miniatyr|Fritz Moen «lytter» på radio, våren 1959. Fritz Moen kunne høre og føle høye bass-lyder. (Med tillatelse fra fotoets eier, Solveig Askjem). Fritz Yngvar Moen (1941–2005) ble kjent som offer for dobbelt justismord, etter å ha blitt dømt for to drap som han ikke begikk i 1970-årene og som han siden ble frikjent for. Saken er kjent som Moensaken.
Moen var funksjonshemmet. Våren 1978 ble han dømt for drapet på Torunn Finstad, og høsten 1981 ble han dømt for drapet på Sigrid Heggheim, der hans forsvarsadvokat Olav Hestenes reiste seg opp i rettssalen og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord».
Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff og inntil 10 års sikring for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel. I tillegg måtte han etterleve sikringsbestemmelsene så lenge han levde.
Etter at privatetterforsker Tore Sandberg hadde engasjert seg sterkt på slutten av 1990-årene, ble han først frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre (etter sin død) i 2006, etter at en 67 år gammel mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene.
Moen var født nesten døv og hadde et svært dårlig talespråk. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966 og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet. Disse skadene skulle også prege resten av hans liv. Bortsett fra sine fysiske funksjonsnedsettelser er han blitt ansett for å ha hatt normal intelligens og en svært god hukommelse.
Moen tilbragte hele sitt liv med tilknytning til ulike institusjoner.
Før sin død testamenterte Fritz Moen alt han eide til Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo, hvor han bodde og senere døde.
«Der du nå er, kan ingen skade deg», sto det i dødsannonsen over Fritz Moen. I Aftenpostens leder 18. juni 2006 stod det: «Knapt noen gang har vi sett en skjebne der samfunnet har utøvd verre vold mot en sakesløs person».
Dødsboet v/adv. John Christian Elden inngikk, etter forhandlinger med Justisdepartementet, et forlik den 16. april 2008 om at boet til sammen skulle få utbetalt kr. 20 millioner i erstatning og oppreisning fra staten. Erstatningen gikk i sin helhet til Conrad Svendsen Senter.
Under et arrangement på Conrad Svendsen Senter den 17. april 2008 uttalte justisminister Knut Storberget ifølge Aftenpostens nettavis: «Jeg vil framføre en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor Fritz Moen og dem som kjente ham og sto ham nær, for den urett han ble utsatt for» – «Så mye lidelse og urett som Fritz Moen ble utsatt for, finnes det ingen tilgivelse for. Dette må unngås for framtida.»
Barndom og familie
Moen var sønn av en norsk kvinne (Betzy Moen) og en tysk korporal (Fritz Robert Hellmann). Han var døv fra fødselen, og moren bestemte at hun ikke kunne ta seg av ham. I juni 1943 ble han plassert på et barnehjem i Skjeberg. Det er uklart om han bodde hos sin mor i perioden før, eller om han var på spedbarnshjem.
Faren døde på østfronten i 1944 og så aldri sønnen. Sin mor hadde han liten eller ingen kontakt med, etter at han kom på barnehjemmet. Moren giftet seg i 1947. Hun fikk senere to sønner. Fritz besøkte henne én gang (1965?), da sammen med Solveig Askjem, som da var sosialsekretær ved Hjemmet for døve på Nordstrand. Moren bodde da i Odalen i Hedmark. Besøket varte bare i et par timer. Han skal senere ha besøkt henne en gang og overnattet der en natt. Forholdet til stefaren og halvbrødrene ble betegnet som bra, men han skal bare ha sett dem noen få ganger.
Moen var født nesten døv og hadde ikke kontakt med andre døve, hverken barn eller voksne, fra han var 1 ½ år til han var 7–8 år. I de betydningsfulle årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser, levde Fritz Moen uten denne mulighet.
Han hadde ingen familie eller venner han kunne reise til i helger og ferier.
Disse forholdene var, ifølge vitnepsykologer og døvetolker, en medvirkende årsak til hans senere sosiale problemer og store problemer med språkforståelse.
Skolegang Fra 1949 til 1957 var han elev ved Skådalen offentlige skole for døve. Her fikk han sin første språkopplæring. Han lærte tegnspråk, artikulasjon, munnavlesning, skriving og lesing. Han trivdes svært dårlig på skolen og med internat-situasjonen. Både på barnehjemmet og på døveskolen ble han ertet av de andre barna. Adferdsmessig vurderte skolen Moen som en problemelev. Han hadde store tilpasningsvansker, noe skolen antok «i stor grad skyldtes hans rotløshet, mangel på hjem og nær personkontakt». thumb|Fritz Moen (til venstre), Solveig Askjem og en annen gutt på «Hjemmet for døve" i Andebu», vinteren 1958. (Med tillatelse fra fotoets eier, Solveig Askjem). Da Moen var ferdig med undervisningen på Skådalen, var det meningen at han skulle begynne på en videregående skole/yrkesskole for døve i Bergen. Men pga. hans avvikende adferd fant man ikke å kunne anbefale søknaden. Han ble derfor søkt inn på barneavdelingen på Hjemmet for døve i Andebu, Vestfold. Her ble han i tre år. Denne institusjonen var en del av «Stiftelsen Hjemmet for Døve» (senere skiftet navn til Stiftelsen Signo), som ble etablert av døveprest Conrad Svendsen i 1898 og hadde som formål å undervise «forsømte døve». Stiftelsen hadde også en institusjon på Nordstrand, og Moen vekslet senere mellom opphold i Andebu og på Nordstrand.
I 1962/1963 var Moen til medisinsk- og yrkesmessig vurdering ved Attføringsinstituttet i Bergen. Under dette oppholdet fikk han trening, bl.a. ved mekanikerlinjen. Etter avsluttet opphold ved Attføringsinstituttet kom man til følgende konklusjon: «Klienten synes fortsatt å ha store tilpasningsvansker og et uttalt kontaktbehov. Det er helt klart at han fortsatt trenger kontakt og støtte i vernet miljø. ... Kan han skaffes et hjem med trygge boligforhold – skulle det med tiden være mulighet for at han kunne fungere i et eller annet arbeid. Vår erfaring med ham i instituttet er at han nok fremdeles er påvirkelig, men på grunn av hans handikap i form av nedsatt hørsel og det psykiske avvik – vil han ikke på egen hånd være i stand til å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Det har vist seg at han også trenger mer orientering i vanlige sosiale funksjoner.
Vi må derfor sende klienten tilbake til Andebu, og det må bli døveapparatet som hjelper ham videre.»
Arbeidsliv I perioden 1957–1964 hadde Moen ca. 20 forskjellige arbeidsforhold. Ingen av dem varte mer enn to måneder. Grunnen til dette skal ha vært hans tilpasningsvansker. «Når Moen fikk arbeidsoppdrag som han likte, gjorde han en meget god innsats. Han ble prøvd ute i arbeidslivet flere ganger, og det kunne i begynnelsen se ut til å gå bra, i hvert fall rent arbeidsmessig. Det varte imidlertid ikke lenge før han hadde en følelse av at de andre – de hørende – ikke ville snakke med ham, og at han ble gående ensom, og at han så sviktet i arbeidsfunksjonene og trakk seg ut av arbeidssituasjonen.» Solveig Askjem var i 1957 leder for avdelingen "Kaninhuset" på hjemmet i Andebu, hvor da 16 år gamle Fritz Moen var ett av ti barn. Hun fortalte følgende om Moen i en reportasje i ukebladet Hjemmet i 2007: «Når det kom nye barn til oss, pleide vi å snakke med familien for å få litt av historien deres. Når det gjaldt Fritz, var det ingen å snakke med. Da jeg kontaktet Skårdalen døveskole i Oslo, hvor han hadde bodd noen år, fikk jeg vite at han hadde vært den eneste på internatet som ikke hadde noen familie å dra til i helger og i ferier. I perioder lå han derfor ofte og gråt». Hun forteller videre: «Han var en av de mest omtenksomme av alle barna, og det var lett å bli glad i ham. Fordi Fritz var et uønsket barn og hadde hatt en vanskelig start på livet, ble han spesiell for oss. Når han ble spurt om hvor han hørte hjemme, svarte han "Ingen steder"». Hun forteller også at Fritz var svært atletisk, og at hun husker at han med letthet gikk baklengs ned i bro.
Mopedulykken Høsten 1966 deltok Fritz på en ungdomsfest i et privathus i Sarpsborg. Det ble drukket alkohol, og Fritz følte at han ble fornærmet. Han tyvlånte da vertens moped og kjørte mot Skjeberg, der han hadde tilbragt de første årene på barnehjem. Ved Skjeberg kirke kjørte han utfor veien og kolliderte med et tre. Han var innlagt på Sarpsborg sykehus i tre uker, og det ble konstatert brudd på hodeskallen.
Etter ulykken ble Moen undersøkt av spesialist i nevrologi. Det viste seg å foreligge en høyresidig lammelse av ansiktsnerven samt nærmest fullstendig lammelse og tap av føleevne i hele høyre arm. Moen ble overflyttet til Nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet og senere til Sophies Minde. Den eneste behandlingen som kunne være aktuell, var amputasjon av høyre arm – noe Moen selv ikke ønsket.
Ifølge en kontrollundersøkelse i 1967 forelå det svinn av muskulatur i både øvre og nedre del av høyre arm med nesten fullstendig lammelse av samtlige bevegelser i fingre, håndledd og albue og delvis lammelse for bevegelser i høyre skulderledd. Sykehuset konkluderte med en medisinsk og yrkesrettet invaliditet på ca. 70 %. Moen ble uføretrygdet i 1967.
Videre opphold Fra 1969 arbeidet Moen hvert år fra mai til september som loddselger for Døves Landslotteri. Han fant sitt arbeid svært betydningsfullt og følte stort ansvar for oppgaven. Resten av året var han uten arbeid.
Etter at Moen høsten 1974 på ny ble plassert på Hjemmet for Døve på Nordstrand, forsøkte man å få i stand et arbeids- og opptreningsprogram for ham, men det viste seg umulig å få ham til å følge opp.
Fra Nordstrand reiste han til Stavanger og tok inn på Legården vernehjem. Her ble han boende til januar 1976.
1. januar 1976 flyttet han til Frelsesarmeens herberge i Hvedingveita i Trondheim. Etter en kort tid på hybel utenfor institusjon fikk han våren 1977 opphold på Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen. Grunnen til at han flyttet til Trondheim, var et ønske om mer kontakt med personer i døvemiljøet. På hybelhuset hadde Moen kontakt med flere av de øvrige beboere og de tilsatte. Det er opplyst at han var interessert i fotball og at han var en ivrig tipper. Favorittlaget var Liverpool. I tillegg spilte han bridge i Døveforeningen. Moens døvhet og språkproblemer la imidlertid begrensninger på de sosiale relasjonene, og han ble fra tid til annen ertet. Han var også regnet som en «outsider» i Døveforeningen.
Sosiale problemer og adferdsvansker Kommunikasjonsproblemer Moens manglende kommunikasjonsevne preget hele hans liv og skulle også vise seg å være avgjørende i rettssakene mot ham. Kommunikasjonsproblemene førte til at han følte seg utstøtt av samfunnet, og at han følte seg som et offer. Ifølge sakkyndige forsøker personer med Moens handikap å enten «glatte over» sitt handikap ved å gi inntrykk av at de forstår et spørsmål, eller å «gi opp» og føle at «det er meg som har feil». Ifølge sakkyndige behøver derfor ikke en nikkende hodebevegelse bety at man har samtykket eller forstått.
Selv skriftlige meddelelser har lett for å bli mistolket. Som illustrasjon på Moens skriftspråk siterer gjenopptakelsesutvalget fra et udatert brev fra Moen til de sakkyndige Hegrenæs og Horneman: «Gud + Sverd + Gud.