mini|Etnolingvistisk kart over Armenias nærområder i Kaukasus. mini|Armenias utenriksministerium i sentrum av Jerevan. mini|Armenske spesialstyrker.
Armenias utenriks- og sikkerhetspolitikk søker for en stor del å stabilisere Armenias nærområder i Transkaukasia. Armenias president utformer i stor grad landets utenrikspolitikk i samspill med Utenriksministeriet. Armenias grunnlov gir presidenten rett til å inngå internasjonale avtaler og fremme dem for nasjonalforsamlingen for ratifikasjon; å godkjenne, suspendere eller oppheve internasjonale avtaler som ikke behøver ratifikasjon; og utnevne og tilbakekalle landets diplomater.
Armenia har diplomatiske forbindelser med 151 stater, inkludert Vatikanstaten og Malteserordenen. Det er 33 utenlandske ambassader i Armenia, og 67 land har ambassadører i fortrinnsvis Russland, Ukraina, Georgia, Iran eller Hellas som er sideakkreditert til Armenia. Armenia har 41 utenlandsstasjoner; ambassadøren i Danmark er sideakkreditert til Norge.
Armenia er medlem av mer enn 40 internasjonale organisasjoner, deriblant FN, Europarådet, OSSE, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Den asiatiske utviklingsbanken, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, Samveldet av uavhengige stater, Organisasjonen for økonomisk samarbeid i svartehavsregionen og La Francophonie.
Diplomatisk historie etter 1991
Armenia ble igjen selvstendig ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Armenia har siden 1980-tallet hatt et anstrengt forhold til nabolandet Aserbajdsjan på grunn av striden om Nagorno-Karabakh og Nakhitsjevan, som er dominert av etniske armenere og har vært okkupert av Armenia siden 1994. Like lenge har det vært våpenhvile med Aserbajdsjan. Like anstrengt er forholdet til Tyrkia, som ikke anerkjenner deportasjonene og massakrene på de osmanske armenerne mellom 1915 og 1917 som et folkemord, og fremdeles okkuperer det som armenerne oppfatter som armensk jord i det østlige Tyrkia.
Etter Sovjetunionens fall har Armenia opprettholdt et godt forhold til Russland, som er Armenias største handelspartner, og som etter armensk ønske har en militærbase i Gjumri ved grensen til Tyrkia. Armenia har vært medlem av Den kollektive sikkerhetspakten, en russiskdominert militærallianse, siden 1992. I 2014 var Armenia med på etablere Den eurasiske økonomiske union, etter å ha vært observatør i Det eurasiske økonomiske fellesskap i mange år. Landet søker ikke NATO-medlemskap, men har siden 1994 deltatt i Partnership for Peace-programmet, NATOs formaliserte samarbeid med andre stater i Europa og den tidligere Sovjetunionen. Armenia har bidratt til de NATO-ledede, fredsbevarende styrkene i Kosovo og Afghanistan.
Til tross for religiøse og ideologiske forskjeller har Armenia og Iran siden tidlig på 1990-tallet utviklet et tett samarbeid. Ved å samarbeide med Iran, kan Armenia omgå de økonomiske sanksjonene fra Tyrkia og Aserbajdsjan, mens Iran kan demme opp for deres innflytelse i Transkaukasia. Alliansen gjør også Armenia til en handelskorridor for Iran inn til Russland og Europa, og Armenia får styrket sin energisikkerhet. Iran har gjort flere mislykkede forsøk på å megle i Nagorno-Karabakh-konflikten.
Selv om landet geografisk ligger i Asia, har det sterke historiske og kulturelle bånd til Europa. Armenia er medlem av flere europeiske organisasjoner, slik som Europarådet og OSSE, som observerer utviklingen av demokratiske rettigheter i landet. Tidlig på 2000-tallet innledet landet et samarbeid med EU gjennom Det østlige partnerskap; i begynnelsen var politikerne og opinionen forholdsvis positive til et fremtidig EU-medlemskap. Den armenske diasporaen bidrar også til at Armenia har gode forbindelser til Frankrike og USA; de historiske og religiøse båndene til Hellas gjennom den østlige kirke er også viktige.
Referanser
Se også Forholdet mellom Armenia og Norge