Nana Mouskouri (gresk: Νάνα Μούσχουρη, Nána Moúskhouri; født Ioana Mouskouri 1934) er en gresk sanger og senere politiker. Hun er blitt hevdet å være verdens mestselgende kvinnelige plateartist gjennom alle tider.
Blant musikkinteresserte er hun kjent for sin karakteristiske litt hese stemme og språkmektighet, men også for sine særpregede briller med kraftig sort innfatning. Brillene, som lenge var typisk for greske kvinner, har blitt hennes varemerke gjennom et langt liv som toppartist på den internasjonale arena. Hun skapte sin egen stilart i begynnelsen av 1960-årene, basert på en blanding av jazz, gresk folkemusikk og såkalt fransk chanson.
Fakta mini|Nana Mouskouri utstyres med mikrofon før et intervju Nana Mouskouri har av flere blitt regnet som verdens mestselgende kvinnelige plateartist gjennom alle tider. Dette selv om plateselskapene til artister som Mariah Carey, Whitney Houston, Céline Dion, Alla Pugatsjova og Madonna hevder at disse artistene er de største. Mouskouri har som artist solgt mer enn 300 millioner album. Bare The Beatles, Elvis Presley, ABBA og Michael Jackson har solgt like mye eller mer.
Mouskouri har spilt inn mer enn 450 studioalbum og utgitt over 800 plater totalt, inkludert singler og EP-er. Hun har gjort mer en 150 liveinnspillinger og vunnet over 300 gull-, platina- og diamantplater i sin karriere, som omfatter mer enn 1600 låter siden begynnelsen. Hun har sunget inn sanger på mer enn 15 ulike språk og utgitt album på 11 språk. Stort sett hvert år har hun holdt over 100 konserter, spredd over hele verden. Hun snakker åtte språk og har vunnet en rekke internasjonale priser og æresbevisninger over hele verden.
Biografi Barndom og drømmer Mouskouri foreldre bodde på Kreta, der faren Konstantinos jobbet som kinomaskinist. Moren Alica (Elle) var ansatt som plassanviser ved den samme kinoen. Hun hadde i alle år drømt om å bli operasanger. Tre år gammel flyttet Mouskouri og familien til Athen, der faren arbeidet hardt for å oppfylle konas ønske om å sende Jenny (Mouskouris eldre søster) og Nana til hovedstadens musikkonservatorium. Begge barna viste tidlig musikalsk talent.
Barndommen var preget av Nazi-Tysklands okkupasjon av Hellas under andre verdenskrig og den påfølgende fire år lange borgerkrigen i landet. Faren ble tidlig med i motstandsbevegelsen. Tolv år gammel startet Mouskouri og søsteren med privat sangundervisning. Jenny var den mest tallentfulle av de to, men hun var ikke like interessert i musikk som sin yngre søster. Nana Mouskouri slet med sangen på grunn av en fysisk defekt med stemmebåndene: hun hadde bare ett stemmebånd som virket, mens en normalt har to – en sjelden tilstand som ga henne den litt hese og karakteristiske stemmen. Hun lyttet mye og ofte på radio, som gjerne sendte amerikansk jazz (Frank Sinatra, Ella Fitzgerald, Billie Holiday med flere) og fransk chanson-musikk (Edith Piaf med flere). Disse to sjangrene samt gresk folkemusikk skulle siden prege hennes nær 50-årige karriere som artist.
Studietiden Mouskouri ble i 1950, som 16-åring antatt ved Hellenic Conservatory i Athen, med klassisk sang og opera som hovedretning. Hun kastet seg inn i studiene med både pågangsmot og entusiasme, og perfeksjonerte sin stemmebruk, samt tok klasser i piano og harmoni. Mouskouris venner var mer interesserte i jazz, og etter åtte år med intense studier og hard jobbing, klarte de å få henne med seg på å synge jazz på lokale nattklubber. Gruppen kom til og med på radio, men da Mouskouris professor og mentor ved konservatoriet oppdaget at hun «kastet bort tiden på slik verdiløs musikk», nektet han henne å ta eksamen. Hun ble utvist fra konservatoriet, og morens drøm falt i grus.
Fra opera til jazz Skuffelsen var naturlig nok stor, både for Mouskouri selv og hennes foreldre, som hadde slitt for hennes utdannelse og morens drøm. Etter at den verste skuffelsen hadde lagt seg, bestemte imidlertid Mouskouri seg for å forfølge sin sangkarriere på sin egen måte. Hun var spesielt opptatt av Ella Fitzgeralds musikk og begynte å opptre med et utsnitt av hennes repertoar på klubben Tzaki i Athen. Det var der den unge sangeren møtte den berømte greske komponisten Manos Hadjidakis i 1958. Hadjidakis ble mektig imponert over Mouskouris særegne stemme og tilbød seg straks å skrive sanger for henne. Manos Hadjidakis hadde ennå ikke skrevet og orkestrert for Jules Dassins film Jamais le Dimanche (Aldri på Søndag) da han møtte Mouskouri, men han hadde rukket å bli en musikalsk legende i hjemlandet.
Gjennombruddet Mouskouri debuterte som konsertartist for amerikanske flåtestyrker på besøk i Pireus i 1958. Samme året gjorde hun sine fire første plateinnspillinger, singlene «Masi me sena/O Ilissos», «Pame mia volta sto fengari/Ela pare mou ti lipi», «Kanella kanellorissa/Erini», og «I mana mou me dermi/Annitsa mou annoula mou» ble alle innspilt på Fidelity. Karrieren fikk imidlertid en pangstart med Manos Hadjidakis/Nikos Gatsos-låten «Kapou Iparchi Agapi Mou», som hun blant annet sang i den første greske sangfestivalen 21. september 1959, som førte til seier. Samme året gjorde hun fem nye singleplater på Fidelity, blant annet vinnerlåten fra festivalen.
1960-årene I 1960 sang Mouskouri to nye melodier av Hadjidakis i den greske sangfestivalen – «Timoria» og «Kiparissakis». Sistnevnte fikk delt førsteplass. En måned senere debuterte hun som sangartist i utlandet og triumferte med Kostas Jannidis-komposisjonen «Xypna Agapi Mou» i Mediterranean Song Festival i Barcelona i Spania. Dette året sang hun også inn LP-en «Epitafio» av Mikis Theodorakis.
Etter disse store suksessene sto europeiske og amerikanske plateselskaper i kø for å tegne platekontrakt med den unge sangeren, mens forespørsler om opptredener kom inn fra alle kanter av verden. Takket være Louis Hazan, direktør for Phonogram, fikk et fransk plateselskap (Philips-Fontana) kontrakten med den stigende stjernen. Til sammen gjorde hun mer enn 20 nye plateinnspillinger det året, hvorav 10 singler og 6 EP-plater for Fidelity før hun sluttet. Samme året ble hennes første plater lansert i Nederland, Italia, Tyskland og USA.
Mouskouris første store internasjonale hit var låten «The White Rose of Athens» (Hvite roser fra Athen), som hun opprinnelig spilte inn på tysk som «Weiße Rosen aus Athen» i forbindelse med en tysk dokumentar om Hellas i 1961. Melodien, som ble tilrettelagt av Hadjidakis fra en gammel gresk folkemelodi, ble en megasuksess og solgte bare i Tyskland mer enn 1,5 millioner kopier på mindre enn seks måneder. Den ble senere oversatt til 16 andre språk. I 1962 møtte Mouskouri Quincy Jones, som tok henne med til New York, hvor hun spilte inn albumet The Girl From Greece Sings for det amerikanske markedet.
I 1963 dro Mouskouri til Paris for å spille inn sitt debutalbum i Frankrike, som i sin helhet ble gjort på gresk. Samme året bestemte hun seg for å flytte permanent til Paris, sammen med Georges Petsilas, som hun giftet seg med i 1960. De traff hverandre noen år tidligere, under en amatørkonkurranse. Petsilas var gitarist i gruppen Atheniens, som turnerte sammen med Mouskouri i flere år. Samme året, 23. mars 1963, deltok hun i Eurovision Song Contest i London med låten «À Force de Prier» for lilleputtstaten Luxembourg, der hun havnet på åttendeplass. På denne tiden sang hun også på forlovelsesfesten til prinsesse Anne-Marie av Danmark og eks-kong Konstantin II av Hellas, som ble holdt på Amalienborg slott i København.
I 1964 mottok hun den prestisjefylte prisen «Grand Prix de l’Académie du disque» i Frankrike, samtidig som hun innledet et musikalsk samarbeid med den kjente franske komponisten Michel Legrand. Dette resulterte i de to kjempehitene «Les Parapluies de Cherbourg» i 1964 og «L’Enfant au tambour» i 1965. Samme året dro hun på ny til USA for å spille inn albumet «Nana (sings Bobby Scott)». Der innledet hun et musikalsk samarbeid med den verdenskjente «smørsangeren» Harry Belafonte. Sammen turnerte de Nord-Amerika i flere måneder, noe som ytterligere økte platesalget hennes på det amerikanske kontinentet.
Plateselskapet Philips som Mouskouri da tilhørte, kunne i 1967 opplyse at superstjernen alt hadde passert 8 millioner solgte singler og album på verdensbasis.
Mouskouri popularitet økte overalt, ikke minst i hennes nye hjemland Frankrike, der albumet «Le Jour où la colombe» solgte til gull på rekordtid. Det inneholdt store slagere som «Au coeur de septembre», «Adieu Angélina» og «Robe bleue robe blanche». Hun hadde da (under en støttekonsert i 1966) alt opptrådt ved det prestisjefylte Olympia i Paris. Nana Mouskouri var på denne tiden en internasjonal megastjerne, og da hun i 1967 returnerte til Olympia, var det som selve hovedattraksjonen. Hun entret scenen i en rød ekstra vid kjole, siden hun på denne tiden var gravid med ekteparets første barn. Nicolas ble født i februar 1968. To år senere, i 1970, fødte hun datteren Lénou (også kalt Hélène og Helen). Ekteparet Mouskouri/Petsilas hadde da flyttet til Sveits.
thumb|225 px|Royal Albert Hall i London Etter å ha oppnådd stjernestatus i Frankrike og USA, sto Storbritannia for tur. Nanas debutalbum i England var «Over & Over», som ble innspilt i 1969 og ble en kjempesuksess. Albumet ble på de engelske låtlistene i hele 102 uker. Mouskouri opplevde en popularitet i England bare få har vært forunt siden. Da billettene til konserten hennes i prestisjefylte Royal Albert Hall i London ble lagt ut for salg, ble de revet vekk på få timer, og turneene i resten av landet ble møtt på lik linje.
1970-årene I 1974 flyttet Mouskouri til Genève i Sveits, etter at hun ble skilt fra sin første ektemann samme året. Petsilas ønsket at hun skulle oppgi karrieren og heller være hjemme med barna, men det passet divaen dårlig å bli husmor på heltid. Etter noen år med ekteskapelige problemer, skilte de derfor lag. Mouskouri ble senere sammen med musikeren og orkesterlederen André Chapelle, som hun også turnerte sammen med.
Utover i 1970-årene tilbrakte Mouskouri mye av tiden på sine mange verdensomspennende turneer, noe som utvidet hennes popularitet ytterligere. I Frankrike slapp hun en rekke nye album som Comme un Soleil, Une Voix Qui Vient du Coeur, Vieilles Chansons de France og Quand Tu Chantes, som alle fikk stor suksess. Samtidig spilte hun inn en suksessfull versjon av «Habanera», fra den kjente operaen Carmen av Bizet. I 1975 slapp hun suksessalbumet Sieben schwarze Rosen i Tyskland og det engelske albumet Book of Songs solgte i flere millioner eksemplarer verden over. I 1979 fikk hun suksess i Canada med albumet Roses and Sunshine, som også solgte godt ellers i verden. Bob Dylan, som var spesielt begeistret for Mouskouris liveopptredener, skrev låten «Every Grain of Sand» til ære for henne dette året.
1980-årene thumb|225 px|Teateret Herod Atticus i Athen I 1980-årene innledet Mouskouri i 1981 med det franske suksessalbumet Je Chante Avec Toi, Liberté, som siden ble oversatt til flere språk. Albumet la også grunnlaget for en ny suksess i Tyskland, denne gang med albumet Meine Lieder sind meine Liebe.
I 1984 returnerte hun til hjemlandet Hellas, der hun 23. juli holdt sin første konsert siden 1960. Live At Herod Atticus ble innspilt 24. juli og ble en suksess. I fem dager trakk hun fulle hus ved det store antikke teateret Herodes Atticus ved foten av Akropolis i Athen. Mens hun var i Hellas, gjorde hun også en rekke gresk-språklige plateinnspillinger. Konserten oppnådde nærmest kultstatus blant hennes mange beundrere og kom ut på dobbelt-LP samme året. To år senere ble den også utgitt som dobbelt-CD, og siden også på video i formatene VHS, VCD og DVD. For Mouskouri ble konserten et vendepunkt, idet hun bestemte at hun skulle fortsette å gjøre nye innspillinger også i hjemlandet.