thumb|Kjerneområdet for oldtime-musikk var den midtre og sørlige del av Appalachene. miniatyr|1899-utgave av The Girl I Loved In Sunny Tennesse fra forlaget Joe Stern Publishing med Lyric Tenor Jas. B. Bradley. Sangen, iallfall Charlie Pooles utgave fra 1920-årene, kan virke frisk og munter – men temaet er det motsatte. Begge deler er vanlig i oldtime: Jeg-personen reiser omsider tilbake til sin kjære Mary nede i Tennessee – men på stasjonen blir han møtt bare av Marys slektninger og sin egen mor, ikke av kjæresten selv. Hun er død, får han vite. Sangen ble umåtelig populær etter at den i 1925 ble innspilt av Charlie Poole and The North Carolina Ramblers, senere også av en rekke andre oldtime-band. Enda senere ble den – som mye annen oldtime – plukket opp og akklimatisert på bluegrass-scenen. thumb|right|The Skillet Lickers. Fra venstre bandleder Gid Tanner (fele), Clayton McMichen (fele), Riley Puckett (foran med gitar), Fate Norris (banjo)http://richardmattesonsblog.blogspot.no/2009/10/mac-and-skillet-lickers-part-1.html. Bandet ble dannet av Gid Tanner i 1926 og bidrog til at Atlanta ble et kraftsentrum for oldtime-musikk og tidlig country. The Skillet Lickers forsøkte å perfeksjonere oldtime-musikken, med bl.a. noen av tidens mest prisbelønnede felespillere. Deres versjon av Down Yonder solgte i over 1 mill. eksemplarer – selv om den ble utgitt under depresjonen i 1934. thumb|right|Gid Tanner, hvis dystre ansiktsuttrykk på dette bildet ikke gjenspeiler gruppens friske, muntre og humoristiske musikk og opptreden. thumb|Carter Family (1927): A.P., Maybelle (med gitar) og Sara Carter. Gruppen var en av få på den tiden med kvinnelige deltagere. Carter Family fikk veldig innflytelse på senere tiders country, bluegrass, folk, rock og annen populærmusikk. Som Gid Tanner har gruppens opprinnelige medlemmer barnebarn som er aktive den dag i dag. De spiller i Carter Family III Oldtime, oldtime-musikk eller hillbillymusikk (i USA også oldtimey, mountain music, Appalachian music m.fl.) brukes om folkemusikken som ble utviklet i USA, særlig i Appalachene. Noe av oldtime-musikken fra de siste tiårene før 1940 er dokumentert i form av plateinnspillinger og andre lydopptak. Det gjelder bl.a. innspillinger av Gid Tanner (1885–1960) and his Skillet Lickers with Riley Pucketthttps://archive.org/details/Gid_Tanner-Bully_Of_The_Town, Charlie Poole (1892–1931) and The North Carolina Ramblershttp://www.blueridgeheritage.com/traditional-artist-directory/charlie-poole, og den kristne gruppen The Carter Familyhttp://www.mandolincafe.com/forum/archive/index.php/t-71556.html?s=f8cb819631b09b8eccb6b95d162366c6. Disse regnes også blant de første country-gruppene; skillet mellom oldtime og «ur-country» er flytende. Samtidig ble det i 1920- og 30-årene og senere også sunget og spilt mye oldtime som ikke kan kalles country.
Oldtime-musikken har hatt stor innflytelse på senere tiders populærmusikk – ikke bare country, gospel og bluegrass – men også blues, rockabilly og senere former for det som hører under sekkebegrepene rock og pop. Mange av sangene kjennes således fra senere tiders musikk – ikke minst gjennom Bill Monroe (1911–1996), som kunne tusenvis av felelåter – og andre bluegrass- og country-artister og -grupper, og annen musikk under det som løst definert kalles americana og folk. Noen sanger – av og til bare melodiene – har funnet veien til helt andre sjangre, ikke sjelden barnesanger. Selv innen disco og psykedelisk musikk finner vi enkelte oldtime-melodier. Via Monroe har vi også en viss idé om hva som ble sunget og spilt av musikere hvor lydopptak ikke er kjent – som Pendleton Vandiver (1869–1932), Monroes «Uncle Pen» – og Arnold Schultz (1866–1931), sønn av en frigitt slave. Også felespillere som Arthur Smith (1898-1971, må ikke forveksles med Arthur «Guitar Boogie» Smith) og Tommy Magness (1916-72) spilte det som av og til kalles proto-bluegrass. A.P.Carter i The Carter Family og andre musikere og folkeminnegranskere – som John og Alan Lomax (far og sønn) – har samlet inn store mengder oldtime-sanger og har bidratt til at mye av denne veldige sangskatten er bevart for ettertiden.
thumb|left|Samantha Bumgarner (1878–1960) skal sammen med Eva Davis ha vært de første kvinnelige country-artister som (i 1924) fikk utgitt plater, visstnok også de første plateinnspillinger hvor 5-strengs banjo var i bruk. Hun spilte også fele, som her.
Røttene Hovedkildene til oldtime-musikken – iallfall den nyere og dokumenterte oldtime-musikken – er folkemusikken til innvandrerne fra Europa (særlig fra Skottland) – og musikk som slaver og tidligere slaver tok med seg etter at slaveriet ble opphevet. En del melodier ble hentet fra minstrel-showene, som var svært populære i bl.a. Virginia på 1840-tallet og senere. En annen kilde er ragtime, kanskje særlig banjoistene Vess Ossman (1868-1923) og Fred Van Eps (1878-1960), begge populære før 1. verdenskrig. Nettopp Van Eps er en av dem som har inspirert Charlie Poole.Bluegrass Breakdown: The Making of the Old Southern Sound av Robert Cantwellhttps://books.google.no/books?id=bGtBCwAAQBAJ&pg=PT25&lpg=PT25&dq=%22fred+van+eps%22+%22charlie+poole%22&source=bl&ots=WYju9FoEDl&sig=-ijRIkkUt5y5owfmUl-5IbrnbAM&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiv576BvobTAhWrNJoKHUsBCOgQ6AEIVzAN#v=onepage&q=%22fred%20van%20eps%22%20%22charlie%20poole%22&f=true.
Oldtime-musikerne spilte gjerne med tilgjengelige strenginstrumenter, selv om også andre instrumenter ble brukt. Fele var svært populært – både alene og i selskap med banjo, et instrument av vestafrikansk opphav. Banjoen var særlig populær i Nord-Carolina, hjemstaten til store banjoister innen sen oldtime og tidlig bluegrass som Daner Johnson, Charlie Poole, Snuffy Jenkins og Jenkins' etterfølgere som Earl Scruggs og Don Reno. Også gitaren var svært populær. Mandolin, kontrabass, cello, munnspill, jug m.fl. var i bruk. I Appalachene fantes mange temmelig isolerte fjelldaler og samfunn. Dette bidrog til at det utviklet seg forskjellige lokale stiler og tradisjoner, ikke sjelden med innslag av gospel eller iallfall kristne tekster. Oldtime utgjør et musikkmangfold med flere hundre år gamle røtterhttp://dwightdiller.com/links/why-bluegrass-and-old-time-are-not-the-same/.
Oldtime, rettere sagt visse former for oldtime, gav opphav til den eldste country-musikken og til tradisjonell bluegrass, ofte ved artister som videreutviklet den musikken de hadde vokst opp med. Flere av disse musikerne, f.eks. bluegrassartistene Bill Monroe, Wade Mainer (1907–2011) og Monroes felemester Chubby Wise (1911-96), forble aktive i meget høy alder. De videreutviklet musikken, men holdt i høy grad fast ved det de hadde lært i unge år. De komponerte en del av den nye musikken selv. Vel så ofte fremførte de imidlertid oldtime-tekster og -melodier – riktignok akklimatisert til den nye stilen, men lett kjennbare for dem som husket de gamle versjonene. Disse artistene har derfor inntil ganske nylig spilt musikk som hadde mye til felles med den originale oldtime-musikken, eller iallfall visse deler av den.
Renessansen I løpet av 1930-årene gikk oldtime-musikken av mote. Coon Creek Girls, med bl.a. to unge søstre fra Kentucky, slo riktignok gjennom i 1938. Men de store plateselskapene og radiostasjonene foretrakk ulike former for country (i noen grad også bluegrass), som i sin tur – rundt 1955 – vek for rockabilly og andre sjangre, iallfall i massemarkedet. Nærmest i selvforsvar gikk mange country-musikere, radioer og plateselskaper over til Nashville Sound, en glattere form for country hvor fele og ofte også banjo ble erstattet av bl.a. trommer og elektriske instrumenter som pedal steelgitar.
Men oldtime døde slett ikke ut. Mange oldtime-artister og -band var fortsatt aktive, selv om de kommersielle aktørene i musikkbransjen stort sett stilte seg likegyldig til denne musikkformen.
Siden sist på 1950-tallet har kjente former for oldtime fått en viss renessanse. Clarence Ashley (1895-1967) hadde begynt å opptre alt i 1911 og tok en pause fra 1943 til 1960, men kom så tilbake og forble aktiv til sin død. Også andre opprinnelige oldtime-musikere spilte med da den gamle musikkformen fikk et nytt oppsving.
I dag er også mye av denne veldige sangskatten tilgjengelig på samle-CD-er, Internett osv., i tillegg til at nye versjoner av de gamle melodiene fremføres på festivaler og konserter.
Gid Tanner og hans etterfølgere Høyt tempo, kjapt og mesterlig felespill akkompagnert av banjo og gitar, tungegymnastikk med et glimt i øyet – det var denne gruppens suksessoppskrift fra 1926 av. En rekke artister og band har gått i Gid Tanners og The Skillet Lickers' fotspor – bl.a. New Lost City Ramblers, stiftet 1958. Innen oldtime fantes og finnes en rekke søskenband, flere far-og-sønn(er)-band – og noe færre mor-og-døtre-grupper. Men også her står Gid Tanner i særklasse. I første omgang hadde han sin bror Arthur som medspiller, deretter sønnen Gordon Tanner. Sønnen dannet senere sitt eget band, Junior Skillet Lickers. Enda senere ble Gids sønnesønn Phil (som ikke må forveksles med sangeren Phil Tanner fra Wales) frontfigur i Skillet Lickers II. Også hans sønn og Gids oldebarn Levi Lowrey – en allsidig musiker – har spilt i eller med dette bandet, som nærmest spilte en slags bluegrass uten kontrabass, men med improvisasjoner.
Tanners tidligere medspiller Clayton McMichen retirerte i 1955, men lot seg overtale til et comeback og var igjen aktiv fra 1964 og nesten til sin død i 1970. I 1982 utgav countryartisten Merle Travis og bluegrassartisten Mac Wiseman en dobbelt-LP, The Clayton McMichen Story, til ære for den gamle felemester.
Men Gid Tanner og hans familieforetak og tidligere medspillere er bare en liten del av de mange artistene og bandene som de siste tiårene har utfoldet seg på oldtime-festivalenehttp://olyoldtime.weebly.com/http://www.thecroma.org/festival/ og andre steder.
Noen kjente oldtime-sanger Mange oldtime-sanger har ukjent opphav, noe som er typisk for folkemusikk. Andre ganger er komponisten kjent. Mange oldtime-sanger synges og spilles den dag i dag. De kan fremføres i sin opprinnelige stil, iallfall tilnærmet. Men de finnes ofte akklimatisert i country og bluegrass – av og til også i andre sjangre. Noen ganger blir melodiene resirkulert med helt andre tekster; andre ganger er de blitt oversatt til andre språk, også norsk.
Dette er noen av de mest kjente og populære oldtime-sangene:
Matty Groves/Shady Grove
Morderballaden Matty Groves eller Little Musgrave and Lady Barnard er en typisk morderballade, med et typisk tema: En mann kommer hjem og oppdager at kona står i med en fremmedkar – og dreper både kona og fremmedkaren. I noen av de mange variantene tar han til slutt sitt eget liv. Den er kjent fra De britiske øyer tilbake til 1600-tallet, og senere importert til USA. Den spilles fortsatt i gamlelandet, iallfall delvis inspirert av folk-bølgen – f.eks. av Fairport Convention.
Folques innspilling av folkevisen Skjøn Jomfru minner om Matty Groves og har også vært kalt en norsk oversettelse, men Folque sier selv at den stammer fra Tresfjord selv om gruppen har vært inspirert av Fairports innspillingSKØN JOMFRU ER IKKE MATTY GROVES! https://www.facebook.com/permalink.php?id=243848495686923&story_fbid=547978115273958, 6. oktober 2013.
Fra morderballaden til den bedårende skapning Shady Grove