Bosnjaker (bosnisk: Bošnjaci) er et folkeslag som hovedsakelig bor i Bosnia-Hercegovina og i Sandžak-regionen i Serbia. De er etterkommere av sør-slavere bosatt i kongedømmet Bosnia som konverterte til islam. De kalte seg selv Gode Bosniere (gammelbosnisk: Dobri Bošjani). De har sitt navn fra Bosnia, den største og mest innflytelsesrike delen av den nåværende staten Bosnia-Hercegovina. Religiøst sett er den største delen av dette folkeslaget sunnimuslimer.
I dag bor de fleste bosnjaker i nettopp Bosnia-Hercegovina, men det er også bosetninger sør i Serbia (spesielt Novi Pazar) og i Kosovo, Nord-Makedonia og andre deler av det tidligere Jugoslavia.
Historisk sett er bosnjakene assosiert med regionene Bosanska Krajina, Bosnia, Hercegovina, Podrinje og Sandžak. Nå til dags bor de fleste bosnjaker i storbyene Sarajevo, Tuzla, Zenica, Mostar og området Cazinska Kraijna. Krigene i det tidligere Jugoslavia har fordrevet mange fra sitt opprinnelige bosted.
Ikke alle bosnjaker er muslimer, og det er flere muslimske grupperinger i Bosnia-Hercegovina som ikke er bosnjaker, blant andre goranere og pomakere som begge også er av sørslavisk herkomst. I tillegg bor det også albanere, tyrkere og sigøynere i Bosnia.
Historie Tidlig historie
Dagens Bosnia-Hercegovina har vært underlagt mange ulike regimer gjennom tidene. De første kjente bosetterne var illyrere og kom rundt 2000 år f.Kr. Til tross for at flere folkeslag ankom området, forble illyrere den dominerende gruppen i regionen som i dag kalles Balkan. De tapte en serie med kriger mot romerne, den siste i nåtidens sentral-Bosnia omkring år 9 og området ble en provins i Romerriket. Latin-språklige bosettere fra hele Romerriket slo seg ned i blant illyrerne. Den romerske provinsen Dalmatia inkluderte Hercegovina og mesteparten av Bosnia. En liten del sør for Sava-elven tilhørte provinsen Pannonia. Også etter denne perioden var det noe innvandring, blant annet av hunerne, alanerne og andre nomadefolk fra Midtøsten området, men de etterlot få spor kulturelt og språkmessig.
Slaverne slo seg ned i Bosnia, Hercegovina og landene rundt, som da var del av Det østromerske riket, omkring det syvende århundre. De slaviske serberne og kroatene slo seg ned en tid etter dette. Kroatene etablerte et kongerike som er nåtidens sentrale Kroatia og nordlige Dalmatia. Serberne bosatte seg i det som nå er sentrale Serbia. De ekspanderte senere til Drina-dalen i Øst-Bosnia og inn i østre Hercegovina. Dette området ble i middelalderen kjent som Zahumlje. Kroatene i vest ble påvirket av det germanske karolingerriket og den romersk-katolske kirke. Dessuten hadde Kroatia sterke bånd med Ungarn og senere Østerrike. Det bysantinske riket hadde stor innflytelse på serberne og de konverterte til øst-ortodoks kristendom og tok til seg mye av den bysantiske kulturen. Etter noen århundrer med kroatisk styre, serbisk fyrstedømme og Det bysantinske riket, vokste det uavhengige bosniske kongedømmet fra det 12. århundre.
Middelalderen
Det har vært store diskusjoner om etnisitet i middelalderens Bosnia. Alle de tre representerte gruppene har forskjellige versjoner. Emnets følsomme og sammensatte natur har blitt forvrengt av nasjonalisme og propaganda. Det er viktig for nasjonalister å bevise at nettopp de er de rette arvtagere og opprinnelige beboere av middelalder-Bosnia for så å kunne påvirke moderne sosiale, politiske og intern-etniske temaer. Det er ingen tegn på at befolkningen før de ble underlagt Det osmanske rike hadde en spesifikk kroatisk eller serbisk etnisk bevissthet. Det bosniske kongedømmet blandet kulturell innflytelse fra øst og vest. Til tross for at de offisielt sett var romersk-katolske, omfavnet de bosniske kongene elementer av den bysantinske kulturen. Det forekom ofte allianser med både kroater og serbere. Giftemål mellom gruppene forsterket ofte disse båndene.
Kongedømmet Bosnia var på sitt største under kong Tvrtko Kotromanić, da inneholdt det mesteparten av det moderne Bosnia-Hercegovina med unntak av Nordvest-Bosnia og hadde da også kontroll over Dalmatia og Vest-Serbia. Uenighet blant hans etterkommere etter hans død i 1391 svekket kongedømmet, og de kunne ikke stå imot den osmanske invasjonen. I 1463 mistet Bosnia sin uavhengighet og ble underlagt Det osmanske rike og dermed sin tredje store påvirkningsfaktor, islam.
Osmantiden
Det har lenge vært diskutert hvorfor så mange slavere i Bosnia konverterte til islam. Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Det osmanske rike hadde en regel om å ikke gå aktivt inn for å konvertere kristne til muslimer. Det osmanske rike på den tiden ekspanderte militært, uavhengig av religion. Staten fikk dog etter hvert et mer islamsk preg, og i løpet av denne perioden ble muslimene en majoritet blant Bosnias befolkning.
En av de største grunnene til at islam fikk et slikt fotfeste i regionen var den svake tilstedeværelsen av den bosniske kirken. Konkurransen mellom den katolske og bosniske kirken bidro til en svak og uorganisert religiøs praksis i store deler av Bosnia. Mange av innbyggerne i regionen hadde en blanding av overtro og tradisjoner som religion. I kontrast til de mer veletablerte kirkene i nabolandene, var veien kort til å konvertere til islam. Et forhold som er verdt å merke seg, er at den eneste andre europeiske regionen under Det osmanske rikes kontroll som konverterte til islam i slik stor grad, var Albania, hvor det også var dragkamp mellom to kristne retninger.
En annen viktig faktor var urbanisering. Byer som Sarajevo og Mostar ble grunnlagt på denne tiden, og de fikk en utpreget islamsk karakter. Byene vokste fort og hadde en mye høyere standard enn omkringliggende byer. Det er forståelig at kristne konverterte for å bli del av dette samfunnet. Viktig var også den regel at slaver som konverterte til islam kunne begjære seg frigitt, og mange kristne ble nettopp satt i fangenskap under krigen med Østerrike og Ungarn, og mange av de benyttet seg av dette. De fleste av disse frigitte slavene bosatte seg i de voksende byene og bidro ytterligere til veksten.
thumb|Tsarens Moské i Sarajevo. Oppkalt etter sultan Suleiman I Det har også blitt hevdet at de ekstra privilegiene og rettighetene som muslimer fikk under det osmanske styret bidro til konverteringen. Disse rettighetene er imidlertid ofte blitt overdrevet. De bestod for det meste av juridiske rettigheter. Kristne og jøder kunne ikke saksøke eller vitne mot muslimer i retten. Det var også visse regler om skikk og bruk, men det var igjen mange som disse reglene ikke gjaldt for. Det er også gjort et poeng av en ekstra skatt som kristne og jøder måtte betale, men muslimer var tvunget til å betale en religiøs skatt mens for kristne og jøder var denne skatten frivillig.
En stor del av konvertering kom fra det såkalte devsirme-systemet. Det gikk ut på at unge gutter fra hele riket ble sendt til Istanbul for å konvertere til islam og bli trent opp som janitsjarsoldater. De var hovedsakelig sultanens og andre viktige personer i Det osmanske rikes livvakter og voktere av deres boliger. Det er blitt sagt at sultanen hadde meget høye tanker om bosnjaker og deres lojalitet.
I det 17. århundre led Det osmanske riket flere nederlag på vestfronten. Det var store kriger stort sett hvert århundre, noe som gjorde at økonomien forverret seg kraftig, og de militære tapene for Bosnia var store. For Bosnia og bosnjakne var det største vendepunktet den store tyrkiske krigen. Den pågikk mellom Det osmanske rike og flere europeiske stormakter som slo seg sammen til en «Hellig Liga». Dette markerte slutten på Det osmanske rikes herredømme over deler av Europa. I starten (1680-tallet) erobret Østerrike stort sett hele det osmanske Ungarn, og sendte titusener av muslimer på flukt til Bosnia. En lignende prosess forekom da Østerrike erobret Lika (en region i Sentral-Kroatia) og Slavonia (historisk region i Øst-Kroatia og Vest-Serbia). Tusener av muslimer flyktet fra disse regionene inn til Bosnia. De som ble igjen ble tvunget til å konvertere til katolisismen. I alt flyktet mer enn 100 000 muslimer inn i Bosnia i denne perioden, mange av dem med en ny følelse av fiendtlighet mot kristne.
Militære katastrofer fortsatt i de neste årene. I 1697 gjennomførte prins Eugene av Savoia et meget vellykket raid som endte i en nedbrenning av Sarajevo. Den store tyrkiske krigen endte i 1699 med Karlowitz-avtalen. Til tross for denne avtalen, som innebar at Det osmanske rike avga blant annet Ungarn, Transilvania og Slavonia, oppstod nok en krig mellom partene sent på 1710-tallet. Denne gangen endte det i 1718 med Passarowitz-traktaten som resulterte i nok en bølge av muslimske flyktninger inn i Bosnia. Dette til tross for at Det osmanske rike fikk igjen noe av de tapte områdene.
Disse hendelsene skapte stor uro blant bosnjakne. Den generelle misnøyen ble forsterket av krig og økte skatter for å finansiere krigene. Som et resultat av dette oppstod det opprør blant bosnjaker i Hercegovina i 1727, 1728, 1729 og 1732. En stor pest som tok tusener av liv tidlig på 1730-tallet bidro til det generelle kaoset som hersket. I 1736 brøt Østerrike Passarowitz-avtalen. De ønsket å utnytte den kaotiske situasjonen og krysset Sava-elven, som var en grenseelev. I en meget viktig hendelse i bosnjaknes historie den 4. august, tvang en liten gruppe lokale bosnjaker den tallmessig overlegne østerrikske hær til retrett. Dette er kjent som slaget om Banja Luka.
Det osmanske rikes rangering gikk etter religion, og ikke etter nasjonalitet. I løpet av 1800-tallet økte nasjonalfølelsen hos sørslaverne. De første tegnene på en muslimsk bosnisk nasjonal bevissthet kommer ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Da begynte tidlige bosniske nasjonalister distinkt å skille seg fra sine ortodokse og katolske naboer (og andre muslimske beboere i området), og skapte sin egen nasjonale identitet. Mange serbiske og kroatiske nasjonalister benekter en separat bosnisk nasjonal identitet der de hevder at bosnjaker enten er opprinnelige kroater eller serbere, men med muslimsk religion. Denne diskusjonen om Bosnia og om hvorvidt bosnjaker egentlig er kroater eller serbere eller om de er en separat bosnjakisk nasjon pågår fortsatt med full energi den dag i dag. Antropologer mener at de nasjonalistiske påstandene om serbisk og kroatisk opprinnelse er irrasjonelle og ikke verd oppmerksomhet ettersom, med enkelte klare unntak, historien og etnisiteten til de undertrykte i det kommunistiske Jugoslavia har blitt definert av undertrykkerne.
Som nasjonal identitet i Bosnia-Hercegovina generelt er bosnjakers identifikasjon som en nasjon basert på religion og en følelse av tilhørighet, og ikke språk eller utseendemessige ulikheter med sine naboer. I den forstand kan den tidligste moderne bosniske nasjonale utviklingen være fra så tidlig som en gang på 1800-tallet. Flere ganger kjempet bosnjaker mot Det osmanske rikes fiender på egen hånd. Ett eksempel på det er den nevnte kampen om Banja Luka (4. august 1736) hvor det kun var bosnjaker som kjempet mot den østerrikske hæren. Tidlig på 1900-tallet begynte bosnjakisk overklasse og intellektuelle oppbyggingen av det som kan betegnes som tidlig bosnjakisk nasjonalisme i skriftspråk og politikk. Alt dette ville igjen lede til en gjenfødsel av begrepet bosnjaker ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.
Østerrike-Ungarn og Kongedømmet Jugoslavia