thumb|Elv med sagbruk, maleri av kunstneren Erik Bodom (1829–1879). Oppgangssagen revolusjonerte trelasthandelen i Norge på 1500-tallet.
Norsk energihistorie dreier seg om energibruk fra førmoderne tid til landet ble produsent av petroleumsprodukter. Utover på 1900-tallet ble landets omfattende vannkraftressurser utnyttet for kraftproduksjon for metall- og kjemisk industri. På 1970-tallet ble Norge ført inn i oljealderen etter at det ble oppdaget store oljefelter i Nordsjøen. Dermed ble Norge en av verdens største energieksporterende land.
I Norge har energi fra ved til oppvarming, matlagning, metallproduksjon og fremstilling av tretjære vært viktig i uminnelige tider. Vannkraft antas å ha vært i utbredt bruk siden 1200-tallet, først og fremst til bekkekverner, senere på 1500-tallet også for bruk i sagbruk og møller. Parafinlamper fikk først sin store utbredelse utover på siste halvdel av 1800-tallet. I førindustriell tid var all mekanisk arbeid avhengig av muskelkraft fra mennesker og dyr, noe som endret seg med introduksjon av nye energiteknologier.
I første halvdel av 1800-tallet kom de første industrietableringer i Norge der vannkraft ble benyttet. De første vannturbinene ble tatt i bruk i fabrikkene for å drive for eksempel sag, veve- og spinnemaskiner og verktøymaskiner. Noen av de aller første slike fabrikker i Norge ble etablert langs elven Tista i Halden på tidlig 1800-tallet. Disse første fabrikkene benyttet også kull som energikilde for dampmaskiner. Kull ble også benyttet i skip, damptog og for metallproduksjon.
På slutten av 1800-tallet ble elektrisitet tatt i bruk for belysning. Flere små elektrisitetsverk ble bygget både i forbindelse med fabrikker og for private boliger. Med etableringen av Norsk Hydro i 1905 kom for alvor den elektrokjemiske industrien i gang i Norge. Noen av datidens største vannkraftverker ble bygget for denne industrien i Rjukan. Enda større industriutbygginger skjedde i etterkrigstiden, der vannkraft ble benyttet spesielt for aluminiumsproduksjon, stålfremstilling og treforedlingsindustri.
thumb|Statfjord A plattformen av Condeep-typen står på tre betongskafter som hviler på havbunnen. Avstanden fra plattformens bunn til topp er nesten 300 meter. De store flammene er gass som blir brent, noe som egentlig er uvanlig og bare tillatt i unntakstilfeller.
Da petroleumsforekomstene i Nordsjøen ble oppdaget ble det klart at en industriutvikling uten sidestykke i Norsk historie ville finne sted. Oljeforekomstene lå i dypere og i mer værutsatte farvann enn andre forekomster i verden. Teknologioverføring fra andre lands oljeindustri kunne ikke skje uten at store endringer måtte gjøres. For eksempel var ikke plattformer av stål like god egnet i Nordsjøen som i andre havområder. Det vakte internasjonal oppsikt da en i Norge utviklet de såkalte Condeep-plattformene av betong. Disse ble bygget på de største olje- og gassfeltene for å gi stabile oljeplattformer som kunne stå på havets bunn.
Olje- og gassproduksjon har ført til at Norge er en storprodusent av energi, samtidig som betydningen for landets økonomi er stor. Bare en liten del av oljen, og knapt noe av gassen brukes innenlands. Istedenfor går det rørledninger med en samlet lengde på flere 1000 km på bunnen av Nordsjøen for å forsyne nordeuropeiske land.
Energibruk i Norge i førmoderne tid Energibruk og teknologiutvikling går hånd i hånd i menneskehetens historie. I førmoderne tid var både menneskelig arbeidskraft og husdyr viktige energikilder, også i Norge der treller ble brukt til fysisk arbeid, blant annet for håndkverner, kjerning av smør og pløying av åkermark. Til tyngre arbeid ble også husdyr som hester og okser brukt. I enkelte sammenhenger ble mennesker brukt som drivkraft i mekaniske innretninger, som tredemøller til kraner, pumper og blåsebelger.
vindkraft var en viktig energikilde for fremdrift av seilbåter. Uten medbør måtte båten roes. Helt opp til moderne tid var båter drevet med seil det viktigste kommunikasjonsmidlet langs kysten.
Vannkraft ble utnyttet fra rundt 1500-tallet som energikilde i sagbruk. Oppgangssagen revolusjonerte da trelasthandelen som ble en viktig eksportnæring i Norge fra 1500-tallet og utover. Vanndrevne kverner og møller var i bruk i Norge allerede i middelalderen.
Energikilder for oppvarming og matlaging thumb|Før det ble vanlig med skorstein i husene var et åpent ildsted midt i rommet varmekilde og sted for matlaging. Ildstedet ble kalt åre og hullet i taket der røyken stiger opp ljore. Røykovn var også i bruk, denne kjennetegnes også ved at den stod i et hus uten skorstein; en såkalt røykstue.
I Norge, som i mange andre land, har ved blitt brukt til oppvarming og matlaging opp gjennom tidene. Det tradisjonelle ildstedet i gammel tid var en åpent bålplass kalt åre midt på gulvet i huset. Senere utvikling førte til at ildstedet ble flyttet mot en av ytterveggene, hvor det ble murt opp en steinmur for å beskytte mot brann. Senere igjen ble dette murverket utviklet videre til en skorstein som gikk opp gjennom taket. Først rundt midten av 1600-tallet kom kakkelovnen fra Tyskland til de nordiske landene. Jernovnen ble også introdusert i Norge på denne tiden.
Bruk av torv som brensel er kjent fra historiske kilder og var vanlig i skogfattige områder. Helt opp til etterkrigstiden har torv vært brukt til brensel.
Energikilder for transport og produksjon Myrmalm er jernoksid fra myr som ble brukt til utvinning av jern i såkalte jernvinne, en metode som ble utviklet i jernalderen. I denne prosessen benyttes trekull som utvinnes i en kullmile. I mer avanserte jernverk ble vannmøller anvendt for å drive blåsebelger for jernvinnen og hammere for videre bearbeiding av jernet.
Ett annet produkt fra trevirke er tretjære, der varmeenergien i trevirke samtidig er del av prosessen for utvinningen i en tjæremile. Tjære ble brukt til impregneringsmiddel for båter, utvendige vegger på hus og andre gjenstander av tre.
Vanndrevne kverner og møller var kjent i Romerriket på Kristi tid, en mener at kunnskapen om disse har kommet til Nord-Europa herfra, uten at en kjenner nøyaktig tidspunkt. En tror at slike vanndrevne maleverk ble tatt i bruk i Norge på 1200-tallet. Vindmøller har tradisjonelt hatt liten utbredelse i Norge, men det er kjennskap til at noen ble forsøkt satt opp på 1600- og 1700-tallet. Vanndrevne møller var enklere å bygge og drive i Norge. Helt opp til 1930 var det omtrent 10 000 møller og kverner i bruk i landet (moderne møller inkludert).
Industriell fremvekst og bruk av elektrisitet 1840–1899 Den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet var i stor grad drevet av oppfinnelser og rask spredning av kunnskap og maskiner relatert til energibruk. På denne tiden var det først og fremst kull som ble brukt som energikilde. Dampmaskinen som ble oppfunnet i 1712 fikk stor betydning som drivmaskin i fabrikker og i damplokomotiver. Senere ble petroleum viktig både som energikilde og energibærer.
Den industrielle revolusjon fant første og fremst sted i Storbritannia, mens den andre industrielle revolusjonen utspant seg i andre land som Tyskland, USA, Frankrike og flere andre, blant annet Norge. På denne tiden skjedde det også en rekke andre industrietableringer basert på vannkraft for elektrisitetsproduksjon.
Vannkraftbasert industri thumb|Tistedalen med elven Tista i Halden. Her skjedde de første industrietableringer tidlig på 1800-tallet med Mads Wiels Bomuldsfabrique. Dette spinneriet blir regnet som en av de første industrivirksomhetene i Norge. For øvrig ble sagbrukene her samlet til et stort bruk kjent som Saugbrugsforeningen i 1859.
Den tidlige industrielle utviklingen i Norge var blant annet basert på vannkraft. Vannturbiner ble satt opp i forbindelse med fabrikker på første halvdel av 1800-tallet. Disse fabrikkene brukte vannkraften til å drive sag, veve- og spinnemaskiner, verktøymaskiner, samt flere andre innretninger som ble funnet opp på denne tiden. Overføringen av energien skjedde via akslinger og reimer. Langs vassdrag som Fanaelven, Tista og Akerselva vokste det frem betydelige industrimiljøer, blant annet Rosendahl Spinnerier, Saugbrugsforeningen og Nydalens Compagnie, etablert rundt midten av 1800-tallet. I denne bølgen av industrialisering var også kull en viktig energikilde. For eksempel brukte de nevnte bedriftene langs Akerselva både kull og vannkraft.
De første elektrisitetsverkene Aller første bruk av elektrisitet i Norge skal ha vært belysning på tårnet av Trefoldighetskirken i Christiania den 4. november 1864 i anledning 50-årsjubileet for inngåelsen av unionen med Sverige. I Fana ved Bergen ble det i 1883 lagt inn elektrisitet i våningshuset ved Rosendahl Spinnerier, «Annero», som derved ble det første privathus i landet med innlagt elektrisk belysning.
Internasjonalt markerte Edisons kraftverk i New York i 1882 starten på moderne elektrisitetsforsyning, noe som også fikk betydning for utviklingen i Norge. Forut for dette hadde både dynamoer og lysbuelamper blitt oppfunnet og brukt i mindre skala. Disse anleggene ble både brukt til belysning og for å drive arbeidsmaskiner med elektriske motorer. På denne tiden var det flere industrietableringer spredt rundt i Norge som bygget vannkraftverk i sin nærhet som energikilde for produksjonen. Norges aller første vannkraftverk ble satt i drift samme høst som kraftverket i Pearl Street, og ble bygget av Senjens Nikkelverk i Hamn på Senja. Energien ble kun brukt til belysning. Kraftverket i Hamn regnes som et av de tidligste vannkraftverkene i Europa.
A/S Lisleby Brugs lysanlegg regnes for å være Norges første elektriske anlegg med dampmaskin, dynamo og to buelamper. Dette anlegget ble satt i drift i 1877. Norges første elektrisitetsverk, altså selskap som distribuerte elektrisitet til abonnenter, var Lugstols Brug i Skien som fra 1. oktober 1885 leverte strøm til 120 glødelamper. Her ble det benyttet en vanndrevet dynamo for likestrøm med en spenning på 100 V.
I 1891 fikk Hammerfest som Norges første by et offentlig elektrisitetsverk, med blant annet gatebelysning, fra et vannkraftverk. Det var to generatorer i dette kraftverket: En likestrømsmaskin (dynamo) for lysbuelampene for gatelys og en vekselstrømsmaskin for glødelamper for innendørs bruk.
Mange byer i Norge kom til å følge etter med offentlige anlegg. Av rundt 20 byer som fikk elektrisitetsforsyning i Norge på slutten av 1800-tallet var det 14 som satset på vannkraft. Det ble også startet flere små elektrisitetsverk drevet av dampmaskiner, såkalte blokkstasjoner. Dette var små, kullfyrte kraftverk som leverte elektrisitet for belysning til en større bygning eller et helt kvartal. Christiania Elektricitetsværk stod ferdig i 1892 og bestod av tre dampmaskiner som drev dynamoer. Anlegget leverte likestrøm med en spenning på 240 V. Produksjon av likestrøm med lav spenning gjorde at elektrisiteten ikke kunne transporteres over annet enn små strekninger. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det hele 100 slike små dampdrevne kraftverk rundt om i Oslo.
Under Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 som ble avholdt i Frankfurt am Main ble et komplett system for trefase vekselstrøm demonstrert. Blant annet ble en velfungerende elektrisk motor vist. Etter dette ble slike systemer tatt i bruk for videre elektrifisering rundt om i verden. Det første kraftverket i Norge med generator for trefasestrøm var Kuråsfoss kraftverk i forbindelse med Røros kobberverk. Denne ble satt i drift i 1896.
Andre energikilder på slutten av 1800-tallet thumb|Fra lesesalene tilhørende Læseforening for Kvinder i Kristian Augusts gate, Kristiania. Parafinlamper er plassert sentralt i rommene, mens mindre elektriske lamper er satt opp over bordene. Ovnen til venstre for oppvarming med kull eller koks.