thumb|right|253 Mathilde, en C-type-asteroide, ca. 50 km på tvers, dekket av kratre på halve størrelsen. Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsystemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider. Disse begrepene har historisk sett blitt brukt om alle astronomiske legemer i bane rundt solen som ikke har noen form for planetskive, og som heller ikke har blitt observert å ha de karakteristiske egenskapene til en aktiv komet. Etter hvert som småplanetene i det ytre solsystemet ble oppdaget, ble de volatil-baserte overflatene funnet å ligne mer på kometer og ble derfor ofte skilt fra tradisjonelle asteroider.NASA-JPL Begrepet asteroide brukes nå primært om de smålegemene i det indre solsystemet, og sammen med kentaurer, neptuntrojanere og transneptunske objekter i det ytre solsystemet, tilhører de gruppen småplaneter. I denne artikkelen omfatter begrepet asteroider småplanetene i det indre solsystemet.Dole og Asimov 1964, s. 43
Det finnes millioner av asteroider, og mange av disse antas å være spredte rester av planetesimaler – legemer innenfor den unge solens tåke som aldre voks seg store nok til å bli planeter.NASA Hoveddelen av de kjente asteroidene går i bane rundt solen i regionen mellom banene til Mars og Jupiter, kjent som asteroidebeltet, eller deler bane med Jupiter (såkalte jupitertrojanere). Det finnes imidlertid også andre banefamilier med betydelig antall asteroider, inkludert nærjordsasteroider. Individuelle asteroider klassifiseres etter emisjonsspekter, hvor de fleste ligger i tre hovedgrupper: C-type, S-type og M-type. Disse ble oppkalt etter og identifiseres generelt ved henholdsvis karbon-rike, steinete og metalliske sammensetninger.
Normalt sett er det kun asteroiden 4 Vesta, som har en relativt reflektiv overflate, som kan ses med det blotte øye – og det bare på svært mørke himler og posisjonen er gunstig. En sjelden gang kan mindre asteroider passere tilstrekkelig nær jorden til at den er synlig for det blotte øye en kort stund.space.com 2005 Per september 2013 har Minor Planet Center data for mer enn én million objekter i det indre og ytre solsystemet, hvorav hadde tilstrekkelig informasjon til å få en nummerbetegnelse.Minor Planet Center 2013
22. januar 2014 meldte ESA-forskere om oppdagelsen av vanndamp, den første definitive, på Ceres – det største objektet i asteroidebeltet.Küppers m.fl. 2014, s. 525–527 Oppdagelsen ble gjort ved hjelp av Herschel Space Observatorys fjerninfrarøde funksjoner. Dette funnet var uventet siden det er kometer, og ikke asteroider, som vanligvis anses å «spire jetstrømmer og søyler». Ifølge en av forskerne «begynner grensen mellom kometer og asteroider å bli mer og mer utydelig.»
Navn
thumb|right|2013 EC, her vist på radarbilder, har et overgansnavn En nylig oppdaget asteroide gis et overgangsnavn (slik som ) bestående av oppdagelsesår og en alfanumerisk kode som indikerer halvmåneden for oppdagelsen og sekvensen innenfor den halvmåneden. Så fort en asteroides bane er blitt bekreftet, gis den et nummer, og senere kan den også få et navn (for eksempel 433 Eros). Den formelle navnekonvensjonen bruker parenteser rundt numre (for eksempel (433) Eros), men det er ganske vanlig å droppe parentesene. Uformelt, er det vanlig å droppe nummeret også, eller å droppe det etter å ha nevnt det en gang i løpende tekst.
Symboler
De første asteroidene som ble oppdaget ble tilegnet ikoniske symboler på lik linje med de som tradisjonelt ble brukt for planeter. Innen 1855 var det to dusin asteroidesymboler, som ofte fremstod i flere varianter.Gould 1852, s. 80
Asteroide Symbol År 1 Ceres class=skin-invert-image|20px|Ceres planetsymbol class=skin-invert-image|20px|Annen sigdvariant som symbol for Ceres Ceres' ljå, speilet til å bli dobbel som bokstaven C 1801 2 Pallas class=skin-invert-image|20px|Gammelt symbol for Pallas class=skin-invert-image|20px|Symbolvariant for Pallas Athenas (Pallas') spyd 1801 3 Juno class=skin-invert-image|20px|Gammelt symbol for Juno class=skin-invert-image|20px|Annet symbol of Juno En stjerne montert på et septer, for Juno, himmelens dronning 1804 4 Vesta class=skin-invert-image|20px|Moderne astrologisk symbol for Vesta class=skin-invert-image|20px|Gammelt symbol for Vesta class=skin-invert-image|20px class=skin-invert-image|20px Alteret og Vestas hellige brann 1807 5 Astraea class=skin-invert-image|20px class=skin-invert-image|20px En vekt, eller omvendt anker, symboler for rettferdighet 1845 6 Hebe class=skin-invert-image|20px Hebes glass 1847 7 Iris class=skin-invert-image|20px En regnbue (iris) og en stjerne 1847 8 Flora class=skin-invert-image|20pxclass=skin-invert-image|20px En blomst (flora) 1847 9 Metis class=skin-invert-image|20px Visdommens øye og en stjerne 1848 10 Hygiea class=skin-invert-image|20px class=skin-invert-image|20px class=skin-invert-image|20px Hygieas serpent og en stjerne, eller Asklepiosstaven 1849 11 Parthenope class=skin-invert-image|20px class=skin-invert-image|20px En harpe, eller en fisk og en stjerne; symboler for sirenene 1850 12 Victoria class=skin-invert-image|20px Laurbærkransen og en stjerne 1850 13 Egeria class=skin-invert-image|20px|Astronomisk symbol for 13 Egeria Et skjold, symbol for Egerias beskyttelse, og en stjerne 1850 14 Irene class=skin-invert-image|20px En due frakter en olivengren (symbol for irene 'fred') med en stjerne på hodet, eller en olivengren, et våpenhvileflagg, eller en stjerne 1851 15 Eunomia class=skin-invert-image|20px Et hjerte, symbol for god orden (eunomia), og en stjerne 1851 16 Psyche class=skin-invert-image|20px En sommerfuglvinge, symbol for sjelen (psyche), og en stjerne 1852 17 Thetis class=skin-invert-image|20px En delfin, symbol for Thetis, og en stjerne 1852 18 Melpomene class=skin-invert-image|20px Dplken av Melpomene, og en stjerne 1852 19 Fortuna class=skin-invert-image|20px og en stjerne 1852 26 Proserpina class=skin-invert-image|20px Proserpinas granateple 1853 28 Bellona class=skin-invert-image|20px Bellonas pisk og lanseEncke 1854, s. 143 1854 29 Amphitrite class=skin-invert-image|20px Amfitrites skall og en stjerne 1854 35 Leukothea class=skin-invert-image|20px En fyrtårnlykt, symbolet for LeukotheaRümker 1855, s. 373 1855 37 Fides class=skin-invert-image|20px Troens kors (fides)Luther 1856, s. 107 1855
I 1851,Naval Meteorology and Oceanography Command etter at den femtende asteroiden (Eunomia hadde blitt oppdaget, gjorde Johann Franz Encke en større endring i den kommende 1854-utgaven av (BAJ, Berlins astronomiske årbok). Han introduserte en skive (sirkel), et tradisjonelt symbol for en stjerne, som et generisk symbol for en asteroide. Sirkelen ble nummerert etter oppdagelse for å identifisere en gitt asteroide – selv om han tilegnet ① til den femte, Astraea, samtidig som de fire første bare fikk de eksisterende ikoniske symbolene. Det nummererte sirkel-systemet ble raskt adoptert av andre astronomer, og den neste asteroiden (16 Psyche) var den første som fikk betegnelse på den måten da den ble oppdaget i 1852. Psyche ble imidlertid tildelt et ikonisk symbol i tillegg, det samme ble noen ytterligere asteroider oppdaget i løpet av de neste par årene – se tabell over. 20 Massalia var den første asteroiden som ikke fikk noen ikonisk symbol, og 37 Fides var den siste som fikk et ikonisk symbol da den ble oppdaget i 1855. Det året ble Astreas nummer økt til ⑤, men de fire første asteroidene, Ceres til Vesta, fikk ikke numre før i 1867-utgaven. Sirkelen ble etter hvert omgjort til et par parenteser, som var enklere å skrive. Enkelte ganger ble den også utelatt i sin helhet, noe som ble grunnlaget for den moderne konvensjonen.
Oppdagelse thumb|right|243 Ida og månen Dactyl. Dactyl er den første naturlige satellitten oppdaget rundt en asteroide. Den første asteroiden som ble oppdaget, Ceres, ble oppdaget i 1801 av Giuseppe Piazzi, og ble ansett å være en ny planet. Oppdagelsen av flere lignende legemer fulgte i etterkant. Med datidens utstyr fremstod disse som små lyspunkter – omtrent som stjerner – med små eller ingen planetskiver. De var likevel lette å skille fra stjerner på grunn av den tilsynelatende bevegelsen. Dette fikk astronomen William Herschel til å foreslå begrepet «asteroide», på gresk skrevet som ἀστεροειδής asteroeidēs 'stjernelignende stjerneformet', fra gammelgresk astēr 'stjerne, planet'. Tidlig på andre halvdel av det nittende århundre ble begrepene «asteroide» og «planet» (ikke alltid kvalifisert som «mindre») fremdeles brukt om hverandre; for eksempel står det i Annual of Scientific Discovery for 1871:
Historiske metoder Metoder for å oppdage asteroider har forbedret seg dramatisk i løpet av de siste to århundre.
I de siste årene av det 18. århundre organiserte Franz Xaver von Zach en gruppe på 24 astronomer til å søke på himmelen etter den manglende planeten, som av Titius-Bodes lov var forutsagt å ligge 2,8 AE fra solen, delvis fordi William Herschel oppdaget planeten Uranus i 1781 ved avstanden som loven forutsa. Oppgaven krevde at håndtegnede himmelkart ble forberedt for alle stjerner dyrekretsen ned til et gitt nivå av lysstyrke. På etterfølgende netter ble himmelen kartlagt på nytt, og forhåpentlig vis ble objekter som flyttet på seg oppdaget. Den forventede bevegelsen til den manglende planeten var omtrent 30 buesekunder per time, lett merkbart for en observatør.
thumb|right|Det første asteroidebildet (Ceres og Vesta) fra Mars
Det første objektet, Ceres, ble ikke oppdaget av et medlem av gruppen, men snarere ved en tilfeldighet i 1801 av Giuseppe Piazzi, direktør ved observatoriet i Palermo på Sicilia. Han oppdaget et nytt stjernelignende objekt i Tyren, og fulgte forflytningen til dette objektet over flere netter. Kollegaen til Piazzi, Carl Friedrich Gauss, brukte disse observasjonene til å finne den eksakte avstanden mellom dette objektet og jorden. Gauss' beregninger plasserte objektet mellom planetene Mars og Jupiter. Piazzi oppkalte den etter Ceres, den romerske gudinnen for landbruk.
Ytterligere tre asteroider (2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta) ble oppdaget i løpet av de neste par årene, der Vesta som den siste av disse ble oppdaget i 1807. Etter ytterligere åtte års resultatløse søk, antok de fleste astronomer at det ikke fantes flere og avbrøt ytterligere søk.
Karl Ludwig Hencke fortsatte imidlertit, og begynte å søke etter flere asteroider i 1830. Femten år senere oppdaget han 5 Astraea, den første nye asteroiden på 38 år. Han oppdget også 6 Hebe mindre enn to år senere. Etter dette deltok flere astronomer i letingen, og minst en ny asteroide ble oppdaget hvert år etter dette (med unntak av krigsåret 1945). Notable asteroidejegere av denne tidlige æraen var J.R. Hind, Annibale de Gasparis, Robert Luther, H. M. S. Goldschmidt, Jean Chacornac, James Ferguson, Norman Robert Pogson, E. W. Tempel, J. C. Watson, C. H. F. Peters, A. Borrelly, J. Palisa og Auguste Charlois.
I 1891 forbedret Max Wolf bruken av astrofotografering for å oppdage asteroider, som fremstod som korte streker på fotografiske plater med lang eksponeringstid. Dette førte til en kraftig økning i oppdagelser sammenlignet med tidligere metoder: Wolf alene oppdaget 248 asteroider – 323 Brucia var den første – mens bare litt over 300 hadde blitt oppdaget frem til da. Det var kjent at der fantes mange fler, men astronomer brydde seg ikke om dem og kalte dem «himmelens skadedyr», en frase ofte tilskrevet Eduard SuessHale 1916, s. 555 og Edmund Weiss.Seares 1930, s. 10 Selv et helt århundre senere, var bare et par tusen asteroider identifisert, nummerert og navngitt.
Asteroider i solsystemet thumb|Fra venstre mot høyre: 4 Vesta, Ceres, jordens måne.