thumb|N.P. Ignatjev, portrettert av Boris Kustodijev Nikolaj Pavlovitsj Ignatjev (russisk: Никола́й Па́влович Игна́тьев; født 29. januar 1832 i St. Petersburg i Russland, død 3. juli 1908 i Krupoderintsy, Berditsjevski ujezd, guvernementet Kiev) var en russisk greve, diplomat, politiker og general.
Liv og virke Bakgrunn Ignatjev fikk sin oppvekst i Pasjekorpset og ble deretter offiser i garden. Han deltok i Krimkrigen (1853-1856) som oberst.
Diplomatisk karriere Han ble i 1856 utnevnt til militærattasjé i London og medvirket i forhandlingene i samband med Parisfreden samme år, som brakte Krimkrigen til sin avslutning. thumb|De områder som ble avstått til Russland i 1858 (Aigun, beige) og i 1860 (Peking, rødt).
Så ble han utnevnt til diplomatisk rådgiver for guvernøren for Øst-Sibir, general Nikolaj Nikolajevitsj Muravjov. Her oppnådde han ved Aigun-traktaten den 28. mai 1858 at Qing-dynastiet i Kina avstod vesentlige territorier langs floden Amur.
Han var 1859-1861 sendebud i Beijing under forhandlingene om den såkalte Pekingkonvensjonen.
I 1863 vendte han tilbake og ble direktør for Det asiatiske departement, og i 1864 ble han Russlands ambassadør til Det osmanske rike. Som overbevist panslavist var hans mål i sin tid i Konstantinopel 1864-1877 å virke for frigjøring for de slaviske folk på Balkan. En fremgang for hans politikk var sultanens beslutning i 1870 om å opprette det bulgarske eksarkat, som Russland deklarerte seg som protektor for. Ved å nøre opp om misnøyen blant Det osmanske rikes slaviske undersåtter gav han støtte til opprørene i Bosnia-Hercegovina i 1875 og Bulgaria i 1876, som fremkalte den russisk-tyrkiske krig 1877-1878.
Han deltok i fredsforhandlingene som ledet fram til San Stefano-traktaten om Bulgaria og undertegnet i mars 1878 den på vegne av Russland. Ignatjevs geopolitiske grunnide ble beholdt, men grensedragningen vesentlig modifisert under Berlinkongressen senere i 1878.
Selv om freden og San Stefano-traktaten var en stor russisk suksess, falt han snart etter i unåde hos tsar Aleksander II. Han forlot da for en tid politikken.
Politisk karriere Etter mordet på Aleksander II i 1881 ble han utnevnt av hans sønn, tsar Aleksander III, til innenriksminister. Men ikke en gang den konservative Ignatjev var tilstrekkelig reformfiendtlig for den nye tsaren, og han ble avsatt i 1882, sannsynligvis fordi han hadde foreslått at en adelsforsamling burde sammenkalles.
I sin ministertid initierte, eller i det minste tolererte, han jødeforfølgelser (såkalte pogromer). Her ligger også en utløsende årsak til hans avsettelse: Den kritikk han ble utsatt for da han hadde forholdt seg passiv under disse voldelige utskeielser mot russiske jøder.
Han inntok også i den senere del av sitt liv en lederstilling innen det panslavistiske parti og var ordfører i dets organ Det slaviske veldedighetsselskap.
Han var far til undervisningsminister Pavel Ignatjev, farfar til diplomaten George Ignatieff og farfars far til den kanadiske politikeren Michael Ignatieff.
Referanser
Litteratur Н. П. Игнатиев: Записки (1875–1878), издателство на Отечествения фронт, София, 1986 (bulgarsk)
Eksterne lenker
Kategori:Personer fra St. Petersburg Kategori:Russiske politikere Kategori:Russiske ambassadører Kategori:Ambassadører til Det osmanske rike Kategori:Russiske generaler