Noen ble ferget til de større skipene av det som ble kjent som «de små skipene i Dunkerque»,Prelude To Operation Dynamo, The Association of Dunkirk Little Ships en flotilje av hundrevis av handelsskip, fiskebåter, lystfartøyer, yachter og livbåter som hadde seilt over fra England for å redde flest mulig. Den britiske ekspedisjonsstyrken tapte rundt 68 000 soldater under den franske kampanjen og måtte etterlate nesten alle stridsvognene, kjøretøyene og annet utstyret. I sin tale «Vi skal slåss på strendene» den 4. juni til Underhuset kalte den britiske statsministeren Winston Churchill hendelsen «en kolossal militær katastrofe», og sa at «hele roten og kjernen og hjernen til den britiske hæren» hadde blitt strandet i Dunkerque og så ut til å ha omkomme eller bli tatt til fange.Churchill (2003), s. 212. Han hyllet deres redning som et «befrielsesmirakel».Safire (2004), s. 146. Churchill minnet også landet om at «vi må være veldig forsiktige med å ikke tildele denne befrielsen egenskapene til en seier. Kriger vinnes ikke ved evakueringer.»Churchill (1949), s. 115.
Bakgrunn thumb|Situasjonen 21. mai 1940; tyske styrker okkuperer området skyggelagt i rosa thumb|En forlatt belgisk T-13 stridsvogn inspisert av tyske soldater.
I september 1939, etter at Nazi-Tyskland invaderte Polen, sendte Storbritannia en britiske ekspedisjonsstyrke (BEF) for å hjelpe til med forsvaret av Frankrike. Den gikk i land ved Cherbourg, Nantes og Saint-Nazaire. I mai 1940 besto styrken av ti divisjoner i tre korps under kommando av general John Vereker, lord Gort. Thompson (2011), s. 7.Thompson (2011), s. 9. Den belgiske hæren og den franske første, syvende og niende armé var utpekt til å samarbeide med den britiske ekspedisjonsstyrken.Thompson (2011), s. 135.
I løpet av 1930-årene hadde franskmennene konstruert Maginotlinjen, en rekke med festningsverk langs grensen til Tyskland. Denne forsvarslinjen var formet for å avskrekke en tysk invasjon over den fransk-tyske grensen og heller lede et angrep inn i Belgia, som deretter kunne møtes av de beste divisjonene til Armée de terre, den franske hæren. Dermed ville enhver framtidig krig finne sted utenfor fransk territorium, og unngå en gjentakelse av første verdenskrig. Jackson (2003), s. 33.Roth (2010), s. 6. Området umiddelbart nord for Maginotlinjen var dekket av den skogkledde regionen Ardennene,Kaufmann & Kaufmann (2007), s. 23. som den franske general Philippe Pétain erklærte for å være «ugjennomtrengelig» så lenge «særskilte midler» ble benyttet. Han trodde at enhver fiendtlig styrke som dukket opp fra skogen ville være sårbar for et motangrep og ødelagt. Den franske øverstkommanderende, Maurice Gamelin, var også overbevist om at området var en begrenset trussel, og bemerket at det «aldri favoriserte store operasjoner». Jackson (2003), s. 32. Med denne felles overbevisningen ble området etterlatt lett forsvart.
Den opprinnelige planen for den tyske invasjonen av Frankrike krevde et omgående angrep gjennom Nederland og Belgia, og således unngå Maginotlinjen.Melvin (2010), s. 140. Erich von Manstein, daværende stabssjef for den tyske armégruppe A, utarbeidet omrisset av en annen plan og sendte den til Oberkommando des Heeres (OKH), den tyske hærens overkommando, via sin overordnede, generaloberst Gerd von Rundstedt.Lemay (2010), s. 98–102.Forczyk (2010), s. 11–14. Mansteins plan foreslo at panserdivisjoner skulle angripe gjennom Ardennene, deretter etablere brohoder over elven Maas og deretter raskt kjøre til Den engelske kanal. Tyskerne ville dermed kutte av de allierte hærene i Belgia. Denne delen av planen ble senere kjent som Sichelschnitt («sigdkutt»).Melvin (2010), s. 145. Adolf Hitler godkjente en modifisert versjon av Mansteins ideer, i dag kjent som Manstein-planen, etter å ha møtt ham 17. februar.Melvin (2010), s. 132.
Nazi-Tyskland invaderte Belgia og Nederland den 10. mai. Shirer (1960), s. 713. Armégruppe B, under generaloberst Fedor von Bock, angrep inn i Belgia, mens de tre panserkorpsene til armégruppe A under Rundstedt svingte rundt mot sør og kjørte mot Kanalen.Thompson (2011), s. 37. BEF avanserte fra den belgiske grensen til posisjoner langs elven Dijle i Belgia, hvor de kjempet mot deler av armégruppe B fra og med 10. mai. Thompson (2011), s. 26. Churchill (1949), kart, s. 33. De ble beordret til å begynne en tilbaketrekning til elven Schelde 14. mai da de belgiske og franske posisjonene på flankene deres ikke klarte å holde stillingene.Atkin (1990), s. 74–75. Under et besøk i Paris 17. mai ble statsminister Winston Churchill overrasket over å høre fra Gamelin at franskmennene hadde forpliktet alle sine tropper til de pågående engasjementene og ikke hadde noen strategiske reserver.Churchill (1949), s. 47. Den 19. mai møtte lord Gort den franske general Gaston Billotte, sjef for den franske første armé og overordnet koordinator for alle de allierte styrkene.
Billotte avslørte at franskmennene ikke hadde noen tropper mellom tyskerne og havet. Lord Gort innså umiddelbart at evakuering over kanalen var den beste handlingen, og begynte å planlegge en tilbaketrekning til Dunkerque, det nærmeste stedet med gode havnefasiliteter.Thompson (2011), s. 64–65. Dunkerque, omgitt av myrer, kan skilte med gamle festningsverk og den lengste sandstranden i Europa, hvor store grupper kunne samles. Atkin (1990), s. 123. Den 20. mai, på Churchills forslag, begynte admiralitetet å legge til rette for at alle tilgjengelige små fartøyer ble gjort klare til å seile over kanalen til Frankrike. Churchill (1949), s. 58–59. Etter fortsatte kamphandlinger og et mislykket alliert forsøk 21. mai i slaget om Arras for å skjære gjennom den tyske spydspissen,Thompson (2011), s. 98. ble ekspedisjonsstyrken fanget inne, sammen med restene av de belgiske styrkene og de tre franske hærene, i et område langs kysten av det nordlige Frankrike og Belgia. Thompson (2011), kart, s. 61.
Opptakt thumb|John Vereker, lord Gort (peker, i midten) var sjef for den britiske ekspedisjonsstyrken. Uten å informere franskmennene begynte britene den 20. mai å planlegge «operasjon Dynamo», evakueringen av de britiske styrkene. Denne planleggingen ble ledet av viseadmiral Bertram Ramsay ved marinehovedkvarteret nedenfor Dover Castle, hvorfra han orienterte Churchill mens det var underveis.Lord (1983), s. 43–44. Skip begynte å samle seg ved Dover for evakuering. Churchill (1949), s. 100. BEF sendte 20. mai brigadegeneral Gerald Whitfield til Dunkerque for å begynne å evakuere unødvendig personell. Overveldet av det han senere beskrev som «en noe alarmerende bevegelse mot Dunkerque av både offiserer og menn», på grunn av mangel på mat og vann, måtte han sende mange med uten å sjekke legitimasjonen deres grundig. Selv offiserer som ble beordret til å bli igjen for å hjelpe evakueringen forsvant ut i båtene. Atkin (1990), s. 124.
Den 22. mai beordret Churchill ekspedisjonsstyrken å angripe sørover i koordinering med den franske første hæren under general Georges Blanchard for å gjenoppta kontakten med resten av de franske styrkene.Churchill (1949), s. 65. Denne foreslåtte handlingen ble kalt Weygand-planen etter general Maxime Weygand, utnevnt til øverstkommanderende etter Gamelins avskjedigelse 18. mai.Churchill (1949), s. 57. Den 25. mai måtte lord Gort gi opp ethvert håp om å nå dette målet og trakk seg på eget initiativ, sammen med Blanchards styrker, bak Lyskanalen, en del av et kanalsystem som nådde havet ved Gravelines. Churchill (1949), s. 84. Sluseporter hadde allerede blitt åpnet langs hele kanalen for å oversvømme systemet og skape en barriere (Kanallinjen) mot den tyske framrykningen. Churchill (1949), s. 78–79.
Slaget om Dunkerque
miniatyr|Britisk fisker gir en hånd til en alliert soldat, mens en bombe fra en Stuka eksploderer noen få meter unna. Innen 24. mai hadde tyskerne erobret havnen i Boulogne og omringet Calais.Shirer (1960), s. 728. Ingeniørene i 2. panserdivisjon under generalmajor Rudolf Veiel bygde fem broer over kanallinjen og bare én britisk bataljon sperret veien til Dunkerque. Lemay (2010), s. 152. Den 23. mai, etter forslag fra fjerde armés sjef generalfeltmarskalk Günther von Kluge, hadde Rundstedt beordret panserenhetene å stanse, bekymret for sårbarheten til flankene hans og spørsmålet om forsyning til hans fremre tropper. Noakes & Pridham (1988), s. 167. Army Group A War Diary. OKW Jodl Diary.Lord (1983), s. 28–35. Han var også bekymret for at den myrlendte bakken rundt Dunkerque skulle vise seg å være uegnet for stridsvogner, og han ønsket å bevare dem for senere operasjoner (i noen enheter var tapene av stridsvogner 30–50 prosent).Cooper (1978), s. 230–231. Atkin 1990, s. 120. Hitler var også bekymret, og på et besøk til hovedkvarteret til armégruppe A den 24. mai støttet han ordren.