Nordøyan er et fiskevær i Nærøysund kommune i Trøndelag, Fiskeværet tilhører øygruppa Vikna, og ligger sørvest i øygruppa. Nordøyan har kjent bosetning og virksomhet tilbake til 1500-tallet, og et bygningsmiljø med elleve bygninger på østsiden av Heimværet ble fredet i 1996.
Fiskeværet består av de tre store holmene Heimværet, Oddholmen og Surnøya, samt noen få mindre holmer. Nordøyan fyr ligger på Surnøya, den sydligste av de tre store øyene. Den øvrige bebyggelsen ligger på Heimværet.
Fiskeriene i Nord-Trøndelag var basert på fiskerbondens vekselbruk mellom jordbruk og kystnære fiskerier. Kystfiskerne har fremdeles base i Nordøyan, selv om driftsformene og antall båter er redusert siden rorbutida. Rorbutilværelsen var preget av trangboddhet og dårlig hygiene. Omkring 1910 ble kvinnelige rorbukokker introdusert i Viknaværene, og dette bedret antagelig leveforholdene. Fiskarheimen, drevet av Den Indre Sjømannsmisjon, ble bygget i 1909.
Det dramatiske Sanct Svithun-forliset i 1962 med hurtigruteskipet MS «Sanct Svithun» skjedde her. Nordøyan naturreservat omfatter noen holmer 0,5–1 km vest/sørvest for de tre hovedøyene.
Geografi thumb|left|upright|Harald Natvigs kart fra 1902, laget som en del av hans rapport om fiskernes boforhold. Bare den første av moloene var bygget da. miniatyr|left|Postkort fra rundt 1910 Øygruppa ligger lengst vest i Vikna, med åpent hav rundt på alle sider. I tillegg til de tre hovedøyene Heimværet/Korsholmen, Oddholmen og Surnøya består området av en rekke mindre holmer og skjær, hvorav Purkholmen er den største. Bebyggelsen var tidligere spredt på Heimværet og Oddholmen, men i dag er all gjenværende bebyggelse samlet på Heimværet.
Området består av naken berggrunn og delvis torvdekt fjell. Vegetasjonen er begrenset til gras og lyng. Det finnes rester av en veitrase fra steinbrudd til kaia i forbindelse med bygging av moloene; denne er nå ombygd av fiskehjeller for tørking av fisk, og «veien» benyttes til transport av fisk.
Havna ble forbedret i perioden 1890–1920 gjennom bygging av moloer mellom flere av øyene.Søholt 1988 Den første moloen ble fullført i 1893, en 116 meter lang steinfylling mellom Nordøya og Måsfoten. Sundene mellom Måsfoten, Purkholmen og Bursholmen ble fylt igjen i 1915.
Nordøyan naturreservat omfatter noen holmer 0,5–1 km vest/sørvest for de tre hovedøyene.
Historie
miniatyr|Fiskebåter ved havn i Nordøyan ca. 1920–24 Den eldste omfattende kilden til virksomhet på øyene er Namdalens beskrivelse fra 1597. Her nevnes Nordøyan som ett av seks fiskevær i Nærøy prestegjeld, sammen med Fråholmen, Hummelvær, Sklinna, Frelsøy og Steinan. Sør-Gjæslingan hørte på den tiden til Fosnes prestegjeld, og er derfor ikke nevnt i samme oppregning. Det aller eldste tegn til liv er at en Laurits nevnes som bosatt på Nordøyan i et skattemanntall fra 1520, og tre personer nevnes i et skattemanntall for 1559.
Den anonyme forfatteren av Namdalens beskrivelse forteller at Nordøyan er det største av de seks fiskeværene, at det er bosetting der hele året – med tre eller fire «mend» (= husstander) – og at det er gudstjenester her ute både sommer og vinter. Fisket i Namdalen var på 1500-tallet delt i tre sesonger: vårfisket etter torsk og lange pågikk fra laupårmesse 24. februar til sommerdagen 14. april, plogfisket etter småtorsk og skrei pågikk fra sommermål til pinse. Det tredje fisket var sommerfisket etter småfisk som tørkes på berget. Det pågikk fra pinse til persok 29. juni.
Ved persok betalte fiskerne skatt, landskyld og tiende, før de reiste til Bergen for å selge overskuddet fra fisket. Jørn Sandnes nevner ellers at skattemanntallene tyder på en økonomisk oppsving i fiskeværene i Ytter-Namdalen på 1500-tallet i forhold til 1400-tallet. I 1558/59 nevnes ti jekteskippere fra området som tilsammen førte over 1000 våg fisk (ca. 18 tonn) til Bergen, og i 1610 var det 34 jekter som seilte til Bergen. Den økonomiske veksten i fiskeværene hang tett sammen med den sikre avsetningen av fisk til tyske hanseater og til hollandske bergenfarere; hollenderne drev tidlig på 1600-tallet endog aktivt oppkjøp av fisk på Namdalskysten.
I 1597 nevnes også selfangsten som en betydelig næring, som er forbeholdt kongen: i perioden fra marimesse 8. september til 14. oktober «da roer der jngen folck, for kongens kube weye skylld.» Det var havert som ble jaktet her.
Det finnes lite dokumentasjon og fysiske spor etter den eventuelle kirka på Nordøyan som er nevnt i 1597. Det høyeste partiet på Heimværet ligger på ca. 30 moh og er kjent som Korsen; det vurderes som en sannsynlig beliggenhet.Herje 1996
På 1700-tallet ble fiske med garn introdusert i Namdalen, blant annet gjennom påvirkning fra utliggerborgeren Benjamin Kjønsø på Karstenøya i Vikna. De fleste fiskerbøndene i Trøndelag la mer vekt på fiske enn på jordbruk; ettersom det både bidro til egen husholdning og til pengeøkonomien. De fleste fisket hovedsakelig innen eget fogderi.
Rorbuene og rorbutida miniatyr|De to «nye» rorbuene i Nordøyan anno 1902, da konstituert distriktslege Harald Natvig kartla boforhold og hygieniske forhold. Rorbuene ble på 1800-tallet knyttet til sesongfisket etter skrei og laks fra januar til april. Det har sannsynligvis vært sammenhengende rorbubebyggelse på Nordøyan og andre fiskevær i Ytternamdalen (som Sør-Gjæslingan, Sklinna og Skjærværet) siden middelalderen. Mens antall fastboende oppsittere var noenlunde stabilt i hele perioden med fast bosetting, var det en betydelig oppsving i rorbu-virksomheten mellom 1900 og 1935.
Både i 1875 og 1900 oppga om lag 70–74 % av jordbrukerne i Vikna at de drev både jordbruk og fiske. I tillegg var fiske som eneste yrke vanligere enn å bare være jordbruker. Vinterfisket etter skrei og laks var det viktigste sesongfisket, fordi det passet godt inn i årsrytmen til fiskerbøndene; på denne tiden av året var det liten aktivitet i jordbruket – i motsetning til under sommerfisket og sildefisket. Sommerfisket og sildefisket foregikk også med utgangspunkt i de samme værene, men de som deltok i sommerfisket (april–august) etter torsk, sei, hyse og uer var færre enn ved vinterfisket. I tillegg foregikk mer av fisket heimefra.
Etableringen av Nordøyan fyr i 1890 og moloer i perioden 1890–1920 kan sees som uttrykk for tilrettelegging for et fiske av stor betydning. Nordøyan fyr ble også etablert som erstatning for Villa fyr, som ble nedlagt samme år.
Antall rorbuer i bruk i Viknaværene samlet nådde et toppnivå omkring 1920, med 100 rorbuer. Nye rorbuer ble bygget i gode skreiår, eller rett etter gode skreiår. Rorbuene var som regel eiet av fiskerne, og ble bygget på bygslet grunn hos væreieren. Antall fiskere i Viknaværene i sesongen nådde to separate toppunkt ca. 1915 og 1932 med omkring 4000 fiskere. Fiskerne i Viknaværene kom både fra nærområdet og fra tilgrensende områder som Møre og Nordland.
På Sør-Gjæslingan bodde i 1902 48 % av 822 registrerte fiskere i rorbuer, 10 % bodde hos oppsitterne på øyene og 42 % bodde i losjifartøy, i kombinasjonshus eller i naboværene. På Nordøyan bodde det samme året 471 fiskere; hvorav 207 i åtte ulike rorbuer og 264 i to store barakker: Nybua og Nordkappbua. Disse åtte rorbuene hørte til «den gamle del av været», og besto som hovedregel av et arbeidsrom i første etasje og et soverom på loft med skråtak. De to nye barakkene hadde felles arbeids- og soverom i to fulle etasjer, med korridor utenfor. Utenfor sove- og oppholdsrommene fantes det et forrom kalt sjå, som blant annet ble brukt til egning av liner. miniatyr|Rorbukokke og to fiskere i Nordøyan ca. 1923–25 miniatyr|Rorbukokker i Nordøyan ca. 1920. Fiskerne bodde i rorbuene flere uker sammenhengende, og boforholdene i rorbuene var preget av lite plass til hver mann, dårlige hygieniske forhold og liten tilgang til godt drikkevann. «Å ro fiske vinterstid i opne båtar med fare for liv og helse på sjøen, måtte i sin tur forsterke dei dårlege vilkåra svært mange av fiskarane budde under.» Harald Natvig dokumenterer at fiskerne i rorbuene i Nordøyan hver hadde 0,96 m² til sin disposisjon på soverommet, og 0,92 m² i arbeidsrommet. I de store barakkene hadde hver mann 1,33 m² i kombinerte sove- og oppholdsrom.
Fiskerne reiste vanligvis hjem hver annen eller tredje helg, i alle fall de som kom fra de nærmeste bygdene. Ellers var Fiskarheimen, som var eid av Den Indre Sjømannsmisjon, et vanlig samlingssted på søndagene. Fiskarheimen på Nordøyan var reist i 1909. Alkohol var særlig knyttet til «Den store brennevinsdagen», på Marimesse 25. mars. Da var det forventet at skårungene skulle «handse», det vil si å spandere brennevin på hele båtlaget.Handsing, Norsk historisk leksikon/Lokalhistoriewiki.no Å dømme etter en diskusjon i Nærøy kommunestyre i 1875, var alkoholbruk et større problem i Sør-Gjæslingan enn på Nordøyan. På Sør-Gjæslingan hadde væreieren brennevinsutsalg fra 1869 til 1879.
Omkring 1900–1910 ble ordningen med særskilte, kvinnelige rorbukokker introdusert i Viknaværene, og dette bedret antagelig hygienen, renholdet og kostholdet. Kokkene erstattet en tidligere praksis hvor yngstemann i båtlaget var kokk. Dette var som regel en nykonfirmert skårunge. Kokkene ble vanligvis rekruttert blant båtlagets kvinnelige familiemedlemmer, og var som regel unge kvinner. Kokkene hadde ansvar for renhold og matlaging i rorbuene, vedforsyning og innkjøp av matvarer. De ble vanligvis betalt med 10 kr fra hver mann i båtlaget, for hele sesongen; noen hadde også ekstrainntekt av å stelle klær for fiskerne eller å egne liner. Noen steder fikk kokka også fangsten av ett garn.
Den første motordrevne fiskebåten i Namdalen ble kjøpt i 1905 i Flatanger. I 1907 ble den første motorbåten kjøpt i Vikna. Motorkraft fikk raskt innpass, og i en statistisk oversikt fra 1911 er 58 % av fiskeflåten i Namdalen motordrevet.Detaljer om fiskebåtstatistikken fra 1911, etter Krekling 1950: 3 dampskip, 41 åpne motorbåter, 80 dekkede motorbådet, 58 små seilbåter og 25 større seilbåter. Dvs 121/207 motorbåter.
Fiskerbonden forsvinner Det har ikke vært fastboende på Nordøyan siden 1919.
Fiskeriene i Nord-Trøndelag var basert på fiskerbondens vekselbruk mellom jordbruk og kystnære fiskerier; de fleste av dem regnet fisket som hovedyrke. Næringskombinasjonen som fiskerbonde holdt seg noe lenger på Trøndelagskysten enn lenger sør. I folketellinga for 1930 var 2000 nordtrøndere registrert som fiskere; i 1960 var tallet redusert til 1000 personer. Reduksjonen i antall fiskere kan forklares på flere ulike måter. Dels var fiskeflåten spesialisert for sildefisket, og forsvant da silda ble borte, dels var det grunnlag for spesialisering mellom havfiskeflåte og intensivert jordbruk, og dels bød etterkrigstida på større tilbud av arbeid utenfor primærnæringene. Etableringen av fiskeoppdrettsnæringa fra omkring 1970 var også med på å flytte arbeidsplasser.
Etter årtusenskiftet er Nordøyan fremdeles base og utgangspunkt for kystfiskere. Fiskarheimen er operativ i sesongen, og fangsten leveres til mottak på Nordøyan eller til Vansøyvågen på fast-Vikna.Tomas Kothe-Næss. «Velferd på land - velstand på skreihavet». Adresseavisen, 26. april 2003. Sitat: «Fiskemottaket og fiskerheimen på det lille utværet nord for Nordøyan fyr sover fortsatt. Men et tjuetall fiskebåter haler utålmodig i fortøyningene. Klokken drar seg mot seks. Fiskerne er klare for utror. Vanligvis er det kamp om å komme seg ut når fisket åpnes for en ny dag. Men denne fine morgenen i begynnelsen av april er det bare måsene som skriker urolig. De fleste fiskebåtene har snart fylt torskekvoten, og regner med å være ferdig før uka er omme.»««Langt ute i havet utenfor»; Adresseavisen 8. april 2006. Sitat: «I dag er fiskebruket fredet, men Fiskarheimen er fremdeles åpen i fiskesesongen.»Jens Petter Søraa. «En festival til skreiens pris»; Adresseavisen, 24. mars 2007. Sitat: «Denne sesongen har det vært rundt 20 båter i Nordøyan.