Francis Bret Harte (født 25. august 1836En del kilder hevder han ble født i 1837 eller 1839. Selv hans gravstein har feil år, 1837. Se også «Bret Harte Birth Year Set as 1836», Berkeley Daily Gazette, 15. august 1936, død 5. mai 1902) var en amerikansk forfatter og poet, hovedsakelig husket for korte fortellinger om gruvearbeidere, kortspillere, gamblere, og andre romantiske figurer fra gullrushet i California. Harte hadde en rekke ulike jobber, blant annet gruvearbeider, lærer, budbringer og journalist før han ble forfatter på fulltid. Han hadde flyttet til California i 1853 og tilbrakte tid i gruvearbeiderleiren i nærheten av Humboldt Bay (dagens by Arcata) som ga ham materiale og inspirasjon til flere av hans verker. Hans «The Luck of Roaring Camp», utgitt 1868, gjorde ham kjent over hele USA og skaffet ham en forfatterkontrakt med en utgiver i 1871.Bret Harte, American Literatur I en karriere som strakte seg over mer enn fire tiår skrev han poesi, skjønnlitteratur, skuespill, forelesninger, bokomtaler, lederartikler, og magasinskisser. Da han flyttet fra California og til den amerikanske østkysten og deretter til Storbritannia, ble han inspirert til å skrive om nye emner og figurer i sine fortellinger, men hans fortellinger fra gullrushet har blitt oftest gjenopptrykt, tilpasset og beundret. Han var en samtidig venn med Mark Twain, men vennskapet surnet.
Liv og virke Bakgrunn thumb|left|Bret Harte i 1862 Han ble født i Albany i delstaten New York i 1836.Scarnhorst, Gary (2000): Bret Harte: Opening the American Literary West. Norman, OK: University of Oklahoma Press, ISBN 0-8061-3254-X, s. 3–4 Han ble døpt Francis Brett Hart etter sin oldefar, Francis Brett. Da han var ung endret hans far Henry stavingen av familienavnet fra Hart til Harte. Francis kom senere til å fortrekke å bli kjent med sitt mellomnavn som han stavet med en t.
Henrys far – Brets bestefar – var Bernard Hart, en ortodoks jødisk immigrant som var vellykket som handelsmann og ble en av grunnleggerne av New York-børsen.Kanfer, Stefan (1989): A Summer World. New York, NY: Farrar Straus Giroux. ISBN 0374271801. s. 40Scharnhorst, Gary (desember 1996): «Ways That Are Dark»: Appropriations of Bret Harte's «Plain Language from Truthful James» i: Nineteenth-Century Literature, 51 (3), s. 377–399. Hans bestefar Bernard Hart forlot Henry og hans mor for å gifte seg med en annen kvinne. Henry ble således oppdratt som kristen i den nederlandske reformerte kirke. Henrys hustru, og Brets mor, var Elizabeth Rebecca Ostrander Hart, og hadde engelsk og nederlandsk bakgrunn. Ikke mye er kjent om henne annet at hun var en kulturell kvinne fra middelklassen. Foreldrene møttes under et besøk i Henrys hjem og de ble gift i 1930. Bret ble født seks år senere.Henderson, Victoria: «Bret Harte, 1836-1902» , Postbellum America, 1866-1913
Som en ivrig leser som gutt fikk han utgitt sin første tekst kun 11 år gammel. Det var et satirisk dikt kalt «Autumn Musings» (Høstgrubling), nå tapt. Framfor å få ros og oppmuntring ble diktet latterliggjort av familien. Som voksen betrodde han til en venn: «Slikt et sjokk var deres latterliggjøring for meg at jeg lurte på om jeg noen gang ville skrive en linje med poesi.»«Autumn Musings» er rapportert å ha blitt publisert i New York Sunday Atlas, i henhold til Theodore Bryant Kingsbury, "Vanity of Earthly Things," Charlotte Observer (Nord-Carolina), 13. desember 1903, s. 14. New York Sunday Atlas kan ha vært en av de aviser i Albany som benyttet denne tittelen i årene 1843–1855.
Hans utdannelse hadde blitt avbrutt gjentatte ganger da familien flyttet rundt for å unngå å betale de høye kostnadene til undervisning. Hans far døde mens han var ung. En gang rundt 1845 flyttet hans mor Elizabeth familien til Brooklyn. Hans formelle skoleutdannelse ble avsluttet da han var 13 år i 1849. Her fikk han i ung alder ulike jobber på et advokatkontor og i et apotek. Til tross for sin unge alder forsørget han seg selv i femtenårsalderen. I løpet av denne tiden hadde hans bror Henry vervet seg i hæren og skrev hyppige brev fra sine opplevelser i den meksikansk-amerikanske krigen (1846–1848) og deretter krigen i California. Moren flyttet til California i 1853 og giftet seg med en av den avdøde ektemannens tidligere klassekamerater fra gymnaset. I slutten av 1854 kom Bret og hans søster Margaret til familien i California. De reiste den lange veien med dampbåt, en sjøreise som involverte en rekke ulykker, storm, revolusjon og skipsforlis, hendelser som siden fargela hans forfatterskap.
I California Hans første år i California var ikke enkle. Han bodde hos familien noen måneder, men søkte etter betalt arbeid hvor han måtte finne det. Han dro fra jobb til jobb før han fant seg fast bosted. Han arbeidet som gruvearbeider, lærer for barn til gårdbrukere, diligencevakt, budbringer og journalist. Hele tiden skrev han dagbok og poesi. I nordlige California ved kystbyen Union (i dag Arcata), en bosetning ved Humboldt Bay som fungerte som senter for forsyninger for gruvedriften i innlandet. Han fikk han arbeid i et trykkeri og kunne trykke sine egne dikt enkelte ganger.
Wiyot-massakren i 1860 på mellom 80 og 200 indianere, hovedsakelig kvinner og barn, i det fredelige wiyotfolket er godt dokumentert historisk, og ble rapportert i San Francisco og New York av Harte. Da han fungerte som assisterende redaktør for avisen Northern Californian skrev Harte redaksjonelle ledere om drapene mens hans sjef, Stephen G. Whipple, var midlertidig fraværende, og ga Harte lederansvaret for avisen. Harte publiserte en detaljert redegjørelse som fordømte hendelsen: «en mer sjokkerende og opprørende skue har aldri blitt vist for øynene til et kristent og sivilisert folk. Gamle kvinner rynkete og utslitte lå veltet i blod, deres hjerner slått ut og dynket i deres lange grå hår. Småbarn knapt et spenn lange med deres ansikter kløvd av økser og deres kropper fryktelige med sår.» Etter at han publiserte den redaksjonelle lederen ble han truet på livet og ble tvunget til å flykte en måned senere. Harte sa opp jobben og flyttet til San Francisco, hvor et anonymt brev trykket i en avis er blitt tilskrevet ham. Det anklaget at samfunnet i det store og hele ga sin godkjennelse til massakren. I tillegg var det ingen som noen gang ble ført for retten, til tross for bevisene av et planlagt angrep og referanser til bestemte personer, inkludert en rancher ved navn Larabee og andre medlemmer av en uoffisiell milits som kalte seg Humboldt Volunteers. I 1850 var det rundt 2000 av wiyotfolket som bodde i deres tradisjonelle område. Etter 1860 er det beregnet at det var kun rundt 200 igjen.Wiyot Tribe, stammens nettsideKowinski, William S. (28. februar 2004): «In 1860 six murderers nearly wiped out the Wiyot Indian tribe», SFGate
Ekteskap Harte giftet seg med Anna Griswold den 11. august 1832 i San Rafael i California.Nissen, Axel (2000): Bret Harte: Prince and Pauper. University Press of Mississippi, ISBN 1-57806-253-5, s. 64 Hun var eldre enn ham og godt etablert i sin egen musikalske karriere. Ingen av de respektive familiene godkjente ekteskapet.«Bret Harte Biography», Enotes
Ekteskapet var vanskelig fra begynnelsen. En omtale av forfatteren mente at hun var hemmet av en ekstrem sjalusi mens en annen biograf, Henry C. Merwin, privat hadde konkludert at hun var «bortimot umulig å leve med». Det er nok ikke så langt unna sannheten: til tross for de var gift i nær førti år bodde paret sammen i kun seksten år. Anna Bret Harte, som hun siden ble kjent som, døde i 1920, og overlevde ham med atten år.Nissen, Axel (2000): Bret Harte: Prince and Pauper. University Press of Mississippi, ISBN 1-57806-253-5, s. 243–244 De fikk likevel fire barn sammen: Griswold (1863), Francis (1865), Jessamy (1873), og Ethel (1875).
Tematikk og tendens thumb|left|Portrett av Bret Harte, oljemaleri av John Pettie (1884)Gerten-Jackson, Carol: «CGFA – John Pettie: Portrait of Bret Harte» . CGFA. thumb|Bret framstilt i Vanity Fair, 1879 Harte var misfornøyd med den påvirkningen som sivilisasjonen hadde på den amerikanske villmarken. Han var misfornøyd med de effektene som jernbanen brakte med seg, og han mislikte sterkt den måten den hvite mann behandlet minoritetene som indianere, kinesere, og meksikanere som sto nederst på samfunnsstigen i bosetningen av ville vesten. Han avskydde rasisme. I diktet «Plain Language from Truthful James» ble hvite som forsøkte å svindle en kineser bedratt av sin egen selvgodhet. Likevel førte det populære diktet, som han selv kalte «det verste jeg noen gang har skrevet», til rasistisk antipati mot asiater i California.
Disse temaene preget hans forfatterskap, og samtidig som han var tiltrukket av dem, bidro hans framstillinger også til å gjøre ham populær som forfatter. Han hadde på samme tid et sentimentalt og uromantisk forhold til sine emner. Hans omtaler av massakren på wiyotfolket førte til at han mistet jobben i avisen han arbeidet for. Han var lidenskapelig i sin omtaler av det han så på som urett og overgrep. En annen tekst er hans «California's Golden Age» hvor han beskrev gullrushet som «en form for korstog uten et kors, et exodus uten en profet. Det er ikke en pen fortelling... det er et liv som kanskje best kan bli sagt ikke eksisterer lenger.»
Hartes første litterære forsøk, både prosa og poesi, ble trykt i The Californian, et tidlig litterært tidsskrift som ble redigert av forfatteren Charles Henry Webb. I løpet av den amerikanske borgerkrigen skrev han 22 dikt. I 1868 ble han selv redaktør av The Overland Monthly, et annet litterær magasin, og dette tidsskriftet var langt mer samstemt med pionererånden i begeistringen i California. Bladets logo, sporet av en bjørnelabb over togskinner, ble skapt av Harte selv.
Hans fortelling «The Luck of Roaring Camp» ble trykket i bladets andre utgave, og gjorde ham kjent i de litterære sirkler i USA. Harte visste å underholde sine lesere ved å gi dem det de forventet. I 1860 skrev han fortellinger over tematikken flukt og illusjoner. «My Metamorphosis» fortalte om en mann som ble overrasket mens han badet, og deretter skjulte seg blant statuene i hagen for å skjule sin nakenhet. Hans skrivestil var preget av lokalfarge slik at leserne følte at de fikk et rikt inntrykk av det stedet som han så rikelig beskrev. Hans ord malte bilder, de romantiske fortellingene var fylt med sentimentale figurer og usannsynlige helter. I «The Luck of Roaring Camp» endret en gruppe gråsprengte gruvearbeidere deres grove væremåte for å oppfostre et foreldreløst barn. I «Brown of Calaveras» rømte en landstryker seg fra en kvinnes kjærlighet framfor å skade hennes sosiale posisjon. Hans kanskje mest kjente fortelling, «The Outcasts of Poker Flat», forteller om fire «upassende personer» — en gambler, en tyv, og to prostituerte — som ble fordrevet fra gruveleiren av selvrettferdig folk. De fire ble fanget i en snøstorm på fjellet, tre av dem dør, men de møtte døden med mot og verdighet.«Who was Bret Harte?» , Bret Harte Elementary School, New Jersey I de to nevnte fortellingene la han grunnlaget for den litterære oppskrift som kom til å bli gjentatt av andre. «Disse to fortellinger benyttet en listig fortellerstrategi som sikret deres suksess hos de fasjonabel lesere. Fortellingene argumenterer at samfunnets utstøtte, enten det er gamblere, gullgravere, prostituerte eller arbeidsløse cowboyer, de har alle et hjerte av gull.»Dictionary of Literary Biography: American Short Story Writers Before 1880, Gale, 74 Hartes forfatterskap var instrumental i populariseringen av ville vesten og i etableringen av arketypene og karaktertrekkene til western-sjangeren slik den er kjent i dagens populærlitteratur og filmer. I sine beste fortellinger blandet han realistiske beskrivelser, dialekt og karakterisering med sentimental handlingsgang. Hans fortellerteknikk var synsvinkelen til den upartiske tredjeperson.Harte, Bret (1836-1902), Encyclopedia.com