Emma Goldman (1869–1940) var en litauiskfødt anarkistisk revolusjonær, «feminist»,Kifle, Mylena (6. mars 2019): «’Amerikas farligste kvinne’ ─ inspirert av Ibsen?», Universitas politisk aktivist og forfatter. Hun spilte en sentral rolle i utviklingen av anarkistisk politisk filosofi i Nord-Amerika og Europa i første halvdel av 1900-tallet.
Goldman ble født i Kaunas i Litauen (den gang innenfor det russiske imperiet), til en ortodoks litauisk jødisk familie, og emigrerte til USA i 1885. Biography of Emma Goldman, UIC Library Emma Goldman Collection, University of Illinois at Chicago. Arkivert fra originalen 11. september 2013. Goldman ble tiltrukket av anarkisme etter Haymarketopptøyene i Chicago. Grunnet dette ble hun en forfatter og en kjent foreleser om anarkistisk filosofi, kvinners rettigheter og sosiale spørsmål, og tiltrakk seg tusenvis av mennesker. Hun og den anarkistiske forfatteren Aleksander Berkman, hennes kjæreste og livslange venn, planla å myrde industrimannen og finansmannen Henry Clay Frick som en form for «handlingens propaganda». Frick overlevde drapsforsøket i 1892, og Berkman ble dømt til 22 års fengsel. Goldman ble fengslet flere ganger i årene som fulgte, for å ha «oppfordret til opprør» og ulovlig distribusjon av informasjon om prevensjon. I 1906 grunnla Goldman det anarkistiske tidsskriftet Mother Earth.Glassgold, Peter, red. (april 2001): Anarchy! An Anthology of Emma Goldman's Mother Earth. Washington D.C.: Counterpoint. ISBN 9781619020214.
I 1917 ble Goldman og Berkman dømt til to års fengsel for å ha konspirert for å «tilskynde personer til ikke å registrere seg» for det nylig innførte verneplikten. Etter at de ble løslatt fra fengselet, ble de arrestert på nytt – sammen med 248 andre – i de såkalte Palmerrazziaene under den første røde skremselen og til tross for at de var amerikanske statsborgere ble de deportert til Russland i desember 1919. Innledningsvis støttet Goldman den russiske oktoberrevolusjonen som brakte bolsjevikene til makten, Goldman endret mening i kjølvannet av Kronstadt-opprøret; hun fordømte Sovjetunionen for dens voldelige undertrykkelse av uavhengige stemmer. Hun forlot Sovjetunionen og ga i 1923 ut en bok om sine opplevelser, My Disillusionment in Russia. Mens hun bodde i England, Canada og Frankrike, skrev hun en selvbiografi kalt Living My Life. Den ble utgitt i to bind, i 1931 og 1935. Et sammendrag ble utgitt norsk som Anarkistiske erindringer i 1978.Goldman, Emma (1978): Anarkistiske erindringer, utvalg og etterord av Michael Helm, oversatt av Kirsten Norberg, Oslo: Pax Forlag. Visning på Nasjonalbiblioteket I 1932 var hun også i Norge for å holde tale. Etter utbruddet av den spanske borgerkrigen reiste Goldman til Spania for å støtte den anarkistiske revolusjonen der. Hun døde i Toronto i Canada i 1940, 70 år gammel.
I løpet av livet hennes ble Goldman fremmet som en frittenkende «opprørskvinne» av beundrere, og fordømt av kritikere som en talsmann for politisk motiverte drap og voldelig revolusjon.Streitmatter, Rodger (2001): Voices of Revolution: The Dissident Press in America. New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-12249-7; s. 122–134. Hennes forfatterskap og forelesninger strakte seg over et bredt spekter av problemstillinger, deriblant Henrik Ibsens drama, fengsler, ateisme, ytringsfrihet, militarisme, kapitalisme, ekteskap, fri kjærlighet og homofili. Selv om hun tok avstand fra førstebølge feminisme og dens innsats for kvinners stemmerett, utviklet hun nye måter å innlemme kjønnspolitikk i anarkismen. I ettertid har hun likevel blitt omtalt som grunnlegger av anarkistisk feminisme ved at hun koblet teorier om individet og kollektivet sammen og ga anarkismen et såkalt feministisk perspektiv. Etter tiår med glemsel, fikk Goldman ikonisk status på 1970-tallet ved en gjenoppliving av interessen for livet hennes, da feministiske og anarkistiske forskere vekket folkelig interesse.
Liv og virke Familie Emma Goldman ble født inn i en ortodoks jødisk familie i Kaunas i Litauen, som da var innenfor det russiske imperiet. Goldman (1970a), s. 24. Goldmans mor Taube Bienowitch hadde tidligere vært gift med en mann som hun hadde to døtre med – Helena i 1860 og Lena i 1862. Da hennes første ektemann døde av tuberkulose, ble Taube knust. Goldman skrev senere: «Uansett hvilken kjærlighet hun hadde, døde den med den unge mannen som hun hadde vært gift siden hun var femten år.»Goldman (1970a), s. 447.
Taubes andre ekteskap ble arrangert av familien hennes og, som Goldman uttrykte det, «dårlig parti fra det første». Hennes andre ektemann, Abraham Goldman, investerte Taubes arv i en virksomhet som raskt mislyktes. Den påfølgende motgangen, kombinert med den følelsesmessige avstanden mellom mann og kone, gjorde husholdningen til et anspent sted for barna. Da Taube ble gravid, håpet Abraham desperat på en sønn; han mente at en datter ville være enda et tegn på fiasko. Drinnon (1961), s. 5. De fikk til slutt tre sønner, men deres første barn var Emma.Fødselsrekkefølgen er uklar; jf. Wexler (1984), s. 13 bemerker at selv om Goldman skriver som morens fjerde barn, ble broren Louis (som døde i en alder av seks) sannsynligvis født etter henne.
Emma Goldman ble født 27. juni 1869. Chalberg (1991), s. 12. Wexler (1984), s. 6. Faren hennes brukte vold for å straffe barna sine, og slo dem når han mente at de var ulydige mot ham. Han brukte en pisk på Emma, den mest opprørske av dem. Chalberg (1991), s. 13. Hennes mor ga henne knapt med trøst, og ba sjelden Abraham om å tone ned julingene hans. Drinnon (1961), s. 12. Goldman spekulerte senere i at farens rasende temperament i det minste delvis var et resultat av seksuell frustrasjon.
Emmas forhold til hennes eldste halvsøstre, Helena og Lena, var en studie i kontraster. Helena, den eldste, ga den trøsten barna manglet fra moren og fylte Goldmans barndom med «hvilken som helst glede den hadde». Goldman (1970a), s. 11. Lena var imidlertid fjern og lite kjærlig. Wexler (1984), s. 12. De tre søstrene fikk selskap av brødrene Louis (som døde i en alder av seks), Herman (født i 1872) og Moishe (født i 1879). Wexler (1984), s. 13–14.
Ungdomstiden thumb|Emma Goldmans familie i St. Petersburg i Russland i 1882. Fra venstre til høyre: Emma, stående; Helena, sittende, med Morris på fanget; Taube; Herman; Abraham.
Da Emma Goldman var en ung jente, flyttet Goldman-familien til landsbyen Papilė, hvor faren hennes drev et vertshus. Mens søstrene hennes jobbet, ble hun venn med en tjener ved navn Petrushka, som begeistret hennes «første erotiske opplevelser». Goldman (1970a), s. 20. Senere i Papilė var hun vitne til at en bonde ble pisket med en knutt«knutt», NAOB på gaten. Denne hendelsen traumatiserte henne og bidro til hennes livslange avsky for voldelig autoritet. Goldman (1970a), s. 28.
I en alder av syv flyttet Goldman med familien til den østprøyssiske byen Königsberg (den gang en del av det tyske keiserrike), og hun ble innskrevet i en Realschule. En lærer straffet ulydige elever – spesielt rettet mot Goldman – ved å slå hendene deres med en linjal. En annen lærer prøvde å misbruke sine kvinnelige elever og fikk sparken da Goldman kjempet tilbake. Hun fant en sympatisk mentor i sin tyskspråklige lærer, som lånte henne bøker og tok henne med til en opera. Goldman var en lidenskapelig student og besto eksamen for opptak til et gymnasium, men religionslæreren hennes nektet å gi et sertifikat for god oppførsel og hun kunne ikke delta. Drinnon (1961), s. 6–7.
Familien flyttet deretter til den russiske hovedstaden St. Petersburg, hvor faren hennes åpnet den ene mislykkede butikken etter den andre. Fattigdommen deres tvang barna til å jobbe, og Goldman tok en rekke jobber, blant annet i en korsettbutikkChalberg (1991), s. 15. Som tenåring tryglet Goldman faren om å la henne få gjenoppta skolen igjen, men i stedet kastet han den franske boken hennes på ilden og ropte: «Jenter trenger ikke å lære mye! Alt en jødisk datter trenger å vite er hvordan man tilbereder gefilte fisch («fylte fisk»), kutt nudler fint, og gi mannen mange barn.» Goldman (1970a), s. 12.
Goldman fulgte en uavhengig utdanning på egen hånd. Hun studerte den politiske uroen rundt henne, spesielt nihilistene som var ansvarlige for å myrde tsar Aleksander II av Russland. Den påfølgende uroen fascinerte Goldman, selv om hun ikke helt forsto det på den tiden. Wexler (1984), s. 23–25. Da hun leste Nikolaj Tsjernysjevskijs roman, Sjto djelat? (Hva må gjøres?, 1863), fant hun et forbilde i den litterære hovedfiguren Vera, som adopterer en nihilistisk filosofi og unnslipper sin undertrykkende familie for å leve fritt og organisere et samvirke av syerske. Boken trollbundet Goldman og forble en kilde til inspirasjon gjennom hele livet hennes. Wexler (1984), s. 26.
Faren hennes fortsatte i mellomtiden å insistere på en huslig framtid for henne, og han prøvde å sørge for at hun ble gift i en alder av femten. De strides om dette konstant; han klaget over at hun var i ferd med å bli en «løs» kvinne, og hun insisterte på at hun ville gifte seg for kjærlighet alene.Chalberg (1991), s. 16. I korsettbutikken ble hun stadig tvunget til å avverge uønskede framstøt fra russiske offiserer og andre menn. En mann tok henne med inn på et hotellrom og begikk det Goldman beskrev som «voldelig kontakt»; Goldman (1970a), s. 22. to biografer kaller det voldtekt. Chalberg (1991), s. 16; Falk (1984), s. 14. Hun ble lamslått av opplevelsen, overveldet av et «sjokk over oppdagelsen av at kontakten mellom mann og kvinne kunne være så brutal og smertefull».Goldman (1970a), s. 23. Goldman følte at møtet for alltid forsuret hennes samhandling med menn.
Utvandring til USA thumb|Den unge Emma Goldman i 1886.
I 1885 planla søsteren Helena å flytte til New York i USA for å bli med søsteren Lena og hennes ektemann. Goldman ønsket å bli med søsteren hennes, men faren deres nektet å tillate det. Til tross for Helenas tilbud om å betale for reisen, vendte Abraham det døve øret til bønnene deres. Desperat truet Goldman med å kaste seg i elven Neva hvis hun ikke kunne få reise. Deres far ga seg til slutt. Den 29. desember 1885 ankom Helena og Emma til Castle Garden (Castle Clinton) i New York City, som var ankomsten for immigranter. Wexler (1984), s. 27.
De bosatte seg nord i New York, og bodde i Rochester og i hjemmet som Lena hadde opprettet sammen med ektemannen Samuel. På flukt fra den økende antisemittismen i St. Petersburg, sluttet deres foreldre og brødre seg til dem kun ett år senere. Goldman begynte å jobbe som syerske, sy overfrakker i mer enn ti timer om dagen, og tjente to og en halv dollar i uken. Hun ba om lønning og ble nektet; hun sluttet og tok jobb i en mindre butikk i nærheten. Wexler (1984), s. 30.
I sin nye jobb møtte Goldman en medarbeider ved navn Jacob Kershner, som delte hennes kjærlighet til bøker, dans og reiser, samt hennes frustrasjonen over monotonien i fabrikkarbeid. Etter fire måneder giftet de seg i februar 1887 Falk (1984), s. 15–16. Da han flyttet inn hos Goldmans familie, sviktet forholdet deres. På bryllupsnatten deres oppdaget hun at han var impotent; forholdet deres ble fysisk og emosjonelt fjernt. Kort tid etter ble han sjalu og mistenksom og truet med å begå selvmord dersom hun skulle forlate ham. I mellomtiden ble Goldman mer engasjert i den politiske uroen rundt henne, spesielt ettervirkningene av henrettelser knyttet til Haymarketopptøyene i Chicago i 1886. Det var Haymarket-anarkistene som førte til at Første mai ble valgt som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen.<ref> Foner, Philip S. (1986): «The First May Day and the Haymarket Affair», [https://archive.org/details/maydayshorthisto0000fone May Day: A Short History of the International Workers' Holiday, 1886-1986]. New York: International Publishers. ISBN 0717806243; s. 27–39.</ref> Hun ble også interessert i anarkismens antiautoritære politiske filosofi. Wexler (1984), s. 31.