thumb|Det gamle rådhuset i Bergen, der de viktigste hendelsene i «Det Tumultuariske Optrin» fant sted i juli 1814.
Det Tumultuariske Optrin var uroligheter som fant sted i Bergen 25. og 26. juli 1814. Bønder fra Strilelandet og allmuen i Bergen reiste seg i fellesskap mot kjøpmennene i byen med krav om lavere priser og en maksimalpris på korn og andre viktige varer.
25. juli krevde bøndene at kjøpmennene skulle møte på rådhuset, og at de som ikke møtte frivillig, skulle innbringes med makt. 26. juli gikk myndighetene i Bergen med på kravet om kornpris, og det ble fastsatt en maksimumspris på korn. I ettertid ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å finne ut hva som hadde skjedd under opptøyene. Kommisjonen avhørte 880 personer, og 400 ble tiltalt for ulike lovbrudd. 66 av dem ble frifunnet, mens resten, blant dem flere kvinner, ble straffet med bøter og festningsarbeid. Den første domsavsigelsen ble anket, og til slutt ettergitt i 1829, i hovedsak på grunn av den lange tiden som hadde gått.
Opptrinnet var et typisk «dyrtidsopprør», der vanlige folk tok til motmæle mot høye matvarepriser som kom som følge av den storpolitiske situasjonen. Det var også et utslag av klasseforskjellene som rådet i samfunnet, med en tydelig kjøpmannsklasse i byen som hadde en tydelig makt over bøndene på landet, samtidig som kjøpmennene var avhengige av disse bøndene for å få varer de kunne selge til andre markeder enn Bergen. Det Tumultuariske Optrin gikk inn i en lang rekke med protestaksjoner allmuen i bergensområdet stod bak i perioden etter strilekrigen i 1765. Strilekrigen hadde vist at det var mulig for vanlige folk å få gjennomslag for sitt syn om de sto samlet, og en rekke aksjoner fulgte i årene etter dette opprøret. Tumultene i 1814 fulgte mønsteret fra strilekrigen, med at man satset på at en stor mobilisering ville presse gjennom endringene bøndene ønsket gjennomført.
Bakgrunn thumb|Riksforsamlingen på Eidsvoll var en av mange årsaker som førte til tumultene i Bergen i 1814. I årene før 1814 var Danmark-Norge preget av Napoleonskrigene, og den britiske blokaden av havnene i Norge gjorde situasjonen vanskelig for Bergen og områdene rundt byen. Økonomien på Strilelandet var basert på at man kunne bytte råvarer fra husdyr, ved og fisk mot blant annet korn, men blokaden førte til at kornlagrene i Bergen ikke var store nok. I tillegg var området rammet av flere år med dårlige kornavlinger. I et vanlig år med normale avlinger, var bøndene avhengige av å kjøpe inn rundt 75 % av kornet de trengteHorneman, s. 23 og de manglet i 1813 både såkorn og matkorn. Til gjengjeld hadde man mer sild enn man trengte, da det i denne perioden også var et svært godt sildefiske.Døssland, s. 17
I 1813 ble det i Danmark-Norge også gjennomført økonomiske reformer som svekket valutaen, og i Bergen ble valutaproblemene forsterket av at man ikke klarte å frakte pengesedler til byen på grunn av blokaden. For mange kjøpmenn i Bergen skapte dette en situasjon hvor det var mulig å tjene godt, da handelen med fisk med Tyskland ikke ble rammet av prisfall, mens de kunne ta opp til ti ganger så mye som tidligere for en tønne korn i Bergen. Samtidig holdt prisene på varene de kjøpte fra strilene og arbeiderlønninger seg noenlunde stabile.
For byfolk og bønder i og rundt Bergen medførte disse faktorene at den økonomiske situasjonen ble vanskelig, og i 1813 var det tilløp til opptøyer i byen. Da klarte myndighetene å kontrollere situasjonen gjennom advarsler om straff for å forstyrre ro og orden og ved å innføre et angiverisystem for folk som hadde mer korn enn det som tilsvarte et halvt års forbruk i egen husholdning.
Kielfreden førte til at blokaden ble opphevet og tilgangen på korn ble bedre, men da Christian Frederik kalte inn til Riksforsamlingen, førte det til en ny blokade fra mai 1814, noe som videre førte til ny kornmangel og svært høye kornpriser.Davidsen, s. 6-9 Løpesedlenes vandringerDavidsen, s. 11-12 (Dagens kommunenavn/bydelsnavn i parentes) 1: Børdal (Samnanger) → Høyseter (Samnanger) → Teigen (Kvam) → Steine (Kvam) → Tolo (Kvam) → Sendt til myndighetene i Bergen 2: Samnagner → Haugsdal (Fana) → Nils Mikkelsen Hammersland → Bjorøy (Fjell) → Ebbesvik (Fjell) → Litlesotra (Fjell) → Bildøy (Fjell) → Sotra (Fjell) → Stoppet av en handelsforvalter i Solsvik (Fjell) 3: Samnagner → Haugsdal (Fana) → Nils Mikkelsen Hammersland → Alvøen (Laksevåg) → Søralandet (Laksevåg) → Nygård (Laksevåg) → Solheimsviken (Årstad) → Overlevert til politiet 4: Samnanger → Vaksdal (Vaksdal) → Osterøy (Osterøy) → Haus prestegård (Osterøy) → Sognepresten overeverte den til futen. 5: Samnanger → Vaksdal (Vaksdal) → Med Hans Eriksen Heggholmen til nordre deler av Øygarden 6: Samnanger → Vaksdal (Vaksdal) → Dale (Vaksdal) → Kvilekvål (Voss) 7: Samnanger → Vandret rundt i Fana og Os. 8: Samnanger → Haugsdal (Fana) → Samdal (Fana) → Bontveit (Fana) → Gimmeland (Fana) → Almeland (Fana) → Området rundt Kalandsvatnet (Fana)
Innkalling og forberedelser I første halvdel av juli 1814 begynte det å sirkulere løpesedler i områdene rundt Bergen. De oppfordret folk til å møte opp i Bergen 25. juli, og det ble truet med at de som ikke møtte, skulle bli slått i hjel.Døssland, s 20 Løpesedlene skal ha stammet fra en gruppe gårder innerst i Samnangerfjorden.Myking, s. 270-271 En løpeseddel som kom til gården Tolo i dagens Norheimsund ble levert til myndighetene, og kom til Bergen 19. juli, tre dager etter at myndighetene for første gang hadde hørt om disse løpesedlene, da de 16. juli hadde avhørt en mann fra Fana som forklarte at slike løpesedler var i omløp i området.
Minst åtte løpesedler var i omløp. Fire av dem ble stoppet før 25. juli, og av disse fire ble tre levert til myndighetene.
Læreren Hans Børdal i Samnanger ble i ettertid utpekt som mannen bak løpesedlene, men det ble aldri reist noen tiltale mot ham.Davidsen, s. 9-11
Umiddelbart etter at de hadde fått den første løpeseddelen i hende, begynte Bergen magistrat forberedelser. Det ble kalt inn til et møte mellom magistraten, militære ledere i byen og byens kjøpmenn for å finne ut hvordan man skulle møte bøndene som var ventet. Man hadde erfaringene fra strilekrigen i 1765 i minne, og var redd for at noe tilsvarende skulle skje. Magistraten bad derfor kjøpmennene sette ned prisen på korn, og håpet at dette skulle roe gemyttene, men kjøpmennene ville ikke gå med på magistratens ønske. Møtet ble derfor avholdt uten at man kom fram til noe.Horneman, s. 24
Dagen etter dette møtet, 23. juli 1814, ble det avholdt et krisemøte i Providerings-Commissionen for Bergen Stift. I denne kommisjonen satt Jørgen Lottrup Schydtz (konstituert stiftsamtmann), Jacob Reinholdt Klagenberg (magistratpresident) og Jens Rolfsen (kjøpmann). På dette møtet ble det bestemt å sette av et parti rug for å komme folket i møte.Davidsen, s. 11-13
For å være forberedt på det som kunne komme, ble borgervæpningen innkalt til øvelse i byen på formiddagen 25. juli. Slik hadde myndighetene styrken samlet og lett tilgjengelig om det skulle bli bruk for den. 24. juli var både borgervæpningen og styrker fra Bergenhus festning ute i gatene. Kommandanten på Bergenhus hadde blitt bedt om å stille soldater til disposisjon om det ble bruk for dem i forbindelse med det ventede storinnrykket av bønder, men i likhet med frykten under strilekrigen, var kommandanten skeptisk til om soldatene kunne brukes, da han ikke trodde de ville sloss mot sine egne landsmenn, og «mange af de indkomne Bønder vare deres Forældre og Slægtninger»Davidsen, s. 29 Det ble også nedlagt forbud mot alkoholsalg i byens vertshus.Horneman, s. 25
De urolige dagene Mandag 25. juli De første møtene thumb|Johan Randulf Bull var avtroppende stiftsamtmann i Bergen i 1814. Futen i Nordhordland, Christopher Benedict Bøgh ville hindre voldelige opptøyer. 21. juli hadde han hatt et møte på Haukeland med bøndene i Fana for å få dem til å avlegge ed til kongen, og han hadde samtidig anmodet dem om ikke å møte opp i Bergen 25. juli.Myking, s. 264 Bøgh dro også tidlig om morgenen 25. juli ut for å møte bøndene som var på vei til Bergen. Ved Haukeland møtte han en gruppe bønder på vei fra Os, Fana og Haus. Bøgh og bøndene hadde ulike forklaringer på hva som ble sagt på Haukeland. Bøgh hevdet at han bad dem bli værende der og at han skulle dra til byen på deres vegne for å tale deres sak, mens bøndene hevdet at han bad dem sende to-tre representanter fra hvert prestegjeld for å legge fram saken for øvrigheten. Bøndenes versjon ble støttet i undersøkelseskommisjonens dokumenter.Davidsen, s. 14-15
De første bøndene som kom til byen var en gruppe fra Samnanger, og sju menn ble innkalt til et møte med stiftsamtmannen, magistraten, stadshauptmannen (major Wiese) og futen i Nordhordland. Gruppen ble møtt med løfter fra kjøpmennene Blaauw og Harmens om at de skulle få kjøpe korn fra to skip som noen dager tidligere hadde kommet til byen med bortimot tønner korn. Kornet skulle bli solgt til kostpris, noe som var 250 riksdaler pr. tønne korn. Andre kjøpmenn sa seg også villige til å selge korn for 255 riksdaler tønnen. Prisreduksjonen kjøpmennen gikk med på var betydelig, da prisen på en tønne rug eller bygg en måned tidligere lå på mellom 350 og 380 riksdaler.Horneman, s. 26 Bonderepresentantene sa seg fornøyd med dette, og sa at de skulle forlate byen og få med seg de andre bøndene. Det ble så bestemt at representanter for de resterende bøndene, én for hvert sokn, skulle senere på dagen bli innkalt til et møte for å bli informert om avtalen. Før det første møtet ble avsluttet leste myndighetenes representanter høyt fra en forordning som kom etter strilekrigen i forsøk på å få fram hvilke konsekvenser et opprør kunne få. Bøgh påtok seg å informere resten av allmuen om det man hadde blitt enig om, men han var ikke klar over hvor stor menneskemengde som hadde samlet seg i byen.Davidsen, s. 15-16
Tumulter I løpet av morgenen, delvis parallelt med møtet med bøndene fra Samnanger, ble byen fylt opp av tusenvis av bønder som kom til byen til fots eller i båt, i hovedsak fra de nærmeste områdene. Flest kom fra Samnanger, Os, Fana, Haus, Årstad, Sotra, Øygarden, Askøy og Manger.Døssland, s. 20 Det ble observert hjemmelagde våpen blant tilreisende striler, og flere av dem var også beruset, til tross for at det på forhånd var nedlagt forbud mot alkoholsalg.Davidsen, s. 16-17 Forbudet medførte at politimester Friele ble oppsøkt i hjemmet av en gruppe rasende bønder, ledet av en mann fra Austevoll. Disse sa at de skulle skulle «trakke ham ned» for å ha stengt alkoholsalget, og gikk ikke før de ble lovet at dette skulle åpnes igjen.Davidsen, s. 27
En gruppe på bortimot hundre personer, bestående av både bønder og byfolk, møtte opp ved August Konows bolig på Natland. Han drev sammen med broren Wollert et handelshus, og det gikk rykter om at de hadde et lager av korn som de holdt tilbake i håp om at prisene skulle stige. Folkemengden krevde at Konow skulle komme til sentrum for å være med på det tillyste møtet. Etter en krass ordveksling dro folkemengden fra Konows bolig uten å få ham med seg. Konow dro likevel til byen, men via en annen vei enn bøndene. Han dro ikke til rådhuset, slik han hadde blitt bedt om, men til handelshuset sitt.Davidsen, s. 18-19
Foran rådstuen ble det etterhvert samlet mange folk. Det rådet en stemning av at bøndene ikke var fornøyd med prisen bøndene fra Samnanger hadde blitt tilbudt. På plassen stod bonderepresentanter som i et skriv til myndighetene hadde forlangt priser på 160 riksdaler pr. tønne rug og 100 pr. tønne havre. Også byallmue samlet seg på plassen med krav om lavere kornpriser, da også de led under de høye prisene. Byboerne skal ha drevet stemningen mot større opphisselse, og det ble etterhvert også fremmet krav fra folkemassen om lavere priser også på andre varer enn korn, og enkelte truet med å bevæpne seg.Hornemann, s. 27