Lewis Allen Reed (1942–2013) var en amerikansk rockemusiker og låtskriver. Etter å ha vært gitarist, vokalist og fremste komponist i Velvet Underground hadde han en solokarriere som strakte seg over flere tiår og fram til sin død. Velvet Underground var en kommersiell fiasko i slutten av 1960-årene, men gruppa har siden fått en betydelig hengiven tilhengerskare i årene etter gruppas oppløsning og har blitt en av de mest siterte og innflytelsesrike band fra tidsepoken – derav Brian Enos berømte sitat angående Velvet Undergrounds debutalbum kun solgt kopier, «alle som kjøpte én av de kopiene startet et band.»
Etter Reeds avgang fra gruppa begynte han en solokarriere i 1972. Han hadde en hit det påfølgende året med «Walk on the Wild Side», men manglet siden den store kommersielle suksessen som denne ene listetoppen synes å indikere.Richie Unterberger & Greg Prato (2005): «Lou Reed Biography» . I 1975 utga Reed et dobbeltalbum med repeterende feedback-sløyfer, Metal Machine Music, noe han senere kommenterte; «Ingen er antatt å gjøre en greie som det og overleve.»«Lou Reed». The Guardian. Reed var kjent for sin særskilte uttrykksløse stemme, poetiske sangtekster og for nyskapende bruk av gitaren som han selv karakteriserte som «strutsegitar» eller triviell gitarstemming, det vil si å stemme gitaren til en tone på alle strengene; C-C-C-C-C-C.McPhedran, Ian (Desember 2010): «QRD interview with Ian McPhedran of Ostrich Tuning» . Silbermedia.com.
Tidlig liv Reed ble født ved Beth El Hospital (i dag Brookdales universitetssykehus) i Brooklyn og vokste opp i Freeport på Long Island. I motsetning til en del kilder var hans fødenavn Lewis Allan Reed, ikke Louis Firbanks, et navn som ble nevnt som en spøk av Lester Bangs i magasinet Creem. Reed var sønn av Toby (dåpsnavn Futterman) og Sidney Joseph Reed, en regnskapsfører. Hans familie var jødisk, og selv om han sa at han var jødisk, la han til at «Min gud er rock 'n' roll. Den viktigste delen av min religion er å spille gitar.»
Etter å ha lært å spille gitar ved å høre på radioen utviklet han en tidlig interesse for rock & roll og rhythm and blues, og mens han gikk på videregående skole spilte han i en rekke band.«Lou Reed and Julian Schnabel» . Spectacle. Season 1. Episode 2. 2008. Hans første innspilling var som medlem av en doo-wop-gruppe som ble kalt for The Jades. I 1956 fikk Reed, som var bifil, elektrokonvulsiv terapi som tenåring, noe som var ment å kurere hans bifili; han skrev om denne erfaringen i sangen «Kill Your Sons» (1974).Colin, Chris: «Lou Reed». Salon.com.
«De stakk ting ned strupen slik at du ikke skulle svelge tungen, og de plasserte elektroder på hodet ditt. Det var hva som ble anbefalt i Rockland County for å avskrekke homoseksuelle følelser. Effekten er at du mister minnet ditt og blir en grønnsak. Du kan ikke lese en bok, for når du kommer til side 17 må du gå tilbake til første side igjen.» —Lou Reed sitert i Please Kill Me (1996)McNeil, Legs; McCain, Gillian (1996): Please Kill Me: The Uncensored Oral History of Punk, Grove Press,. Cf. s.3–4
Reed begynte på Syracuse University i 1960, studerte journalistikk, filmregi og kreativ skriving. Han begynte å lede en rekke radioprogram i 1961 seint på kvelden på WAER som ble kalt for «Excursions On A Wobbly Rail». Programmet, oppkalt etter en sang av pianisten Cecil Taylor, spilte vanligvis sanger bestående av doo-wop, rhythm and blues og jazz, særlig frijazz som ble utviklet i midten av 1950-årene.David Fricke, albumtekst på Peel Slowly and See, bokssett, Polydor, 1995 Mange av Reeds gitarteknikker, slik som guitar-drum roll, var inspirert av jazzsaksofonister, slike som Ornette Coleman. Reed tok eksamen ved universitetet i 1964 med en BA.
Poeten Delmore Schwartz underviste ved Syracuse og ble en venn av Reed, som i 1966 dediserte sangen «European Son» fra Velvet Undergrounds debutalbum The Velvet Underground & Nico, til Schwartz.Velvet Underground and Nico (1967), albumtekst. I 1982 spilte Reed inn «My House» som en hyllest til sin mentor. Han uttalte senere hans mål som forfatter var «å bringe romanens følsomhet til rockemusikken» eller å skrive «den store amerikanske romanen» med et musikkalbum.Interview in Rolling Stone Magazine Nov/Dec 1987: Twentieth Anniversary Issue
Pickwick Records miniatyr|Reed som avgangselev på high school, 1959.
I 1964 flyttet Reed til New York City og begynte å arbeide som en intern låtskribent for plateselskapet Pickwick Records. Samme år fikk han en liten hit med singelen «The Ostrich» («Strutsen»), en parodi på populære dansesanger på den tiden som hadde tekstliner som «put your head on the floor and have somebody step on it.» Hans arbeidsgivere følte at sangen hadde hitpotensial og satte sammen en gruppe musikere rundt Reed for å promotere innspillingen. Gruppa for dette formålet ble kalt for «The Primitives» og besto av den walisiske musikeren John Cale som nettopp hadde flyttet til New York for å studere musikk og spilte bratsj i komponisten La Monte Youngs Theater of Eternal Music, sammen med Tony Conrad. Cale og Conrad var begge overrasket og oppdaget at for «The Ostrich» hadde Reed stemt hver streng på gitaren til samme tone. Denne teknikken skapte en borduneffekt tilsvarende til deres eksperimentering i Youngs avantgardistske ensemble. Skuffet over Reeds framføring var Cale uansett imponert over Reeds tidlige sanger, inkludert låten «Heroin», og et partnerskap begynte å utvikle seg.
Velvet Underground Reed og Cale bodde sammen på Lower East Side, og etter å ha invitert Reeds kompis fra college, gitaristen Sterling Morrison, og trommeslageren Maureen Tucker til å bli med i gruppa, dannet de Velvet Underground. Om enn internt ustabile (Cale dro i 1968, Reed i 1970), og uten kommersiell suksess, hadde bandet et mangeårig omdømme som et av de mest innflytelsesrike i rockehistorien.Black, Johnny (1997): «Time Machine: Velvet Underground», Mojo Magazine
Gruppa fikk snart oppmerksomheten til kunstneren Andy Warhol. Et av Warhols første bidrag var å integrere dem inn i multimediaopplegget Exploding Plastic Inevitable. Warhols underlige medarbeidere inspirerte mange av Reeds sanger da de ramlet inn i denne driftige, mangefasetterte scenen. Reed ga sjelden intervju uten gi hyllest til Warhol som en mentor. Konflikt oppsto da Warhol fikk ideen for gruppa å ta med en sangerinne, den europeiske, tidligere modellen og sangeren Nico (egentlig Christa Päffgen; 1938–1988) fra Tyskland. Reed og de andre markerte sin motstand ved å titulere deres debutalbum for The Velvet Underground & Nico for å innebære at Nico ikke var akseptert som et medlem av bandet. Til tross for sin innledende motstand skrev Reed uansett flere sanger for Nico å synge, og de to var kortvarig også sengekamerater, noe også Nico og Cale senere ble. Albumet nådde plass 171 på platelistene, hvilket ikke var stort.
miniatyr|venstre|Ikonisk avbildning Reed på gateplanet.
I dag er imidlertid platen betraktet som en av de mest innflytelsesrike rockealbum som har blitt produsert. Magasinet Rolling Stone har listet det som det 13. mest innflytelsesrike album gjennom alle tider. Brian Eno uttalte at selv om svært få kjøpte albumet, ble de fleste som gjorde det, inspirert til å opprette sine egne band.
På den tiden da banet spilte inn White Light/White Heat hadde Nico forlatt gruppa, og Warhol gitt sparken, begge deler mot Cales ønsker. Warhols erstatning som manager, Steve Sesnick, overbeviste Reed om å fordrive Cale fra gruppa. Morrison og Tucker var forlegne over Reeds taktikker, men fortsatte likevel i gruppa. Cales erstatning var Doug Yule, som Reed ofte med flau humor introduserte som sin yngre bror. Bandet tok nå en mer pop-orientert retning og fungerte mer som formidler av Reed slik at han kunne utvikle sitt håndverk som låtskriver. Velvet Underground utga to album med denne sammensetningen: 1969s The Velvet Underground og 1970s Loaded. Sistnevnte hadde to av gruppas mest kommersielle vellykte sanger, «Rock and Roll» og «Sweet Jane». Reed forlot Velvet Underground i august 1970. Resten av gruppa forvitret da kjernemedlemmene Sterling Morrison og Maureen Tucker forlot den i henholdsvis 1971 og 1972. Yule fortsatte fram til tidlig i 1973, og bandet utga ytterligere et studioalbum, Squeeze, under navnet Velvet Underground.
Etter at bandet byttet plateselskap til Atlantic Records etikett og underbruk Cotillion Records, presset deres nye manager Reed til endre emnet og temaene i sangene sine til lettere innhold i håp om kommersiell suksess. Det ble brukt mer tid på å spille inn albumet Loaded enn på de tre tidligere albumene til sammen, men det førte ikke til at de fikk et større publikum. Reed trakk seg midlertidig tilbake til sine foreldres hus på Long Island.
1970-årene «Hadde han ikke oppnådd noe annet, ville hans arbeid med Velvet Underground på slutten av sekstitallet ha sikret ham en plass i enhvers rock & roll-panteon; de bemerkelsesverdige sangene fungerer som et artikulert lydmessig mareritt for menn og kvinner fanget i den seksuelle skjønnheten og redselen, gate- og rusparanoiaen, uvillige eller ikke i stand til å flytte på seg. Budskapet er at urbant liv er tøffe greier — det vil ta livet av deg; Reed, ødeleggelsens poet, kjenner det, men ser aldri bort og finner på et vis helligheten like mye som perversiteten i både sine synder og sin søken… Han er fortsatt en av de få amerikanske artister i stand til å slå en spirituell home run.» —Rolling Stone, 1975Nelson, Paul (5. juni 1975): Rolling Stone, s. 60
Etter å ha sluttet i Velvet Underground i august 1970 jobbet Reed i sin fars regnskapsfirma som skrivemaskinhjelp, og i henhold til ham selv tjente han 40 dollar i uka. Han signerte en platekontrakt med plateselskapet RCA Records i 1971 og spilte inn sitt første soloalbum i London med de fremste studiomusikerne, inkludert Steve Howe og Rick Wakeman, medlemmer av den progressive rockegruppa Yes. Albumet, som ganske enkelt ble titulert Lou Reed, inneholdt glatt produserte versjoner av ikke utgitt Velvet Underground-sanger, en del som opprinnelig hadde blitt innspilt for albumet Loaded, men lagt på. Dette første soloalbumet ble oversett av de fleste musikkanmelderne, skjønt Stephen Holden i Rolling Stone kalt det for et «bortimot perfekt album... som legemliggjorde ånden til Velvets.» Holden, Stephen (25. mai 1972): Rolling Stone magazine, s. 68 Holden beskrev Reeds unike kvaliteter, både hans stemme og poesi, i albumet:
miniatyr|venstre|upright|Konsertannonse fra 1972.
I desember 1972 utga Reed det neste soloalbumet Transformer. David Bowie og Mick Ronson produserte det og introduserte Reed til et bredere publikum, særlig i Storbritannia. Hitsingelen «Walk on the Wild Side» ble en ironisk, dog hengiven hyllest til de mistilpassende, mannlige prostituerte og transvestittene som en gang sirklet om Andy Warhol. Da Bowie første gang ble presentert for Reeds musikk, uttalte han at «Jeg hadde aldri hørt noe som det. Det var en åpenbaring for meg.»David Bowie, Patti Smith og andre diskuterer Lou Reeds musikk og albumet Transformer, video, 5 min. YouTube
Hver av de fem versene i sangen beskrev på trist vis en person som hadde vært en fikstur ved The Factory i midten og slutten av 1960-årene: (1) Holly Woodlawn, (2) Candy Darling, (3) «Little Joe» Dallesandro, (4) «Sugar Plum Fairy» Joe Campbell og (5) Jackie Curtis. Sangens sosialt og kjønnsmessig grensesprengende lyrikk omgikk radiosensuren. Med jazzarrangementet (utviklet av bassisten Herbie Flowers og saksofonisten Ronnie Ross) var musikalsk atypisk for Reed, men ble samtidig hans kjenningssang. Sangen oppsto som et resultat av at han hadde tatt imot oppdraget å komponere et lydspor til en teateroppsetning av Nelson Algrens roman av samme tittel, skjønt det ble aldri noe av teateroppsetningen.