thumb|«Ulm-kasse» (tysk: Ulmer Schachtel) ble kallenavnet på de fartøyene utvandrerne brukte for å komme seg nedover Donau.|alt=Flåte, med lang styreåre Donauschwabere eller donautyskere (tysk: Donauschwaben eller Donaudeutsche) er et samleuttrykk for migranter som fra slutten av 1600-tallet og videre inn på 1800-tallet, innvandret fra det tyske språkområdet til datidens Ungarn (Transleithania). Migrasjonen ble organisert av Habsburgmonarkiet, med formål å kolonialisere de områdene som osmanene hadde forlatt.
De tyske innvandrerne på Balkan ble kalt «schwabere», folk fra landskapet Schwaben i Tyskland. Det skyldtes at mange av dem hadde hatt et samlingssted i byen Ulm i Schwaben i Tyskland, før ferden gikk videre nedover Donau. I 1900 utgjorde denne folkegruppen ca.1,5 millioner mennesker.
Trianon-traktaten etter første verdenskrig, førte til oppdeling og reduksjon av Ungarns territorium. Dermed ble også schwabernes bosettinger delt av nasjonsgrenser. Det var først da at begrepet donauschwabere oppsto, som uttrykk for de tysktalendes felles identitet.
Under andre verdenskrig støttet viktige medlemmer av donauschwabernes ledelse nazistenes brutale krigføring på Balkan. Det samme gjaldt ikke nødvendigvis resten av befolkningen. Etter krigens slutt ble likevel donauschwaberne bedømt som en kriminell minoritet, uten hensyn til personlig skyld. Mange av dem ble drept, satt i fangeleirer eller fordrevet fra sine hjemsteder.
Avgrensning Utenfor begrepet donauschwabere faller blant annet de såkalte Siebenbürgen-sakserne, karpattyskere og Spiš-sakserne. Disse folkegruppene er resultatet av utvandringsbølger på 1100-tallet.
Habsburgernes kolonisering av Ungarn
Osmanernes tilbaketrekning miniatyr|Moriz Bermann: Die Türkenbelagerung (tyrkernes beleiring), 1863. Østerrikerne seiret over den osmanske hæren i slaget ved Kahlenberg (1683). Deretter drev en keiserlig hær, under ledelse av Karl V av Lorraine, Maximilian II Emanuel av Bayern, Ludvig Vilhelm av Baden-Baden og Eugene av Savoia, tyrkerne videre ut av Ungarn. Dermed startet også gjenoppbygningen av Ungarns politiske system, kultur og næringsliv. Habsburgerne som var støttet av de ungarske stenderne, ønsket å bygge landene opp igjen, få næringslivet i virksomhet og danne et bolverk mot osmanene og islam. For å oppnå dette, startet myndighetene mot slutten av 1600-tallet, en systematisk innvandring i de områder som tyrkerne hadde forlatt.
«Schwabernes» herkomst alt=|thumb|Østerrike-Ungarn 1911.I Det hellige romerske rike av den tyske nasjon var situasjonen vanskelig for mange av innbyggerne. Levekostnadene var høye og det var vanskelig å komme ut av de dårlige kår. Habsburgerne rettet derfor sine vervekampanjer mot blant annet disse områdene.
Betegnelsen schwabere, altså mennesker fra landskapet Schwaben oppsto tidlig. Det skyldtes at den største utskipningshavnen til Donau var byen Ulm i Schwaben. Andre utskipningshavner langs Donau var Günzburg, Marxheim, Regensburg og Passau.
Bare et mindretall av migrantene var likevel innbyggere bosatt i Schwaben. Migrantene kom blant annet fra deler av dagens Rheinland-Pfalz, daværende Elsass, Lothringen, Baden og Württemberg. Noen færre kom fra Bayern, Østerrike og Böhmen. Deres sosiale og etniske herkomst var svært forskjellig. De fleste av dem var katolikker (80 %), mens et mindretall tilhørte den evangeliske konfesjon. I tillegg til bøndene, var yrkesgrupper som tømmermenn og håndverkere og böhmiske bergverksfolk godt representert.
Migrantene reiste i flåter som ble kalt Ulm-kasser (Ulmer Schachtel). Det var farkoster som kunne være vanskelige å styre i elvens farlige stryk, og noen ganger gikk det galt.
Migrasjonsbølgene Innvandringen var særlig intensiv under Karl VI, Maria Theresia og Joseph II. Det første Impopulationspatent under keiser Leopold I kom i 1689. De tre største innvandringsbølgene foregikk i periodene 1722-1726, 1763-1773 og 1782-1787.
Det finnes ingen sikre tall for samlede antallet migranter, men i Ulm ble det som et eksempel talt 3 000 migranter i løpet av tre månder i 1786. Det antas at i løpet av 1700-tallet migrerte ca. 400 000 såkalte schwabere til Ungarn.
Bosettingsområder miniatyr|Donauschwabernes bosettinger: 1+2 (ungarntyskere), 3-5 (banattyskere) og 6 (Satu Mare-svabere). I 1900 hadde befolkningen av tysktalende innvandrere i datidens Ungarn, vokst til ca. 1,5 millioner mennesker. Kartmateriale per 1910 viser at hovedkonstrasjonene til donauschwabernes bosettinger, var i disse områdene:
De transdanubiske middelfjellene (1691) Schwäbische Türkei (tysk for svabiske Tyrkia, ungarsk Sváb-Törökország) (1687) Slavonia og Srem (1698) Banat (1716) Bačka (1702) Satu Mare (1712)
Omsatt til de politiske grensene per 2025, innvandret schwabere til dagens Ungarn, det østlige av Kroatia, Serbia og Romania.
Innflytterne utviklet landskapet, blant annet gjennom drenering av våtmarksområder. De tyske bøndene og håndverkerne omgjorde Ungarn til et kornkammer for Europa, slik habsburgerne også hadde håpt på. De kristelige festene utgjorde et viktig element. Deres identitet kom til uttrykk gjennom drakter og mat, i en blanding av østerriksk og ungarsk tradisjon, med innslag av serbisk og jødisk kultur. 1700- og 1800-tallet anses som en blomstringstid for regionen.
Schwaberne framviste inntil 1900-tallet, liten sammenhørighet som etterkommere av tysktalende migranter. Det felles språket var ikke det viktigste for samholdet, men de stedene de opprinnelig hadde kommet fra. For eksempel var det slik i kirken i Tolna inntil 1900-tallet at innvandrere fra Burgenland i Østerrike satt for seg, mens innvandrere fra Hessen-Nassau satt i en annen benkerad.
Trianon-traktaten
Nye statsgrenser I 1918 gikk Østerrike-Ungarn i oppløsning. Ved Trianon-traktaten fra 1920, som var Ungarns parallell til Versaillestraktaten, mistet landet to tredeler av sitt territorium. De schwabiske områdene ble fordelt på det sterkt reduserte Kongedømmet Ungarn, Kongedømmet Romania som var blitt nesten dobbelt så stort i areal, og Jugoslavia (Kongeriket av serbere, kroater og slovenere).
Fra og med delingen bodde ca. 330 000 av schwaberne i Romania (deler av Banat og Satu Mare). Ytterligere 510 000 kom innenfor nye jugoslaviske områder (Bačka, Slavonia, Srem og deler av Banat). Ungarn beholdt Sváb-Törökország (svabiske Tyrkia) og deler av Satu Mare, og fortsatt befant ca 550 000 schwabere seg på ungarsk territorium. Schwaberne holdt på sitt tyske språk og sine folkelige tradisjoner.
Begrepet «Donauchwaberne» oppstår miniatyr|Donauscwhabernes våpen fra 1950. Som følge av delingen og nye statsmyndigheter for de tyske etterkommerne, var migrantenes etterkommere ikke lengre schwabere i Ungarn. Dermed oppsto et behov for et nytt begrep for for felles opphav og tradisjon. Akademikere i Graz og Stuttgart innførte i 1923 begrepet Donauschwabere. I 1940 blir begrepet ytterligere slått fast i et bokverk kalt Geschichte der Donauschwaben, donauschwabernes historie.
Donauschwabernes våpen ble laget i 1950 av Hans Diplich. Fargene er de tyske svart, rød og gull. Ørnen symboliserer den østerrikske krone, mens det blå bølgete midtbeltet er Donau. Den oppgående sol er kristendommen og habsburgerne, månen i ne er osmanernes svinnende rike. Bygningene er festningen i Timișoara, med sekst tårn for de seks befolkningssentra for det tysk-ættede innbyggerne.
Under og etter andre verdenskrig Under den andre verdenskrigen var nazistenes fremferd på Balkan særlig brutal mot sivilbefolkningen. Med invasjonen fulgte en omfattende germanisering, og i mange sektorer også en rasistisk organisering av samfunnet. Det fantes blant donauschwaberne også de som hjalp nazistene under andre verdenskrig. De deltok blant annet som medlemmer av den 7. SS-frivillige-bergdivisjon «Prinz Eugen». Det vises blant annet ved at den 22. mai 1945 ble 2000 SS-soldater rekruttert blant donauschwaberne, henrettet av partisanene.
Historikere, herunder serbiske, har konkludert med at nazifiseringen mer gjaldt donauschwabernes ledere, mindre donauschwaberne som folkegruppe. Etter krigen ble imidlertid donauschwaberne bedømt som en kriminell minoritet, uten hensyn til personlig skyld.
Fra 1945 og til 1950 forlot ca. 500 000 donauschwabere sine hjemsteder på Balkan. Migrasjonen skjedde til Tyskland, særlig til Bayern og Baden-Württemberg, men også til USA.
Jugoslavia Ved avslutningen av den andre verdenskrigen ble schwaberne kollektivt fordømt i Jugoslavia, og ansett som forrædere. I en beslutning av AVNOJ 21. november 1944, ble det bestemt at personer med tilhørighet til den tyske folkegruppen, og som ikke hadde kjempet på partisanenes side, skulle fratas sin samlede formue. I 1944 startet schwabernes flukt fra de innrykkende Titos partisaner.
Ved partisanenes maktovertakelse befant det seg ca. 200 000 personer med tysk morsmål innenfor Jugoslavias grenser. På jugoslavisk territorium fulgte etnisk rensning av de som ble igjen. Donautyskerne ble uten hensyn til alder plassert i arbeidsleirer og konsentrasjonsleirer. Mange av dem døde i leirene, som følge av sult og utmattelse. Ifølge stiftelsen Donauschwäbische Kulturstiftung ble 64 000 mennesker, hvorav 60 000 donauschwabere drept. Ifølge Svein Mønnesland er tallene for krigens ofre i Jugoslavia generelt svært usikre.
Av de som overlevde, ble mange fordrevet ut av landet. Ifølge Mønnesland utvandret en halv million tyskere fra Jugoslavia etter den andre verdenskrigen.
Romania I Romania skjedde ingen etnisk rensning av tilsvarende omfang som i Jugoslavia, og tyskerne fikk lov til å bli der. De kunne imidlertid oppleve å bli satt til tvangsarbeid, eller å få årelange fengselsstraffer. Fra 1951 til 1956 ble et stort antall av schwaberne deportert til Baragan-sletten. Mange av dem forlot landet så snart de fikk anledning til det.
Ungarn Ungarn ble etter den andre verdenskrigen omfattet av Potsdamavtalen. Avtalen regulerte en ordnet overføring av den gjenværende tyske befolkning i Ungarn, til Tyskland. I desember 1945 vedtok den ungarske regjeringen en forordning om utflytting (tysk: aussiedlung) av de såkalte ungarntyskerne. Ifølge Donauschwabische Kulturstiftung migrerte deretter 135 000 ungarntyskere (donauschwabere i Ungarn) til Vest-Tyskland og ytterligere 50 000 til Øst-Tyskland.
Referanser
Litteratur Magris, Claudio: Donau. En følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen. ISBN 82-02-12875-7 Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia og etter. Sypress forlag. ISBN 978-82-91224-37-4 Sewann, Gerhard og Pormann, Michael: Donauschwaben. Deutsche Siedler in Süosteuoropa. Potsdam 2018, utgitt av Deutsches Kulturforum östliches Euorpa e.V. med støtte fra Beauftragte/r der Bundesregierung für Kultur und Medien. ISBN 9783936168884 Eksterne lenker Donauschwäbisches Zentralmuseum Ulm Institut für donauschwäbische Geschichte und Landeskunde
Kategori:Etniske grupper i Europa Kategori:Østerrike-Ungarn Kategori:Jugoslavia Kategori:Ungarns historie Kategori:Kroatias historie Kategori:Romanias historie Kategori:Utenlandstyske grupper