miniatyr|upright|Brudekrone av menneskehår (Anna Sparr, 2000) Hårarbeid er kunsten å lage smykker og andre dekorative gjenstander av menneskehår. «Hårarbeid» brukes også som betegnelse på de ferdige gjenstandene. Dette kunsthåndverket hadde størst popularitet og utbredelse i Europa og USA i siste halvdel av det 19. århundre. Utøverne var både profesjonelle og amatører. Rundt første verdenskrig endret motene seg, og håndverket døde nærmest ut. Fortsatt (pr. 2016) finnes kunstnere og kunsthåndverkere som lager smykker og andre gjenstander med menneskehår som hovedbestanddel, og det finnes personer som behersker og utøver håndverket i forbindelse med turisme. Det finnes egne foreninger og museer for hårarbeider, og skikken med smykker og veggdekorasjoner av menneskehår er i det 20. og 21. århundre blitt gjenstand for kulturhistorisk forskning, mens arbeidene er blitt ettertraktede antikviteter for samlere.
Før første verdenskrig miniatyr|left|Britisk memento mori-smykke med den avdødes hår som bakgrunn miniatyr|Maleri av John Souch fra 1635. Sir Thomas Aston ved sin kones dødsleie. Både han og kvinnen foran til høyre bærer smykker med en hårlokk fra den avdødes hår.Ifølge Pointon (2009), s. 294–95 miniatyr|Øredobber av menneskehår (rundt 1840) miniatyr|Veggdekorasjon av hår.(USA 1881) Det har vært knyttet mye overtro til menneskehår, og hårlokker og -smykker har vært både fetisjer og motegjenstander i mange kulturer.Gitter, s. 942 Skikken med å ha en hårlokk til minne om nære venner, kjærester eller familiemedlemmer har vært utbredt i mange hundre år,Johansen (2014) og den lever videre i det 21. århundre, blant annet i form av hårlokker i minnebøker om barnets første år.
Det er usikkert når man begynte å lage hårsmykker. Fra 1200-tallet finnes en beretning fra England om at adelskvinner vevet eget hår inn i gaver til sine utkårne riddere, og fra samme tid finnes en oppskrift på hvordan man skal øke kjærligheten fra den man holder av: «Når man en Ring gør af dens Hår, man holder af, øges Kærligheden».Andersen, s. 20
Ifølge forskeren Marcia Pointon startet bruken av hår i minnesmykker antagelig i middelalderen, og det virker som om det var en rent kristen skikk. Hun antyder at skikken kunne stamme fra en spesiell tolkning av Johannes' åpenbaring, slik at en hårlokk ble et tegn på en mulig gjenforening med den avdøde i det hinsidige.
Sørgesmykker som inneholder den avdødes hår, er kjent fra det 14. århundre, men var ikke vanlige før mot slutten av 1600-tallet. I det 18., og spesielt i det 19., århundre ble slike smykker en mote, og er kjent både fra Europa, USA og Australia.Oliver, s. 37–38Pointon
En av årsakene til at hårsmykker ble så populære, kan ha vært at Napoleonskrigene førte til mangel på gull i Europa i 1800-tallets første tiår.Björklund, s. 140
Kathleen M. Oliver hevder at hårsmykkenes popularitet delvis var en reaksjon på opplysningstidens vektlegging av det rasjonelle, tekniske og kommersielle over det åndelige, psykiske og personlige,Oliver, s. 39, note 15 og trenden ble godt hjulpet av romantikkens oppblomstring på 1800-tallet.
I hårarbeidene fra det 18. århundre var menneskehår oftest bare en del av smykket, for eksempel en lokk av en kjærestes hår i en medaljong, eller den avdødes hår i et sørgesmykke, gjerne som bakgrunn for et miniatyrportrett, eller et miniatyrskjelett, i et memento mori-smykke, som skulle minne de gjenlevende om sin egen dødelighet.
I det 19. århundre utviklet skikken med hårsmykker seg. De var ikke lenger bare minne- eller sørgesmykker, men ble en egen mote og i mange tilfeller en kommersiell vare. Utformingen av smykkene i en bestemt periode kunne være påvirket av samme moteretning, og være inspirert av salgskataloger og dameblader, men smykkene var likevel unike og hadde en sentimental verdi, fordi de som oftest var laget av håret fra en kjær venn eller et familiemedlem.Sheumaker (1997), s. 426–430
Moten med hårsmykker holdt seg et par tiår ut i det 20. århundre, men interessen avtok allerede fra rundt 1900. Under og etter første verdenskrig endret både klesmoten og innredningstrendene seg, og hårdekorasjonene passet ikke lenger inn.
Europa I Europa er det mye som tyder på at hårarbeidet oppsto i Frankrike.Sparr, s. 4 Landet var hovedsete for handel med menneskehår, her ble de fleste parykker laget, og det ble holdt store hårauksjoner.Gauslaa, s. 6
Etter 1789, det første året i den franske revolusjon, ble det slutt med adelens overdådige pudderparykker, og parykkmakerne gikk magrere tider i møte. Kunnskapen deres om behandling av hår, og enkelte av apparatene de brukte når de laget parykker, kunne anvendes til å utvikle hårsmykkekunsten.
I 1867 var det 40 produksjonsverksteder for hårarbeider i Frankrike. Disse sysselsatte 50 tegnere og 500 kvinnelige medarbeidere til fremstilling av smykker og bilder av menneskehår.Andersen, s. 22
Den eldste kjente lærebok i håndverket ble publisert i Tyskland i 1818. Terminologien i denne boken er i stor grad fransk.Björklund, s. 139 Også i den svenske Konsten att göra hår-arbeten fra 1833, brukes begreper som tyder på at kunnskapen kommer utenfra, for eksempel: «garcettefläta», «engelsk fläta», og «tambour» om selve arbeidsbrettet.
I England er det bevart brosjer fra 1600-tallet, og her var hårsmykker populære til 1880-årene, også blant de kongelige.
I det 19. århundre måtte sørgende i Frankrike og England, spesielt kvinnene i overklassen, følge flere regler når det gjaldt antrekk og smykker, som skulle være diskrete. Smykkene var ofte laget av det svarte smykkematerialet jet eller av den avdødes hår. Sørgetiden kunne vare opptil fire år. Hårsmykker var blant de få smykker dronning Victoria tillot hoffet å bære i sørgetiden etter at prins Albert døde i 1861. Selv bar hun sorg til sin død i 1901, men da hun i 1887 tillot bruk av sølvsmykker ved offisielle anledninger, regnet man sørgetiden for prins Albert som avsluttet, og bruk av hårsmykker ble etter den tid av mange sett på som smakløs.
I den romantiske, til tider sentimentale, viktoriatiden var hår både tegn på kjærlighet og respekt. Da interessen var på sitt høyeste, rundt 1840–60, var det nærmest en besettelse å eie, lage, eller gi bort hårlokker eller smykker og gjenstander av hår. Et kunstferdig portrett av dronning Victoria, i full størrelse og kun laget av menneskehår, gjorde stor suksess på verdensutstillingen i Paris i 1855. Dronningen besøkte utstillingen samme år som den åpnet, og var også i Versailles, der hun ga keiserinne Eugénie et armbånd laget av sitt eget hår.
Det ble laget hele smykkesett av hår fra familiemedlemmer, kjærester eller venner, og populære dameblader oppfordret unge damer til selv å lage hårsmykker, for å sikre seg mot at uærlige forhandlere erstattet den elskedes dyrebare hår med verdiløst hår fra en fremmed.
Skandinavia miniatyr|left|upright|Maleri av Fredric Westin fra 1832, som viser to Mora-kvinner. Kvinnen t.h. byr frem ringer av hestetagl.Björklund, s. 127 miniatyr|upright|Våmhuskvinne, «hårkulla», ved trensestativ, med en bunt hår. Hun er iført den tradisjonelle drakten fra området (1850-1900)I det danske kongehuset finnes det hårarbeider fra rundt 1600, blant annet en ring og et armbånd, som var gaver fra kong Christian IV (1577–1648) til hans dronning, men det var først et par hundre år senere at smykker og bilder laget av menneskehår ble en mote.
Det fantes både amatører og profesjonelle,Danmarks siste profesjonelle hårarbeider, Marie Badstue, døde i 1960. Se: Andersen, s. 91 i hovedsak kvinner, som behersket kunsten å lage hårarbeider i alle de nordiske landene.
Sverige Det lille tettstedet Våmhus i Dalarna kom til å bli et senter for hårarbeid fra rundt 1830 og frem til rundt første verdenskrig.Bergsåker, s. 7
Jordbruk og kvegavl var hovedæringsveier for befolkningen i Øvre Dalarna, men gårdene var små, jordsmonnet magert og inntjeningen dårlig. Arbeidsreiser, såkalt «herrarbete», var en vanlig binæring. Allerede fra slutten av middelalderen vandret folk ut og tilbød sin arbeidskraft, eller de solgte hjemmelagede produkter. På slutten av 1700-tallet, etter år med misvekst og nød, begynte kvinnene i Våmhus å lage ringer for salg.Björklund, s. 126 Ringene laget de av hestetagl, lindet rundt en kjerne av et hardere materiale, never eller hvalbein.Levander, s. 152Digitaltmuseum.se, gjengivelse av Fredric Westins oljemaleri av to dalkullor som byr frem en metallhank med taglringer på (1832) Hvalbein fikk de i starten kjøpt i de større byenes paraplyverksteder, senere også i handelsbodene i Våmhus.Sparr, s. 8 Jenter fra Dalarna, «dalkullor», reiste både til resten av Skandinavia og til flere europeiske land og solgte ringer.
Disse taglringene anses å være opptakten til hårarbeidet deres, som ble en viktig næringsvei gjennom 1800-tallet. På de stedene jentene kom under sine reiser, fikk de bestilling på smykker og dekorasjoner av menneskehår og lærte seg å lage slike, antagelig med parykkmakere eller barberere som læremestere.Levander, s. 154 De dro også på arbeidsreiser i resten av Sverige, så det er mulig at hårarbeidskunsten kom til Dalarna fra Stockholm, der det fantes profesjonelle hårarbeidskunstnere allerede rundt 1800.Andersen, s. 22–23 Jentene omtales som «hårkullor» i de fleste skandinaviske kildene.
I Mora og omegn hadde hårarbeid sin største utbredelse fra rundt 1875 til århundreskiftet. Bare i Våmhus, som i 1865 hadde rundt 475 husholdninger, var det en hårkulla på minst hver andre eller tredje gård.Björklund, s. 192
Både vandreprotokollene som ble ført i Sverige, og vandre- og lenspassene som ble innført i de stedlige passprotokoller der de oppholdt seg, gjør det mulig å se omfanget av hårkullornas arbeidsreiser.Andersen, s. 58–59 I perioden 1860–1880 ble det foretatt 2733 hårarbeidsreiser fra Våmhusområdet.Andersen, s. 65 En av de svenske hårkullorna skal ha vært «hoffleverandør» av hårsmykker til dronning Victoria.
Da første verdenskrig startet, ble det vanskelig for hårkullorna å fortsette sine vandringer, og deres arbeidsreiser opphørte.
I Våmhus er det reist en statue av en hårkulla, for å hedre de unge kvinnene som bidro til at bygda overlevde i vanskelige tider. Statuen er laget av Arvid Backlund. Norge miniatyr|Slipsnål. Ukjent brukssted(Eier: Norsk Folkemuseum) miniatyr|Armbånd. Brukssted: Oslo.(Eier: Norsk Folkemuseum) Hårkullorna reiste også langt inn i Norge, og etter hvert lærte flere norske kvinner og menn hårarbeidkunsten av dem, direkte og indirekte.Tiberlid, s. 2 På 1800-tallet fantes både vandrende norske håndverkere, og fastboende som påtok seg hårarbeid. De fastboende hårarbeiderne man kjenner til, var her, som i nabolandene, i hovedsak kvinner. Gauslaa omtaler to søstre i Valdres, som hadde fått gjort om gårdens gamle smørkinne til fletteapparat,Gauslaa, s. 7–8 og Bergsåker skriver om kvinner som laget hårarbeid for salg, blant annet et par kvinner i Haugesund, som flettet urkjeder, halsbånd og armbånd. En av dem averterte i Karmøyposten i 1884 at hun påtok seg å ”trese” urkjeder.
I Rogaland kunne ”austmenn” (=menn fra Telemark), som hadde vært med på vårsildfisket, gå fra gård til gård og spore opp gifteklare jenter. Av hår fra jenta laget de så urkjede som festegave til gutten hun skulle gifte seg med. Dette var sesongarbeid, etter fisket og før våronna.
Et urkjede av kvinnehår var noe av et kjennemerke på en skipper som seilte på de syv hav, i motsetning til en skipper som holdt seg i fjordene og på kysten.Bergsåker, s. 6
Hårgjenstander i norske museer viser at både skikken med hårbilder og -smykker var utbredt. I mange tilfeller er det ukjent hvem som har laget arbeidene, men katalogkortene viser at hårbildene har hengt i norske hjem, og at smykkene ble båret av norske kvinner og menn.Noen eksempler finnes i Digitalt Museum. Søk på «hårbilder» eller «hårarbeider»