Jens Skagen Henrichs (født 14. september 1863 i Bergen, død 29. november 1924 i Solum i Telemark) var norsk lege og asyldirektør som bidro til forståelsen for arveligheten i sinnslidelser.
Han var sønn av Christian Henrichsen (1825–1898) og Helene Marie Skagen (1831–1891). Faren var rektor ved Aalesunds Lærd- og Realskole, byens latinskole. Faren fikk jobb i Bergen i 1875, og således havnet Jens der. I 1895 endret Jens etternavnet til Henrichs.
Etter examen artium 1881 fra Bergen katedralskole tok han en cand.med. i 1889 fra Det Kongelige Frederiks Universitet. Fra 1890 til 1904 var han kommunelege i Blaker på Romerike hvilket innebar arbeidet som fattiglege, såvel som lege ved jernbane og diverse jernverk. Foruten å drive et eget privat sykeheim for neurastenikere, altså de som lider av utbrenthet, forsket Jens på diverse tema og vant i 1901 H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for avhandlingen Boligforholdene i norske landdistrikter.
Etter å ha studert hygiene et halvt år i utlandet (Sverige, Danmark og Tyskland) og vært tre måneder i Bindal, ble han i mai 1905 tilsatt ved Gaustad asyl. Fra 1905 var han reservelege et par år ved Eg asyl utenfor Kristiansand. Han var fra 1907 direktør og overlege for det nyetablerte Bratsberg amt sitt sinnssykeasyl på Faret i Solum, i dag en bydel i Skien. Han ivret for å få etablert utdanning av sykepleiere, såvel som å få psykiatri med som fag i læreplanen.100 år med sykepleieutdanning fra Høgskolen i Telemark den 12. november 2008. I 1917 fikk han et statsstipend for å studere psykiatri i utlandet og fra 1918 var han i Sindssykepleiekomitéen.
Utgivelser
Referanser
Kategori:Norske leger Kategori:Norske psykiatere Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo Kategori:Alumni fra Bergen katedralskole Kategori:Personer fra Bergen kommune