mini|«Nemesis of .Neglect», et bilde om sosial nød manifestert som Jack the Ripper, stikk Whitechapel i Punch tegneserie av 1888 av John Tenniel
Whitechapelmordene ble begått i eller i nærheten av d.et fattige Whitechapel-distriktet i East End i London mellom 3. april 1888 og 13. februar 1891.Til ulike tider var noen eller alle av disse elleve uoppklarte drap på kvinner blitt tilskrevet den beryktede uidentifiserte seriemorder kjent som Jack the Ripper.
De fleste, om ikke alle ofrene — Emma Elisabeth Smith, Martha Tabram, Mary Ann Nichols, Annie Chapman, Elizabeth Stride, Catherine Eddowes, Mary Jane Kelly, Rose Mylett, Alice McKenzie, Frances Coles, og en uidentifisert kvinne - var prostituerte. Smith ble voldtatt og ranet av en gjeng. Tabram ble knivstukket 39 ganger. Nichols, Chapman, Stride , Eddowes, Kelly, McKenzie og Coles fikk strupene sine skåret over. Eddowes og Stride ble drept samme kveld, bare minutter og mindre enn en kilometer fra hverandre. Disse to drapene ble kalt «double event» etter en setning i et postkort sendt til en avis av noen som utga seg for å være Ripper. Likene til Nichols, Chapman, Eddowes og Kelly var blitt lemlestet i mageregionen. Mylett ble kvalt. Kroppen av den uidentifiserte kvinnen var lemlestet, men den eksakte årsaken til hennes død er uklart.
Metropolitan Police, City of London Police, og private organisasjoner som Whitechapel Vigilance Commitee var involvert i søket etter drapsmannen eller drapsmennene. Til tross for omfattende undersøkelser og flere arrestasjoner, unngikk den skyldige eller gjerningsmennene identifikasjon og arrestasjon Drapene gjorde at de dårlige levekårene i slummen fikk stor oppmerksomhet og East End-slummen ble senere forbedret. Det varige mysteriet om den eller de som hadde begått forbrytelser har satt folks fantasi i sving helt frem til i dag.
Sammendrag På slutten av viktoriatiden ble Whitechapel ansett for å være den mest beryktede kriminelle yngleplassen i London. Området rundt Flower og Dean Street ble beskrevet som «kanskje de skumleste og farligste gater i hele storbyen».Greenwood, James (1883), In Strange Company, London, p. 158, quoted in Begg, pp. 21, 45 Dorset Street ble kalt «den verste gate i London».Daily Mail, 16 July 1901, quoted in Werner (ed.), pp. 62, 179 Assisterende politisjef Robert Anderson anbefalte Whitechapel til «de som er interessert i de farlige områder, et av Londons fremste beryktede kriminelle steder».Pall Mall Gazette, 4 November 1889, quoted in Evans and Rumbelow, p. 225 and Evans and Skinner (2000), p. 516 Ran og vold var vanlig. Distriktet var preget av ekstrem fattigdom, elendig boligstandard, hjemløshet, drukkenskap og endemiske prostitusjon. Disse faktorene ble fokusert på det felles overnatting-huset som ga billig, felles innkvartering for de desperate og fattige i Whitechapel.
Mordofrene ble nummerert.Werner (ed.), pp. 42–44, 118–122, 141–170 Alle de identifiserte ofrene bodde i hjertet av ynglepøassen i Spitalfields, tre i George Street (senere kalt Lolesworth Street), to i Dorset Street, to i Flower og Dean Street og et i Thrawl Street.White, Jerry (2007), London in the Nineteenth Century, London: Jonathan Cape, ISBN 978-0-224-06272-5, pp. 323–332
Politiets arbeid i kriminaletterforskning hvilte tungt på tilståelser, vitner og pågripelse av gjerningsmenn i besittelse av åpenbare fysiske bevis som klart knyttet dem til en forbrytelse. Rettsmedisinske teknikker, for eksempel analyse av fingeravtrykk var ikke i bruk.Marriott, p. 207 Politiarbeid i London var—og fortsatt er—delt mellom to etater: Metropolitan Police med jurisdiksjon over det meste av det urbane området og City of London Police med jurisdiksjon over en kvadratmil i sentrum av byen. Home Secretary kontrollerte Metropolitan Police, mens byen ellers ble kontrollert av Corporation of London. Patruljerende konstabler gikk ordinære, tidsbestemte runder.Evans and Rumbelow, p. 14
Elleve dødsfall i eller i nærheten av Whitechapel mellom 1888 og 1891 var samlet i en enkelt fil, som ble referert til i politiets arkiver Whitechapel-drapene.Mye av det opprinnelige materialet er enten stjålet eller blitt ødelagt
Ofrene og etterforskningen
Emma Smith mini|Kart over Spitalfields yngleplas der ofrene bodde. Emma Elisabeth Smith ble angrepet nær krysset av Osborn Street og Brick Lane (rød sirkel). Hun bodde i det felles overnattingshuset på George Street (senere kalt Lolesworth Street), et kvartal vest for der hun ble angrepet.Evans and Rumbelow, p. 47; Evans and Skinner (2000), p. 4; Fido, p. 15; Rumbelow, p. 30 Tirsdag 3. april 1888 etter Påske, en mandag kalt bank holiday ble den prostituerte Emma Elisabeth Smith overfalt og ranet i krysset av Osborn Street og Brick Lane, Whitechapel, i de tidlige morgentimer. Selv om ble skadet, overlevde hun angrepet og klarte å gå tilbake til sitt losji på George Street, Hun fortalte nestleder Mary Russell at hun hadde blitt angrepet av to eller tre menn, en av dem en ungdom. Fru Russell tok Smith til et sykehus i London for medisinsk undersøkelse som viste at en stump gjenstand hadde blitt stukket inn i hennes vagina, forårsaket at bukhinnen sprakk. Hun fikk bukhinnebetennelse og døde 4. april 1888. Likskuet ble gjennomført 7. april av rettsmedisiner Wynne Edwin Baxter som også gjennomført undersøkelse av de seks senere ofre. Den lokale inspektør for Metropolitan Police, Edmund Reid etterforsket angrepet, men den skyldige ble aldri tatt. Walter Dew, en detektiv skrev senere at han trodde Smith var det første offeret til Jack the Ripper, men hans kolleger mistenkte at det var et verk av en kriminell gjeng. Smith hevdet at hun ble angrepet av en gruppe menn, men enten nektet hun, eller kunne ikke beskrive dem. Prostituerte ble ofte ledet av gjenger, og Smith kunne ha blitt angrepet av sine bakmenn som straff for ikke å adlyde dem, eller som en del av deres trusler.Hun turde kanskje ikke identifisere sine angripere av frykt for represalier, og hennes mord var neppe forbundet med de senere drapene.
Martha Tabram miniatyr|Martha Tabram (39) bodde i et overnattings-hus på 19 George Street. Tirsdag 7. august, mandag etter bank holiday ble den prostituerte Martha Tabram myrdet. Kroppen hennes ble funnet innen George Yards bygninger, Hun hadde blitt knivstukket 39 ganger med en kort kniv. På grunnlag av uttalelser fra en annen prostituert og konstabel Thomas Barrett som var på patruljering i nærheten kunne Inspektør Reid stille soldater fra Tower of London og Wellington Barracks opp til en identifiseringsparade, men uten positive resultater.Begg, pp. 51–53; Evans and Rumbelow, pp. 51–55; Evans and Skinner (2000), pp. 8–18; Marriott, pp. 9–14 Politiet koblet det ikke til drapet på Smith, men de koblet det til senere mord.In an interview reported in the Pall Mall Gazette, 24 March 1903, Inspector Frederick Abberline referred to «George-yard, Whitechapel-road, where the first murder was committed» (quoted in Begg, p. 56). De fleste eksperter i dag kobler det ikke sammen med de andre drapene, siden Tabram ble knivstukket, mens de senere ofrene ble skåret opp, men en forbindelse kan ikke utelukkes.Evans and Rumbelow, p. 515; Marriott, p. 13
Mary Ann Nichols miniatyr|Mary Ann Nichols, (43) bodde i et overnattings-hus på Thrawl Street. mini|Inspektør Frederick Abberline ledet politiets etterforskning. Fredag 31. august ble den prostituerte Mary Ann Nichols myrdet i Buck's Road, (senere omdøpt Durward Street), en bakgate i Whitechapel. Kroppen hennes ble oppdaget av vognmannen Charles Cross foran en stalldør. Halsen hennes hadde blitt kuttet to ganger fra venstre til høyre øre og magen hennes var lemlestet av et dypt hakkete sår. Flere grunnere kutt magen og tre eller fire tilsvarende kutt på høyre side forårsaket av den samme kniven. Side drapet skjedde i Bethnal Green ble det først undersøkt av lokale detektiver. Samme dag trakk James Monro seg som leder for Criminal Investigation Department (CID) på grunn av uenighet med Chief Commissioner for Metropolitan Police Sir Charles Warren.Evans and Rumbelow, p. 64 De innledende undersøkelser av drapet hadde liten suksess, selv om enkelte aviser koblet det til de to foregående mord og foreslo at drapene kunne ha blitt begått av en gjeng, som i tilfelle med Smith.Begg, p. 98; Cook, pp. 25–28; Evans and Rumbelow, pp. 62–63 Avisen The Star foreslo i stedet at en enkelt drapmann var ansvarlig, og andre aviser tok opp dens historie.Cook, pp. 25–28; Woods and Baddeley, pp. 21–22 Mistanke om en seriemorder på frifot i London førte til at detektiv inspektørerne Fredrik Abberline, Henry Moore og Walter Andrews ble sendt ut fra Scotland Yard.Evans and Skinner (2000), pp. 676, 678 Av de tilgjengelige bevis konkluderte Coroner Baxter med at Nichols ble myrdet etter kl. 3 på ettermiddagen der hun ble funnet. I sin oppsummering, avviste han muligheten for at drapet hadde sammenheng med de på Smith og Tabram, da drapsvåpnene var forskjellig i alle tre tilfeller, og i ingen av de tidligere tilfellene var halsen skåret opp.Marriott, pp. 21–22 Men før likskuet av Nichols var ferdig, ble en fjerde kvinne myrdet, og Baxter bemerket «likheten av skader i de to tilfellene er betydelig».Marriott, pp. 22–23
Annie Chapman mini|Annie Chapman, (47) bodde i et overnattings-hus på Dorset Street.Evans and Rumbelow, pp. 66–73; Whitehead and Rivett, pp. 33–34 Den lemlestede kroppen av den fjerde kvinne, den prostituerte Annie Chapman, ble oppdaget på morgenen lørdag 8. september på bakken i nærheten av en døråpning i bakgården til et hus i Hanbury Street. Chapman hadde forlatt sitt losji dagen hun ble myrdet for å få penger fra en klient for å betale sin husleie.Evans and Rumbelow, pp. 66–70 . Halsen hennes var skåret fra venstre til høyre. Hun hadde blitt skåret opp i maven, og hennes tarmer hadde blitt dratt ut og hengt over begge skuldre. Likhusets undersøkelse avdekket at en del av hennes livmor manglet. Patologen, George Bagster Phillips, var av den oppfatning at morderen må ha hatt god anatomisk kunnskap for å kunne skjære ut reproduktive organer med en kniv 15-20 cm lang.Cook, p. 221; Evans and Rumbelow, pp. 71–72; Evans and Skinner (2000), pp. 67–68, 87; Marriott, pp. 26–29; Rumbelow, p. 42 Men idéen om at morderen var i besittelse kirurgiske ferdigheter ble avvist av andre eksperter.Fido, p. 35; Marriott, pp. 77–79 Siden likene ikke ble nøye undersøkt på åstedet, ble det også foreslått at organer kunne ha blitt fjernet av likhusets ansatte, som solgte organer som allerede hadde blitt tatt ut som de solgte.Marriott, pp. 77–79
Den 10. september arresterte politiet en notorisk lokal, John Pizer, en skomaker kalt «Lærforkle», som hadde et rykte for å terrorisere lokale prostituerte. Hans alibi for de to siste drapene ble bekreftet, og han ble løslatt uten siktelse.Begg, p. 157; Cook, pp. 65–66; Evans and Skinner (2000), p. 29; Marriott, pp. 59–75; Rumbelow, pp. 49–50 På likskuet vitnet Mrs Elizabeth Long om at hun hadde sett Chapman snakke med en mann på like utenfor bakgården hvor Chapman senere ble funnet. Baxter antydet at mannen fru Long hadde sett var morderen. Fru Long beskrev ham som over førti, litt høyere enn Chapman, med mørk hudfarge, og av utenlandsk shabby utseende.Begg, p. 153; Cook, p. 163; Evans and Skinner (2000), p. 98; Marriott, pp. 59–75 Han var iført en lue og en mørk vinterfrakk.. Et annet vitne, snekker Albert Cadosch hadde gått inn i nabohuset omtrent på samme tid og hørte stemmer i etterfulgt av lyder som om noen falt mot gjerdet.Begg, p. 153; Evans and Skinner (2000), p. 100; Marriott, pp. 59–75 mini|George Lusk, President i Whitechapel Vigliance Committee