Jan Karski (1914–2000) var en polsk motstandsmann under andre verdenskrig og senere amerikansk professor ved Georgetown University. Han var det første øyenvitnet som personlig orienterte de allierte lederne om det pågående holocaust.
Han var utdannet jurist og diplomat, og medvirket som offiser i Polens hær da landet ble invadert fra vest og øst i 1939. Karski gikk inn i undergrunnsbevegelsen, var kurer for eksilregjeringen og undersøkte jødenes situasjon under tysk okkupasjon. Han tok seg høsten 1942 gjennom hele Europa til London hvor han personlig rapporterte om den pågående utslettelsen av jødene i Polen. Tidligere rapporter ble møtt med mer skepsis fordi informasjonen var overlevert gjennom flere ledd.
Bakgrunn Jan Karski ble født Jan Romuald Kozielewski i Łódź, Polen. Karski kom fra en katolsk, aristokratisk familie og var yngst av åtte søsken. Han gikk på grunnskole drevet av jesuitter. Fødebyen hadde før krigen en stor jødisk befolkning. Han var født Jan Kozielewski og brukte dekknavnene «Witold» og «Jan Karski».Laqueur (1991) s.137 Han beholdt dekknavnet Karski etter andre verdenskrig. Karski var offiser i hæren da landet ble invadert.
Han studerte jus og diplomati ved Jan Kazimieriz-universitetet i Lviv til 1935, og arbeidet for utenrikstjenesten før krigen. Han var i 1936 ved den polske stasjonen i Genève (der han finpusset fransken sin) og i 1937 var han en periode ved ambassaden i London. Noen kilder oppgir at han også tjenestegjorde som diplomat i Paris. Han fullførte i januar 1939 aspirantkurset i Polens utenrikstjeneste med beste resultat.Laqueur (1991) s.250 Karski behersket engelsk, fransk og tysk før krigen.
Han hadde en nærmest fotografisk hukommelse.Gragg, Rod. My Brother's Keeper: Christians who Risked All to Protect Jewish Targets of the Nazi Holocaust. Hachette, 2016.
Tysk og sovjetisk okkupasjon
Ved den tyske invasjonen var han løytnant i det ridende artilleriet som trakk seg østover fra de tyske styrkene.Laqueur (1991) s.250 Karski ble tatt til fange da sovjetiske styrker okkuperte det østlige Polen høsten 1939. Han ga seg ut for å være menig soldat (alle offiserene ble fengslet) og rømte fra sovjetisk fangenskap (Walter Laqueur oppgir at han forkledde seg som sivilist og ble repatriert til tyskokkupert områdeLaqueur (1991) s.250, Guri Hjeltnes skriver at det var en fangeutveksling.). Karski tok seg over demarkasjonslinjen og ble tatt til fange av tyske styrker. Han rømte fra tysk fangenskap ved å hoppe av et tog i fart (på vei til en arbeidsleir, ifølge Laqueur) og tok seg frem til Warszawa, der han sluttet seg til undergrunnsbevegelsen. Polske offiserer som havnet i sovjetisk fangenskap ble henrettet ved Katyn og Karski kunne selv ha havnet der om han ikke hadde gitt seg ut for å være menig soldat.
Undergrunnsarbeid
Etter å ha sluttet seg til undergrunnsbevegelsen i Polen drev han kartlegging av hva som foregikk i landet. Han fungerte som kurer mellom Polen og den polske eksilregjeringen mens den befant seg i Angers, før Frankrikes kapitulasjon etter slaget om Frankrike. Han gikk på ski over Karpatene og tok seg via Ungarn og Italia til Frankrike. På en tur til Slovakia ble han tatt av politiet i Presov. Han ble torturert og forsøkte å ta sitt liv ved å skjære over pulsårene. En gruppe fra undergrunnsbevegelsen, ledet av Józef Cyrankiewicz (senere statsminister), lykkes med bortføre ham fra fengselssykehuset. Karski lå i 1941–1942 i dekning i Warszawa og drev der han blant annet undergravende propaganda mot tyske soldater, med trykking og distribuering av flygeblad på tysk.Laqueur (1991) s. 251 Ifølge Der Spiegel flyktet han fra fengselssykehuset ved hjelp av polsk sykehuspersonale som sympatiserte med undergrunnsbevegelsen, før han fikk hjelp av hjemmestyrkene.
Under krigen rapporterte Karski om antijødiske holdninger blant etnisk polske i områdene okkupert av Sovjetunionen. Sikorskis eksilregjering videreførte ideene fra mellomkrigstiden om at masseutvandring var den beste løsningen på Polens «jødeproblem».Engel, D. (2014). In the shadow of Auschwitz: the Polish government-in-exile and the Jews, 1939-1942. University of North Carolina Press. Karski rapporterte i 1940 til eksilregjeringen at utbredt antisemittisme blant etnisk polske gjorde at mange polakker sympatiserte med den tyske okkupasjonsmaktens brutale håndtering av jødene, mens andre polakker reagerte med sjokk og avsky på tyskernes barbariske metoder – denne delen av rapporten ble fjernet fra eksilregjeringens rapport til de allierte.Grabowski, J. (2009). German anti-jewish propaganda in the Generalgouvernement, 1939–1945: Inciting hate through posters, films, and exhibitions. Holocaust and genocide studies, 23(3), 381-412. «Jan Karski, a courier in the Polish resistance, reported in 1940 to the Polish government-in-exile that, among the broad masses of the Polish society, there was no sympathy for the Jews. “The solution of the Jewish question by the Germans,” he wrote, “is a serious and dangerous tool in German hands. It enables them to morally pacify broad segments of Polish society. The nation hates its mortal enemy, but this [Jewish] question forms a narrow bridge on which the Germans and a large part of Polish society can meet.”»
Warszawa-ghettoen og Belzec
Sommeren 1942 ble han kontaktet av jødiske ledere fra Warszawa-ghettoen og de fortalte at nazistene hadde satt i gang massedrap på jødene. Karski var på vei til eksilregjeringen som da var i London, og de jødiske lederne bønnfalt ham om å melde fra til de allierte lederne om hva som foregikk. Karski, forkledd som jøde, ble blant annet smuglet inn i ghettoen i Warszawa for å se på forholdene. I ghettoen var over mennesker stuet sammen og Warszawa var også før krigen den største jødiske byen i Europa. Senere beskrev han forholdene i ghettoen som «fryktelige ting». Leon Feiner, som eskorterte Karski i ghettoen, mumlet hele tiden «husk dette, husk dette».
Mens jødiske polakker var innestengt i ghettoene kunne etnisk polske til en viss grad bevege seg fritt i landet.Laqueur (1991) s.123 Karski møtte blant andre den jødisk lederen Leon Feiner. En av de jødiske lederne (en av lederne i Bund, det kan ha vært Adolf Berman eller Menahem KirschenbaumLaqueur (1991) s. 252) sa til Karski: «Dere andre polakker er heldige, dere lider også, mange av dere vil dø, men i det minste vil nasjonen deres fortsette å leve. Etter krigen vil Polen gjenoppstå.» Han besøkte Warszawa-ghettoen to ganger.Laqueur (1991) s.137-138 Karskis informanter anslo at 1,8 millioner jøder allerede var drept og at av Warszawa-ghettoens ½ million beboere var deportert til en dødsleir et sted lenger øst i landet.
Han ble smuglet inn i det han trodde var konsentrasjonsleiren Belzec, og tok seg ut av leiren igjen. Laqueur skriver at Karski besøkte et verksted i nærheten av Belzec og ble fortalt at Belzec var en transittleir (ikke utryddelsesleir). Ved hjelp av bestikkelser fikk han uniform som ukrainsk vakt og passerseddel, og gikk inn i leiren gjennom en sideinngang uten å vekke mistanke. I leiren så han «galehuset» med hauger av lik som ble kjørt ut av leiren for å bli brent. Selve gasskammeret var omgitt av en mur og ikke tilgjengelig for ham.Laqueur (1991) s. 252 En tannlege i undergrunnsbevegelsen sprøytet saltvann inn i Karskis kjever slik at de hovnet opp som etter en operasjon, noe som ga ham påskudd for ikke å snakke. Senere kilder oppgir at han hadde vært i Izbica, en transittleir mellom Lublin og Belzec. Fangene i Izbica-leiren ble sendt videre til Belzec og Sobibor for å bli drept. Fanger i stort antall ble trolig avlivet også i Izbica.Poprzeczny, J. (2004). Odilo Globocnik, Hitler's man in the East. McFarland, s. 131-135.Webb, C. (2017). Sobibor Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press. Jødene Karski så i Izbica var trolig deportert fra Tsjekkoslovakia. Det var trolig i Izbica han fikk kjennskap til at gasskammer ble brukt til avliving.
Reisen i 1942
Det var mange franske arbeidere i det tyskokkuperte Polen på den tiden. Disse franske arbeiderne hadde rett til ferie, og den polske motstandsbevegelsen betalte da for å låne identiteten til arbeidere for å få kurerer over til Frankrike. Karski reiste på denne måten gjennom Tyskland til Paris i november 1942. Med nye falske papirer reiste han inn i Vichy-Frankrike til Perpignan og videre over Pyreneene med hjelp av spanske kommunister. I Barcelona ble han tatt i mot av OSS (CIAs forløper). Han reiste videre til Gibraltar hvor han tok fly til London i november 1942 (kartet viser at han i 1942 reiste gjennom Tyskland og okkupert Frankrike).Laqueur (1991) s. 251 Ved siden av egen hukommelse hadde han flere hundre dokumenter på mikrofilm.Power, Samantha." A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books, 2013.
Edward Raczyński, Polens utenriksminister i eksil, skrev straks etter Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringen:
I London avga han rapport om forholdene i Polen til den polske eksilregjeringen der han deltok i møter med eksilregjeringen og møtte senere general Władysław Sikorski.Laqueur (1991) s. 253 Eksilregjeringen var mest opptatt av hvordan de kunne få tilbake landet, og mindre av jødenes skjebne. Arthur Koestler satte Karski i forbindelse med parlamentsmedlem Eleanor Rathbone som var en av de første til å ta Karski på alvor. Han møtte medlemmer av det britiske kabinettet, blant andre Anthony Eden og Hugh Dalton. Eden var mest bekymret for hvor jødene skulle dra om de bli sluppet fri, Storbritannia hadde ikke kapasitet til å flere flyktninger – «vi har allerede gjort nok ved å ta i mot » skal Eden ha sagt til Karski i et møte i februar 1943.Laqueur (1991) s. 138, 253, 259
Han reiste til USA der han 28. juli 1943 hadde et hemmelig møte med president Franklin D. Roosevelt personlig. Karski møtte også Herbert Hoover, Cordell Hull og Henry L. Stimson. Kureren Jan Nowak som kom senere bekreftet Karskis fremstilling.Laqueur (1991) s. 138, 253, 259Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995. Leon Feiner oppfordret de allierte lederne til å henrette tyskere i alliert fangenskap, drive gjengjeldelsesbombing og spredning av flygeblad. Karski forklarte Feiner at forslagene var urealistiske, Feiner svarte at vi vet ikke hva som er realistisk og ikke, «vi dør her. Si det!». De jødiske lederne i London svarte Karski at Feiners krav var helt umulig.Power, Samantha." A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books, 2013.
Til president Roosevelt sa Karski at uten alliert inngrep vil de polske jødene «opphøre å eksistere». Ifølge Karski lyttet Roosevelt nøye og stilte flere detaljerte spørsmål om forholdene i Polen med unntak av det som gjaldt jødene. Roosevelt avsluttet med: «si til Deres nasjon at vi skal vinne krigen». På dette tidspunktet regnet Karski med at nazistene kjente til ham og han ble derfor værende i USA og gikk offentlig ut med det han visste. Han møtte blant annet Felix Frankfurter, høyesterettsdommer og nær rådgiver til Roosevelt, sammen med den polske ambassdøren. Frankfurter lyttet lenge og utbrøt «Jeg er ikke i stand til å tro på dette. Jeg sa ikke at den unge mannen lyver. Jeg sa at jeg ikke er i stand til å tro på ham. Det er ikke det samme.»Laqueur (1991) s.17, 258 Frankfurter hadde selv jødisk opphav i Wien noe Karski var klar over.
Karski følte at han hadde mislykkes i å bevege Roosevelt til handling. John Pehle, leder av War Refugee Board som ble etablert for å hjelpe overlevende jøder, uttalte senere at Roosevelt hadde besluttet å etablere War Refugee Board etter samtalen med Karski. Pehle uttalte at Karskis besøk «changed U.S. policy overnight from indifference to affirmative action.» Karski beklaget at han hadde mislykkes med sitt oppdrag under krigen og ikke hadde klart å redde flere, og ba gud om tilgivelse.