Johannes Erwin Eugen Rommel (1891–1944) var en tysk generalfeltmarskalk. Han var sjef for det tyske Afrikakorpset under den andre verdenskrig og ble kjent under kallenavnet «Ørkenreven».
Rommel var langt på vei selvlært. Han hadde stor suksess med sin taktikk under første verdenskrig, men fikk ikke ytterligere opplæring i mellomkrigstiden og tjenestegjorde heller ikke ved generalstaben. Rommel skilte seg fra samtidige tyske offiserer med en hurtig og improvisert tilnærming.Robinson, J. R. (1997). The Rommel Myth. Military Review, 77(5), 81. Annen forskning tyder på at han før krigen var respektert innenfor offiserskorpset og at han under invasjonen av Frankrike holdt seg til tysk militær doktrine.Samuels, M. (2017). Erwin Rommel and German Military Doctrine, 1912–1940. War in History, 24(3) 308 –335
Rommels seire ble oppnådd med underlegne militære styrker og uten flystøtte. Charles Marshall mente at Rommel var taktisk dyktig, men at han hadde problemer med å drive omfattende strategisk planlegging og å delegere oppgaver. Rommels arbeidsform var «å være overalt» og «gjøre alt». Ingen soldater under Rommels kommando ble dømt for krigsforbrytelser, og allierte fanger fikk god behandling.
Han ble tvunget til å ta sitt eget liv på grunn av mistanke om deltagelse i kupplaner mot Adolf Hitler.
Tidlig liv Rommel ble født i Heidenheim i delstaten Württemberg. Han var sønn av en protestantisk skolelærer, Erwin Rommel den eldre, og hans kone Helene von Luz. Morfaren Karl von Luz var Regierungspräsident, det vil si administrativ leder av et av regjeringsdistriktene i Württemberg. Rommel planla å bli flyingeniør, etter påtrykk fra sin far. Han meldte seg i stedet som frivillig til det 124. tyske infanteriregiment som offiserskadett i 1910. Han ble uteksaminert fra krigsskolen i Danzig i november 1911 og utskrevet som løytnant i januar 1912.
I mars 1911 i Danzig møtte han den da 17 år gamle polsk-italiensk-ættede Lucia Maria Mollin («Lucie»), som han giftet seg med i 1916. Rommel hadde tidligere truffet den 20-årige fruktselgeren Walburga Stemmer, som han i 1913 fikk datteren Gertrud med.John Bierman og Colin Smith: War Without Hate: The Desert Campaign of 1940–43 (London, 2002), side 56 Dette barnet utenfor ekteskap var lenge en vel bevoktet hemmelighet og ble senere, under det tredje rike, omtalt som hans niese.
I 1928 fikk Rommel og hans ektefelle Lucie sønnen Manfred, som senere ble overborgermester i Stuttgart.
Rommel under første verdenskrig miniatyr|left|Monte Mataiur er ikke markert på dette kartet, men ligger i felt D3, rett nord for «N» i ordet «Second» Under første verdenskrigs første fase tjenestegjorde han på vestfronten i Frankrike, der han ble tildelt Jernkorset av 1. klasse for tapperhet i Argonnerskogen sør i Ardennene.
Senere ble han kompanikommandant for Württemberg alpejegerbataljon ved den rumenske og deretter ved den italienske fronten. Mens han tjenestegjorde i denne avdelingen, fikk han ry på seg for å kunne fatte raske taktiske beslutninger som skapte forvirring hos fienden. Rommel ble såret tre ganger og mottok Jernkorset av 1. og 2. klasse.
Han ble også den til da yngste mottager av Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite. Dette var en orden som ellers var forbeholdt generaler; Rommel var bare Oberleutnant. Det skapte først noe forviklinger da en annen tysk militæravdeling (med urette) ville ta æren for den seieren det dreide seg om. Han fikk ordenen etter å ha deltatt i kampene i fjellene mellom Slovenia og det nordøstlige Italia.
Under kampene ved Isonzo deltok hans bataljon på Soca-fronten. Hans bataljon spilte en avgjørende rolle under sentralmaktenes seier over italienerne ved slaget ved Caporetto, der den tok italienske soldater til fange.
Den prøyssiske ordenen fikk Rommel på grunn av sin innsats ved erobringen av Matajur i De julianske alper den 26. oktober 1917. Stormingen av fjellet ledet han med en styrke på bare 100 mann. Likevel greide tyskerne å ta til fange 150 italienske offiserer, mann og erobre 81 artillerikanoner. Det italienske nederlaget i kampene i oktober og november var samlet sett helt knusende.
I en kortere periode kjempet Rommel i det samme infanteriregiment som Friedrich Paulus, som også ble senere general under Hitler.
I januar 1918 ble Rommel overført til stabskommando, i Generalkommando 64, der han ble forfremmet til kaptein (Hauptmann) i oktober. Han vendte deretter tilbake til det 124. infanteriregiment i Weingarten.
Mellomkrigstiden Etter krigen arbeidet han som kommandør på regimentnivå, og var instruktør ved Dresden Infanteriskole (1929–1933). Han ble forfremmet til major i april 1932, og i oktober 1933 ble han bataljonskommandant i det 17. infanteriregiment forlagt i Goslar ved Harzfjellene i Nord-Tyskland.
Hitler krevde etter maktovertakelsen troskapsed til sin person fra de militære. På den måten ble Hitler i stand til en mer personlig styring av de væpnede styrker enn mange tidligere tyske ledere. Hitler ble først oppmerksom på Rommel i 1934 da han sammen med Goebbels og Himmler kom for å inspisere soldatene i Goslar.
I 1935 ble Rommel gjort til liaisonoffiser mellom Krigsministeriet og Hitlerjugend. Rommel var instruktør ved krigsskolen i Potsdam (1935–1938). Der fikk han fullført boken «Infanterie greift an» (Infanteriet i angrep) og fikk den utgitt i 1937. Den ble brukt som lærebok og oppslagsverk, og det er liten tvil om at Hitler lot seg imponere av den. Den er også i etterkrigstiden blitt betraktet som en ypperlig innføring i emnene den tar for seg.
Etter den tyske innmarsj i Sudetenland, de vestlige tyskspråklige områder av det daværende Tsjekkoslovakia, høsten 1938, bestemte Hitler seg for å besøke de nye områdene. Han utnevnte da Rommel til leder av «Führerbegleitbrigade» (livgarden). I november 1938, mens Rommel var oberst, fikk han kommandoen over krigsskolen ved Wiener Neustadt i det annekterte Østerrike.
Da Hitler i mars 1939 okkuperte hele Tsjekkoslovakia, utpekte han Rommel til kommandør for sitt mobile hovedkvarter under okkupasjonen av Praha.
Andre verdenskrig
Rett før invasjonen av Polen ble han forfremmet til generalmajor og fikk da ansvaret for Hitlers sikkerhet under dennes mange besøk ved fronten. På denne tid kom Rommel tettere på Adolf Hitler enn mange andre offiserer. Rommel ble som mange andre tyskere, uansett om de var nasjonalsosialister eller ikke, fjetret av Føreren. Rett etter innledningen av felttoget i Polen skrev han i et brev til sin kone:
«Det er vel vidunderlig at vi har en slik mann. Det utstråler fra ham en magnetisk, kanskje hypnotisk kraft, som har som sitt dypeste utspring i at den tro at han skulle være kalt av Gud eller av Forsynet til å føre det tyske folk «hen opp til solen». I mangt et øyeblikk taler han som en profet fra det dypeste av sitt vesen.»Brev av Rommel 2.9.1939, gjengitt i Smelser/Syring s. 463
Hitler opplevde Rommel som en lojal støttespiller, noe Hitler blant annet ga uttrykk for i 1942: «Han står oss nasjonalsosialister ikke bare nær, han er en nasjonalsosialist.»Maurice Philip Remy: Mythos Rommel (München, 2004) s. 12
Under invasjonen av Polen ble Rommel svært klar over hva de tyske stridsvognenheter kunne utføre i nær koordinasjon med artilleri og flystøtte, og i samarbeid med motorisert og raskt fremrykkende infanteri. Kort tid etter at invasjonen av Polen var over, bad han Hitler om å få kommandoen over syvende panserdivisjon, til tross for at han selv var infanterist. Hitler presset utnevnelsen gjennom mot overkommandoens innvendinger om at Rommel manglet rett militærfaglige bakgrunn. Rommel sjokkerte sine nye underordnete i panserdivisjonen da han hilste dem med Heil Hitler ved ankomst.
Belgia-Frankrike 1940
Den 5. februar 1940 fikk han kommandoen over 7. panserdivisjon, som ble del av det XV. panserkorps under general Hoth. Rommels divisjon ble senere kalt spøkelsesdivisjonen (opprinnelig av franskmennene) fordi de aldri kunne vite hvor den var og ville angripe fra. Tilnavnet skyldtes divisjonens svært raske fremrykning gjennom Ardennene og kryssing av elven Meuse ved Dinant i Belgia, dens inntrengning gjennom forsvarernes rekker og dype inntrengning retning Den engelske kanal (jf. Blitzkrieg).
thumb|left|350px|«Fall Gelb», Rommels fremrykning markert; status 21. mai 1940. Merk markeringen av frontlinjen rundt Cambrai 18. mai.
Invasjonen av Frankrike begynte den 10. mai, og allerede den 12. mai stod Rommel i Yvoir ved Meuse, en nokså smal elv som franskmennene av grunner som i dag er vanskelige å forstå, anså som en formidabel invasjonshindring. Broen ved Yvoir var blitt sprengt, og Rommel rykket sørover der man ved landsbyen Houx kom over et vannhøydereguleringsanlegg som spente over hele elvens bredde. I ly av nattemørket fikk Rommel noen tropper over, og ved daggry hadde de fått i gang en fergetjeneste der de tunge stridsvognene ble dratt over elven på pontongflåter som ble holdt oppe av stålvaiere. Den 14. mai var et nytt brohode sikret ved Bouvinges, og Rommels stridsvogner rykket raskt fremover. Den 18. mai stod divisjonen hans i Cambrai. Der var de svært sårbare for franske motangrep, men franskmennene var for forfjamsede til å slå til. Noe senere stod Rommel foran bedre pansrede britiske stridsvogner ved Wailly, sørvest for Arras. Da tyskerne ikke kom noen vei, foretok Rommel en serie omdisponeringer som åpnet for fremrykning i en ny retning, og den 26. mai kommanderte han sin egen og den 5. panserdivisjon under angrepet på Lille. Hitler var henrykt, og kort tid etter kunne Rommel føre sine styrker helt frem til kysten (8. juni, ved Les Petites Dalles mellom Dieppe og Fecamp). Få dager etter kapitulerte et dusin generaler og fiendtlige styrker for Rommel.
Den 17. juni var «spøkelsesdivisjonen» atter på fremmarsj, denne gangen mot havnebyen Cherbourg. Etter en rekordlang fremrykning på 300 km på én dag begynte bombardementet mot Cherbourgs forsvarsverker den 18. juni. Da byen falt, overgav franske tropper seg til Rommel.
Invasjonsforberedelser Etter at Frankrike overgav seg den 21. juni, kunne Rommel, etter noen tids hvile med familien i Wiener Neustadt, begynne på forberedelsene av Operation Seelöwe, den tyske invasjon av England. Rommels panserstyrker hadde intensive øvelser som blant annet involverte på- og avlessing på ombygde elvelektere som skulle frakte stridsvogner over Den engelske kanal. Invasjonen ble utsatt etter noen måneder og senere helt avblåst, da Luftwaffe ikke lyktes i sine invasjonsforberedende flyangrep og tapte Slaget om Storbritannia.
Afrika 1941–1943 thumb|Rommel med rådgivere våren 1942 Erwin Rommels store dyktighet på vestfronten gjorde at han ble gitt kommandoen over tyske tropper, 5. lette og senere 15. panserdivisjon, som var sendt til Libya i begynnelsen av 1941 for å støtte de italienske styrkene der. Denne tyske styrken utgjorde Det tyske Afrikakorps (Deutsches Afrikakorps). Det var i Afrika Rommel fikk tilnavnet «ørkenreven».
Rommel tilbragte mesteparten av 1941 med å bygge opp sin egen organisasjon og reorganisere de italienske enhetene som hadde lidd en serie nederlag mot britene under generalmajor Richard O'Connor.