USAs president er et embete i Amerikas forente stater. Embetet utgjør landets føderale utøvende myndighet, og innehaveren er statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den offisielle embetstittelen i grunnloven er President of the United States (forkortes iblant POTUS).Den uformelle betegnelsen POTUS har sin opprinnelse i «Phillips Code», et kodeverk opprettet i 1879 Walter P. Phillips (den gang ved Associated Press) for rask overføring av pressemeldinger ved telegram. Den definerte hundrevis av forkortelser for vanlige ord som nyhetsreportere vanligvis brukte.Safire, William (2008): Safire's Political Dictionary 9. Oxford University Press. s. 564. ISBN 978-0-19-534061-7. I alt har 45 forskjellige personer vært USAs president.
På grunn av USAs status som «supermakt» blir presidenten ofte regnet som verdens mektigste person. Under den kalde krigen oppsto sågar tittelen «den frie verdens leder». Makten til presidenten har økt betydelig Ford, Henry Jones (1908): «The Influence of State Politics in Expanding Federal Power», Proceedings of the American Political Science Association. 5: 53–63. doi:10.2307/3038511. JSTOR 3038511. siden posisjonen ble etablert i 1789. Presidentens makt har spilt en økende sterk rolle i amerikansk politisk liv siden begynnelsen av 1900-tallet med en merkbar utvidelse i presidentskapet til Franklin D. Roosevelt. I nyere tid har presidenten også blitt sett på som en av verdens mest mektige politiske figurer som leder av den eneste gjenværende globale supermakt.«Who should be the world's most powerful person?», The Guardian. London. 3. january 2008. Meacham, Jon (20. desember 2008): «Meacham: The History of Power», Newsweek Som leder av USA med den største økonomi ved nominell BNP, innehar presidenten betydelig nasjonal og internasjonal hard og myk makt.
Artikkel II i USAs grunnlov etablerer den utøvende gren av den føderale regjering og bekler presidentens utøvende makt og myndighet. Makten omfatter utøvelsen og håndheving av føderal lov og ansvaret til å utnevne føderale ledere, diplomatarisk, regulerende og juridiske myndighetspersoner. Presidenten har myndigheten til utnevne og motta ambassadører og inngå avtaler med utenlandske makter, og har hovedansvaret for å lede amerikansk utenrikspolitikk. Rollen omfatter ansvaret for å lede verdens mest kostbare militærapparat, som har den nest største nukleære våpenlager. Tian, Nan; Fleurant, Aude; Kuimova, Alexandra; Wezeman, Pieter D.; Wezeman, Siemon T. (24. april 2022): "Trends in World Military Expenditure, 2021" (PDF). Stockholm International Peace Research Institute. Arkivert fra originalen den 25. april 2022.
Den 47. og sittende presidenten er republikanske Donald Trump, som ble valgt i presidentvalget i 2024 og som tiltrådte 20. januar 2025. (Grunnen til at presidenttallet lenge var én høyere enn antallet presidenter som faktisk har tjenestegjort, er at Grover Cleveland har to nummer på listen. Dette fordi Grover Cleveland, inntil 2025, var den eneste presidenten som har hatt to presidentperioder som ikke henger sammen. I og med Trumps annen periode har denne forskyvelsen skjedd en gang til, slik at neste president vil få nr 48, men være person nr 46 som blir president.)
Historie Opprinnelse thumb|George Washington, den første president i USA thumb|Alexander Hamilton avbildet på en amerikansk 10 dollar-seddel thumb|Abraham Lincoln med sin sønn Tad, foto fra 1864. I juli 1776 under den amerikanske uavhengighetskrigen samlet delegater fra de tretten kolonier seg under den andre kontinentale kongress for i fellesskap å erklære seg som 13 uavhengige og suverene stater og ikke lenger under britisk overherredømme. Milkis, Sidney M.; Nelson, Michael (2008): The American Presidency: Origins and Development (5. utg.). Washington, D.C.: CQ Press. s. 1–25. ISBN 978-0-87289-336-8. De 13 statene innså behovet for å synkronisere motstanden mot britene tett,Kelly, Alfred H.; Harbison, Winfred A.; Belz, Herman (1991): The American Constitution: Its Origins and Development. Bind I (7. utg.). New York: W.W. Norton & Co. s. 76–81. ISBN 978-0-393-96056-3. så Kongressen begynte samtidig prosessen med å skrive et utkast til en forfatning som ville binde de amerikanske statene sammen. Det var lange diskusjoner over en rekke saker, inkludert representasjon og avstemning, og hvor mye makt som skulle bli gitt til en sentral regjering.«Articles of Confederation, 1777–1781» , Washington, D.C.: Office of the Historian, Bureau of Public Affairs, United States Department of State. Kongressen fullførte sitt arbeid med konføderasjonsartiklene for å etablere en bestandig union mellom de 13 statene i november 1777 og sendte disse ut til statene for ratifisering.
Under konføderasjonsartiklene, som ble satt i effekt den 1. mars 1781, ble konføderasjonens kongress den sentrale politiske autoriteten uten noen form for lovgivende makt. Den kunne vedta sine egne relasjoner, avgjørelser og reguleringer, men ikke noen former for lover, og kunne ikke skattlegge eller gjennomføre lokale kommersielle reguleringer på borgerne. Dette institusjonelle opplegget reflekterte hvordan amerikanerne syntes det avsatte britiske systemet med monark og parlament burde ha fungert, nemlig som et overordnet system kun for saker som angikk hele riket. Statene var frigjort fra et monarki og tildelte en del formelle kongelige privilegier (som retten til å gå til krig, motta ambassadører, etc) til Kongressen. Medlemmene av Kongressen valgte en president av De forente stater i Kongressens forsamling for å presidere over møtene i Kongressen som en nøytral moderator. Det var en rolle som var svært lite likt presidentens rolle i senere århundrer. Det var i stor grad kun en seremoniell posisjon uten større innflytelse. Ellis, Richard J. (1999): Founding the American Presidency. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield. s. 1. ISBN 0-8476-9499-2. Avtalen i Paris i 1783 sikret uavhengighet for hver av de tidligere britiske koloniene og gjorde formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen. Med freden kunne hver av statene vende seg mot sine egne interne affærer. Rundt år 1786 begynte amerikanerne å innse at deres kontinentale grenser var beleiret og svekket, og at statenes respektive økonomi var i krise på grunn av at nabostater hisset til handels-rivalisering mot hverandre. Deres harde valuta gikk til utenlandske markeder for å betale for import, handelen i Middelhavet var utsatt for nordafrikanske pirater, og ettersom uavhengighetskrigen hadde blitt finansiert med felles lån i utlandet ble gjelden fra denne ikke betalt og samlet økt rente. Sivil og politisk uro tårnet seg opp.
Som følge av en vellykket avklaring av stridigheter om handel og fiske mellom Virginia and Maryland i 1785, innkalte Virginia til en konferanse om handel mellom alle statene som ble satt til Annapolis i Maryland i september 1786. Målet var løse ytterligere fiendskap i handelen mellom de enkelte statene. Konferansen feilet grunnet mistenksomhet mellom de ulike statene. Alexander Hamilton fikk delegatene til å gå med på en ny konferanse for å revidere de felles artiklene som skulle holdes den neste våren i Philadelphia. Mulighetene for den neste konferanse synes dårlige fram til James Madison og Edmund Randolph lyktes å sikre seg tilstedeværelsen av George Washington i Philadelphia som en delegat for Virginia.Beeman, Richard (2009): Plain, Honest Men: The Making of the American Constitution. New York: Random House. ISBN 978-0-8129-7684-7.
Da delegatene fra tolv stater, Rhode Island sendte ingen, møttes i mai 1787 hadde de med seg ulike erfaringer mellom de lovgivende og utøvende grene innenfor deres respektive regjeringer. De fleste statene hadde en svak leder uten veto eller myndighet til å utnevne posisjoner, valgt årlig av lovgivningsmakten til en enkelt periode og som delte makten med et utøvende råd, og motsatt av en sterk lovgivningsmakt. Staten New York var derimot et betydelig unntak ved å ha en sterk guvernør med rett til å veto og utnevnelse og valgt for en periode på tre år, og kvalifisert for gjenvalg uten begrensninger i antall. Det var via forhandlinger bak lukkede dører i Philadelphia presidentskapet for De forente stater kom til syne.
Utvikling thumb|President Franklin D. Roosevelt taler på radioen, 1933 thumb|Det offisielle portrettet av Theodore Roosevelt i Det hvite hus av John Singer Sargent. Som nasjonens første president, etablerte George Washington mange standarder som kom til å definere posisjonen.Steven, Knott (4. oktober 2016): «George Washington: Life in Brief», Miller Center. Arkivert fra originalen den 5. february 2018.Stockwell, Mary: «Presidential Precedents», Mount Vernon, Washington Library, Center for Digital History. Hans beslutning om trekke seg etter to perioder bidro til takle frykten for at nasjonen ville utvikle seg til et monarki,Spalding, Matthew (5.februar 2007): «The Man Who Would Not Be King», The Heritage Foundation. og etablerte en presedens som ikke ble brutt før 1940 og ville til sist ble gjort permanent ved Tjueandre tillegg til konstitusjonen. Ved slutten av hans presidentskap hadde politiske partier utviklet seg,Feeling, John (15. february 2016): «How the Rivalry Between Thomas Jefferson and Alexander Hamilton Changed History» , Time. og da John Adams beseiret rivalen Thomas Jefferson i 1796 var det første virkelige omtvistet presidentvalget.NCC-stab (4. november 2019): «On This Day: The first bitter, contested presidential election takes place», National Constitution Center Etter at Jefferson beseiret Adams i 1800, kom han og hans landsmenn fra Virginia, James Madison og James Monroe, begge til å være president i to perioder, til sist dominere nasjonens politikk under den såkalte gode perioden, «Era of Good Feelings», fram til Adams’ sønn John Quincy Adams vant valget i 1824 etter at Det demokratisk-republikanske parti delte seg.
Valget av Andrew Jackson i 1828 var en betydelig milepæl ettersom Jackson ikke var en del av eliten i Virginia og Massachusetts som hadde holdt presidentskapet i de første 40 årene.Walsh, Kenneth (20. august 2008): «The Most Consequential Elections in History: Andrew Jackson and the Election of 1828», U.S. News & World Report. Jackson forsøkte å styrke presidentens posisjon på bekostning av Kongressen samtidig den brede folkelige deltagelsen økte i tiden da nasjonen raskt ekspanderte vestover. Imidlertid ble hans etterfølger, Martin Van Buren, upopulær etter den økonomiske krisen eller panikken i 1837,Bomboy, Scott (5. desember 2017): «Martin Van Buren's legacy: Expert politician, mediocre president», National Constitution Center og dødsfallet til William Henry Harrison og de påfølgende dårlige forholdet mellom John Tyler og Kongressen førte til ytterligere svekkelse av presidentens posisjon.Freehling, William (4. oktober 2016): «John Tyler: Impact and Legacy», University of Virginia, Miller Center. De 24 årene mellom 1837 og 1861, inkludert Van Buren, ble de seks presidentperiodene fylt av åtte forskjellige menn, men ingen som ble gjenvalgt for en andre periode.McNamara, Robert (3. juli 2019): «Seven Presidents Served in the 20 Years Before the Civil War», ThoughtCo. Senatet spilte en viktig rolle i løpet av denne perioden med det store triumviratet til Henry Clay, Daniel Webster, og John C. Calhoun i nøkkelroller i forme den nasjonale politikken i tiden 1830- og 1840-tallet fram til debattene om slaveriet begynte å dele nasjonen i to på 1850-tallet.Heidler, David; Heidler, Jeanne: «The Great Triumvirate», Essential Civil War Curriculum Winters, Michael Sean (August 4, 2017). «'Do not trust in princes': the limits of politics», National Catholic Reporter.