thumb|300px|En assyrerkonge (med en bue i spenn) på en stridsvogn i nærheten av to løver som er truffet av piler. right|thumb|300px|Omtrentlig historisk utbredelse av hestestridsvogner, 2000 –500 f.Kr. Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.
Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn,«Vogn» , Bokmålsordboka mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk.«chariot (n.)», Online Etymology Dictionary I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.
Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side.Stridsvognen er i sjeldne tilfeller av andre trekkdyr enn hester; eksempelvis beskrev Plutark i sin biografi over Marcus Antonius en stridsvogn trukket av løver, men det var et propagandatrekk. Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i hesteveddeløp.
thumb|300px|Farao Ahmose I angriper hyksosene, «de utenlandske herskerne». Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintasjtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen.Kuznetsov, P. F. (2006): «The emergence of Bronze Age chariots in eastern Europe» i: Antiquity 80 (309), s. 638–645. I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne.The Encyclopedia of Military History (1993), Dupuy & Dupuy, 4. utg., s. 5. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr.«The Hyksos People of Ancient Egypt», Ancient Egypt Online Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.
Historie Stridsvognens opprinnelse thumb|En stridsvogn trukket av hester. Domestisering av hesten var et viktig skritt mot sivilisasjon. Det er økende mengde bevis (som ved det arkeologiske stedet Dereivka i dagens Ukraina) som støtter hypotesen at hester ble først domestisert på den eurasiske steppe for omtrentlig 4000-3500 f.Kr.Matossian, Mary Allerton Kilbourne (1997): Shaping World History: Breakthroughs in Ecology, Technology, Science, and Politics, M.E. Sharpe, s. 43«What We Theorize – When and Where Did Domestication Occur» , International Museum of the Horse.
Oppfinnelsen av hjulet for bruk ved transport var en annen betydningsfull oppfinnelse. Det skjedde sannsynligvis i sen neolittisk tid. Kjøretøyer med hjul (i motsetningen til slede) synes å opptre fra midten av 3000-tallet f.Kr. i både cucuteni-kulturen i Sentral-Europa og i majkopkulturen i Kaukasia. De eldste kjøretøyer med solide tømmerhjul var tunge kjerrer trukket av okser.Anthony, David W. (2010 ): The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World. Princeton University Press, ISBN 1400831105, s. 461 Disse dukket opp relativt samtidig mellom 3 400 og 3100 f.Kr. over et meget stort område, fra Mesopotamia i sør til de russiske steppene og Sentral-Europa i nord. De var tunge kjøretøyer hvor kun okser, ikke hester, kunne benyttes. Problemet var seletøy, først da kineserne en gang mellom 200- og 400-tallet e.Kr. utviklet bogtre«Bogtre», Lokalhistoriewiki som seletøy som tilpasset for hesters anatomi, fikk okser konkurranse. Fordelene var åpenbare: oksekjerrene kunne reise rundt 3,2 km/t under gode forhold, men straks eikehjul ble oppfunnet, var det mulig å bygge en lett vogn med to hjul, trukket av hester. Den kunne oppnå en hastighet på 10 til 14 km/t ved trav, kanskje opptil 30 km/t ved galopp.Fagan, Brian (2015): The Intimate Bond. How Animals Shaped Human History, s. 145-146
Den eldste sikre datering av kjøretøy med hjul, en vogn med to aksler og fire hjul, er en primitiv tegning på et keramikkbolle, kalt for Bronocicebollen, navngitt etter et distrikt i sørlige Polen hvor det ble avdekket. Den er datert til omtrentlig 3635–3370 f.Kr. ved karbondatering.Parpola, Asko; Carpelan, Christian (2005): The Cultural Counterparts to Proto-European, New York, London: Routledge, ISBN 978-0700714636, s. 121–122 Den ble avdekket i den arkeologiske traktbegerkulturen.Anthony, David A. (2007): The horse, the wheel, and language: how Bronze-Age riders from the Eurasian steppes shaped the modern world, Princeton, N.J: Princeton University Press, ISBN 0-691-05887-3, s. 67 Det eldste sikkert daterte kombinasjonen av hjul-aksel er Ljubljanamarskhjulet, avdekket i et marsklandområde sør for Ljubljana i Slovenia, og datert til ca. 3150 f.Kr. Det gjør det til det eldste solide trehjul som er funnet, og tilhørte en håndkjerre med to hjul.Gasser, Aleksander (Mars 2003): «World's Oldest Wheel Found in Slovenia», Government Communication Office of the Republic of Slovenia.
Gravhaugen Starokorsunskaya kurga i regionen Kuban i sørlige Russland inneholdt en vogngrav tilhørende majkopkulturen (som hadde hester). To faste hjul av tre fra denne gravhaugen har blitt datert til andre halvdel av 3000-tallet f.Kr. I tiden etter denne graven ble gjort tallrike tilsvarende gravhauger i den nordlige regionen av Kaukasia.Baumer, Christoph (2012): The History of Central Asia: The Age of the Steppe Warriors , I.B.Tauris, ISBN 1780760604, s. 90 Disse gravene gjør det mulig å tolke et klassesamfunn hvor den hestetrukne stridsvognen var et statussymbol for mektige krigerhøvdinger. Det var en todeling mellom «den pragmatiske, oksetrukne vognen til bonden og byfolket, og stridsvognen, prosesjonen til de vellykte krigere og konger.»Fagan, Brian (2015): The Intimate Bond, s. 147
Det nære østen thumb|Relieff av vogntog på Urs krigspanel, ca. 2500 f.Kr. Etter at praksisen med hjulbaserte vogner spredte seg blant sivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris utviklet Sumer i sørlige Mesopotamia en lettere utgave av en vogn med to solide hjul, trukket av fire esler. Eikehjul kom ikke til Mesopotamia før på midten av 2000-tallet f.Kr.«History Alive! The Ancient World: Lesson 5- Ancient Sumer, Section 8- Technology», History Alive.
De eldste funnene av hjul i Mesopotamia er fra første halvdel av 2000-tallet f.Kr., mer enn 500 år etter de funnene fra Kuban-regionen i nord. Det finnes dog en del piktogrammer av sleder som synes å støtte seg på tømmerruller eller hjul. De er datert til omtrent samme tid som de eldste funnene av hjul i Europa, og kan antyde at kunnskapen om hjul ikke var ukjent. De eldste beskrivelsene av vogner i forbindelse med krigføring er avdekket i sørlige Mesopotamia på Urs krigspanel, en hellig boks fra rundt 2500 f.Kr., framstilt av tre og med innlagte mosaikkbilder på begge sider med scener fra krig og fred, nå oppbevart ved British Museum.«The Standard of Ur», British Museum Disse synes heller å være kjerrer, og ble trukket av okser eller en hybrid av afrikansk villesel og asiatisk villesel,Kuzʹmina, Elena Efimovna (2007): The Origin of the Indo-Iranians, BRILL, s. 134. kalt kunga i byen Nagar som var kjent for å avle dem.Matthiae, Paolo; Marchetti, Nicoló (2013): Ebla and its Landscape: Early State Formation in the Ancient Near East, Left Coast Press, s. 436. Disse hybridene ble benyttet i hærstyrkene til eblaittene, tidlige sumere (tidlige dynastiske periode), akkadere, og tredje dynati i Ur. Selv om det tidvis ble fraktet en spydmann med vognføreren, kan slike tunge vogner på solide trehjul og dekket med skinn, ha vært en del av bagasjetoget (eksempelvis under kongelige gravprosesjoner) framfor særskilte kjøretøyer i krig.
Indoeuropeisk spredning 300px|thumb|right|Plan over de indoeuropeiske folkevandringene fra ca. 4000 til 1000 f.Kr., i henhold til Kurgan-hypotesen.* Magentarødt område tilsvarer teorien om et indoeuropeisk «urhjem» eller opprinnelse (og hovedområdet til den påfølgende jamnakulturen).* Rødt område tilsvarer området som kan han blitt bosatt av indoeuropeisk-språklige folk fram til rundt 2500 f.Kr.* Oransje område fram til 1000 f.Kr. thumb|300px|Området med stridsvogner med eikehjul er funnet innenfor sintasjtakulturen, den urindoiranske kulturen er indikert i purpur. Det eldste fullt utviklede hestetrukne stridsvogner med eikehjul er bevitnet sintasjtakulturens i gravhauger i sørlige Russland og Kasakhstan i tiden ca. 2000 f.Kr. Den avdøde er lagt i graven med sin stridsvogn, og tidvis også med sine hester og andre eiendeler. Etter treverket råtnet etterlot den levninger og merker i bakken som bevarte formen av en vogn med to hjul, inkludert eikene på hjulene. Så langt er minst 16 slike graver funnet. De er datert til 2100-1700 f.Kr., eldre enn noen andre stridsvogner andre steder. Fra steppene spredte stridsvognene seg til det nære østen sammen med steppehestene og beslåtte kroneskafter.Anthony, David W. (2010): The Horse, the Wheel, and Language, Princeton University Press, s. 401, fig. 15.14Manco, Jean (2013): Ancestral Journeys, s. 136 Denne arkeologiske kulturen er delvis utviklet fra den eldre jamnakulturen på den pontisk-kaspiske steppe i løpet av 3500-tallet og 2200-tallet f.Kr. Denne kulturen var overveiende nomadisk, men en del jordbruk ble drevet i nærheten av elver og ved noe få bygdeborger. De var også engasjert i bronsemetallurgi og praktiserte komplekse gravritualer som minner om hinduritualer kjent fra oldtidstekstene Rigveda og Avesta.