right|300px Det finnes flere påstander og teorier om førkolumbisk transoseanisk kontakt, det vil si reise til, oppdagelse av, eller interaksjon med Amerika og/eller de amerikanske urfolkene av mennesker fra Afrika, Europa, Asia eller Oseania, før Christofer Columbus' første ankomst til Karibia i 1492.
To tilfeller av førkolumbisk kontakt har vid støtte og anerkjennelse i vitenskapelige miljøer: Det finnes betydelig bevis for vellykkede utforskninger, som førte til norrøn bosetning av Grønland og L'Anse aux Meadows i Newfoundland omtrent 500 år tidligere enn Columbus.
Den vitenskapelige og akademiske reaksjonen på andre førkolumbiske kontaktteorier har variert. Noen av disse teoriene blir undersøkt i anerkjente fagfellevurderte kilder, mens andre kontaktteorier – basert på omstendelige og tvetydige tolkninger av arkeologiske funn, kulturelle sammenligninger, benevnelser i historiske dokumenter og narrative beretninger – har blitt avvist som marginalvitenskap eller pseudoarkeologi.Alice Beck Kehoe (2003)The Fringe of American Archaeology: Transoceanic and Transcontinental Contacts in Prehistoric America. Department of Anthropology, University of Wisconsin-Milwaukee - Journal of Scientific Exploration, Vol. 17, No. 1, s. 19–36. 0892-3310/03
Norrøn transoseanisk kontakt
Norrøne reiser til Grønland og Canada blir støttet av historiske og arkeologiske bevis. En norrøn koloni på Grønland ble etablert sent på 900-tallet, og varte fra til midten av 1400-tallet, med þing i Brattahlíð og en biskop ved Garðar. Restene etter en norrøn bosetninger ved L'Anse aux Meadows i Newfoundland i Canada ble oppdaget i 1960 og ble datert til omtrent år 1000 (karbondateringsestimatet var 990–1050 e.Kr.). L'Anse aux Meadows er det eneste stedet som er vidt akseptert som bevis på førkolumbisk transoseanisk kontakt. I 1978 ble stedet designert et verdensarvsted av UNESCO. Det er også kjent for sin mulig kobling til den forsøkte kolonien Vinland, etablert av Leiv Eiriksson omtrent rundt samme tid som den norrøne utforskningen av Amerika.
Få kilder beskriver kontakten mellom amerikansk urfolk og de norrøne. Møter mellom thulefolket (forfedrene til dagens inuiter) og norrøne på 1100-tallet og 1200-tallet er kjent. De norrøne grønlenderne kalte disse innvandrende bosetterne for «skrælingar». Konflikt mellom grønlenderne og skrælingene er skrevet ned i De islandske annaler. Begrepet «skræling» brukes også i Vínlandsagaene, som knyttes til hendelser på 900-tallet, og brukes i beskrivelser om handel og konflikt med urfolk.
Teorier om polynesisk transoseanisk kontakt
Påstander om søtpotet Søtpoteten, som opprinnelig er amerikansk, var utbredt i Polynesia da europeerne nådde Stillehavet. Søtpotet har blitt radiokarbondatert på Cookøyene til 1000 e.Kr., og en teori er at den ble brakt til Sentral-Polynesia ca. år 700, og spredde seg derfra videre rundt Polynesia.Van Tilburg, Jo Anne. 1994. Easter Island: Archaeology, Ecology and Culture. Washington D.C.: Smithsonian Institution Press Det har blitt foreslått at den ble brakt dit av polynesiere som reiste til Sør-Amerika og tilbake, eller at søramerikanere brakte dem til Stillehavet. Det er lite trolig at planten kan klare reisen over havet uten hjelp. Fylogenetisk analyse støtter hypotesen om minst to separate introduksjoner av søtpotet fra Sør-Amerika til Polynesia, én før og én etter europeisk kontakt.
Påstander om høns Hønsebein i Chile datert 1321 til 1407, og som antas å være genetisk knyttet til sørstillehavsøyenes hønsearter, er hevdet å gi støtte til sørstillehavskontakt med Sør-Amerika. Den genetiske koblingen mellom de søramerikanske mapuche-hønsebeinene (som hønene tenkes å opprinnelig ha tilhørt)http://archive.archaeology.org/0801/topten/chicken.html og arter fra Sør-Stillehavet har blitt avvist av en nyere genetisk studie som konkluderte med at «analysen av gamle og moderne prøver viser en unik polynesisk genetisk signatur», og at «en tidligere rapportert kobling mellom søramerikanske og polynesiske høns før europeisk kontakt mest sannsynlig er et resultat av forurensning med moderne DNA, og at dette problemet sannsynligvis forvirrer gamle DNA-studier som involverer haplogruppe E- hønsesekvenser».
I nyere år har det kommet fram indisier som støtter en mulig førkolumbisk kontakt mellom mapuchefolket (araukanere) fra Sør-Sentral-Chile og polynesiere. Hønsebein funnet ved El Arenal i Arauco-halvøya, et område bosatt av mapuchene, støtter en førkolumbisk introduksjon av Araucana-høns til Sør-Amerika.Storey et al., p. 10335. Beinene funnet i Chile ble radiokarbondatert til mellom 1304 og 1424, før spanjolenes ankomst. Hønse-DNA-sekvenser tatt stemte med høns i Amerikansk Samoa og Tonga, og ulik europeisk høns. Uansett viste en senere rapport i det samme tidsskriftet som undersøkte samme mtDNA konkluderte at den chilenske hønseprøven grupperer seg med europeiske/indiske subkontinentale/sørøstasiatiske sekvenser, noe som ikke støttet en polynesisk introduksjon av høns til Sør-Amerika.
Lingvistikk
De nederlandske lingvistene og spesialistene på amerikansk urfolkspråk Willem Adelaar og Pieter Muysken har lagt frem at to leksikalske tilfeller kan være delt av polynesiske språk og søramerikanske språk. En av disse tilfellene er navnet på søtpoteten, som ble domestisert i Den nye verden. Proto-polynesisk *kumala (sammenlign med rapanui kumara, hawaiisk ʻuala, maorisk kumāra; tilsynelatende kognater utenfor østpolynesisk kan være lånord fra østpolynesiske språk, noe som setter protopolynesisk status og alder i tvil) kan være knyttet til quechua- og aymaraspråkets k’umar ~ k’umara. Et mulig andre tilfelle er ordet for «steinøks»: øst-rapanui toki, mapuche toki og lenger unna yurumangui totoki – «øks». Ifølge Adelaar og Muysken er likheten i ordet for søtpotet «nesten bevis på tilfeldig kontakt mellom innbyggerne av den andeanske regionen og Sørstillehavet», selv om øks-tilfellet ikke er like overbevisende ifølge Adelaar og Muysken. Forfatterne hevder at tilstedeværelsen av ordet for søtpotet støtter en sporadisk kontakt mellom Polynesia og Sør-Amerika, men ingen migrasjon."Genetic relations of South American Indian languages". In Adelaar & Muysken, eds, The Languages of the Andes. Cambridge University Press, 2004 p. 41.
Trekk- og genetikklikheter I desember 2007 ble flere menneskeskaller funnet i et museum i Concepción i Chile. Disse skallene hadde opphav fra Mocha-øya, en øy i Stillehavet utenfor Chiles kyst, idag bebodd av mapuchene. Professor Lisa Matisoo-Smith fra University of Otago og José Miguel Ramírez Aliaga fra Universitetet i Valparaíso hevder at skallene har «polynesiske trekk», som en femkantet form sett bakfra. De håper å begynne en utgravning etter polynesiske rester på øya.
Fra 2007 til 2009 publiserte genetikeren Erik Thorsby og hans kollegaer to studier i Tissue Antigens som gir indisier til et amerikansk genetisk bidrag til Påskeøyas befolkning, og slo fast at det sannsynligvis var fra før den europeiske oppdagelsen av øya.
I 2014 publiserte genetikeren Anna-Sapfo Malaspinas fra «Center for GeoGenetik» ved Universitetet i København en studie i biologi som fant indisier som tilsa blanding mellom Påskeøyas og Sør-Amerikas befolkning mellom årene 1300 og 1500.
I 2013 ble en rapport publisert på en studie av 14 skaller fra de nå utryddede Aimoré|botocudoene som levde i innenlands-Brasil. Tolv av disse hadde haplogruppe C1 som er vanlig for indianerne, og ble ignorert. De to andre hadde haplotyper ofte funnet blant polynesiere. Forskningsteamet så på forskjellige scenarioer, hvorav ingen kunne sies med sikkerhet stemte. De avviste et scenario angående direkte kontakt med Polynesia på tvers av Stillehavet og Andesfjellene som for usannsynlig. Det mest sannsynlige scenarioet (som de kalte fantasifull) var at den afrikanske slavehandelen fra Madagascar på 1800-tallet.
I juli 2015 ble resultatene av en videre genetisk studie publisert i det velrenommerte tidsskriftet Nature, som sa:
Dette virker å stride med en artikkel publisert omtrent samtidig i tidsskriftet Science, som støtter opp om den tidligere konsensusens perspektiv.
Påstander om kontakt fra Øst-Asia Påstander om kontakt mellom Ecuador og Øst-Asia En genetisk studie fra 2013 foreslår muligheten om kontakt mellom Ecuador og Øst-Asia. Studien foreslår at kontakten kan ha vært transoseanisk eller en senstadies kystmigrasjon som ikke gjorde genetisk inntrykk i Nord-Amerika.Roewer, Lutz, Michael Nothnagel, Leonor Gusmão, Veronica Gomes, Miguel González, Daniel Corach, Andrea Sala et al. 2013. Continent-Wide Decoupling of Y-Chromosomal Genetic Variation from Language and Geography in Native South Americans. PLOS Genetics. Denne kontakten kan forklare den påståtte likheten mellom keramikk tilhørende Ecuadors Valdivia-kultur, og Jōmon-kulturen i Nordøst-Asia.
Påstander angående peruanske mumier En gruppe akademikere ved University of Yorks mummiforskningsgruppe og BioArch, mens de undersøkte en peruansk mumie ved Bolton Museum, fant ut at den hadde blitt balsamert ved hjelp av treharpiks. Før dette var det trodd at peruanske mumier var naturlig preservert. Harpiksen, identifisert til å være av et Araucaria-bartre beslektet med apeskrekktre, var av en type som kun finnes i Oseania, og sannsynligvis Ny-Guinea. «Radiokarbondatering av både harpiksen og kroppen gjort av University of Oxfords radiokarbonlaboratorium bekreftet at de var like gamle, og var fra omtrent år 1200.»From the University of York Magazine, s. 9, April/May 2008
Påstander om kinesisk kontakt
Andre forskere har lagt frem at Olmec-sivilisasjonen oppstod ved hjelp av kinesiske flyktninger, særlig ved slutten av Shang-dynastiet.Denne teorien er nevnt i historieboken The Rise of the West: A History of the Human Community (1963) av William H. McNeill I 1975 la Betty Meggers fra Smithsonian Institution fram at Olmec-sivilisasjonen oppstod grunnet shangkinesisk innflytelse rundt 1200 f.Kr.Meggers. I en bok fra 1996, hevder Mike Xu, med hjelp av Chen Hanping, at kiler fra La Venta bærer kinesiske tegn.Xu, Origin of the Olmec civilization.Dr. Mike Xu's Transpacific website , comparing Olmec and Chinese Shang period artifacts. Disse funnene er ikke støttet av de fleste mesoamerikanske forskere.
Andre påstander finnes om tidlig kinesisk kontakt med Nord-Amerika.
I 1882 ble gjenstander da identifisert som kinesiske mynter funnet i Britisk Columbia. En samtidsberetning hevdet at:Sommeren 1882 fant en gruvegraver på De Foe (Deorse?) Creek i Cassiar-distriktet, Britisk Columbia, tretti kinesiske mynter i den gullrike sangen, tjuefem fot under overflaten. De virket å ha vært heng på tråd, men da han plukket dem opp lot gruvearbeideren de falle fra hverandre. Jorden over og rundt dem var like kompakt som i et hvert nabolag. En av disse myntene undersøkte jeg ved Chu Chongs butikk i Victoria. Hverken i metall eller graveringer lignet de moderne mynter, men lignet mer som en aztekisk kalender med sine avbildninger. Så langt jeg kan gjøre opp markeringene er dette en kinesisk kronologisk syklus på seksti år, oppfunnet av keiser Huungti ca. 2637 f.Kr., og sirkulert for å få hans folk til å lære og huske den. I 1885 ble en vase med lignende disker også oppdaget, pakket i et rundt 300 år gammelt tres røtter. Grant Keddie, Curator of Archeology ved Royal BC Museum, undersøkte et bilde tatt på 1940-tallet av en mynt funnet av Cassiar (idag forsvunnet) og han mener at tegnstilen og at indisiene på maskininngravering tyder på at det er en 1800-talls kopi av en Ming-dynasti tempelpollett.