Roberta Cleopatra Flack (1937–2025) var en amerikansk sanger, sangskriver, pianist og musiker, som er kjent for musikk i sjangerne jazz, soul, blues, rock, R&B og folk. Selv understreket hun at musikk ikke har hudfarge.
Flack er kjent for hitsinglene «The First Time Ever I Saw Your Face», «Killing Me Softly with His Song» (utgitt i 1973; komponert av Charles Fox med tekst av Norman Gimbel og Lori Lieberman; Lieberman ga ut sin innspilling i 1972) og «Feel Like Makin' Love». Hun spilte dessuten inn et stort antall sanger, både egne og andres komposisjoner, som for eksempel «The Impossible Dream». Flack spilte inn «Hey, That's No Way to Say Goodbye» av Leonard Cohen til sitt debutalbum First Take i 1969 og Rolling Stone regner denne versjonen som en av de beste Cohen-cover. Cohen ga selv ut sin innspilling på Songs of Leonard Cohen (1967).
Flack var den første artisten som vant en Grammy Award for Record of the Year to år etter hverandre, «The First Time Ever I Saw Your Face» vant i 1973 og «Killing Me Softly with His Song» ble tildelt Grammy for beste innspilling og for beste kvinnelige vokal i 1974.
Flack var meldem av "the Artist Empowerment Coalition", som vokter over retten til artister til å kontrollere sine kreative eiendeler. Hun var også talskvinne for "American Society for Prevention of Cruelty to Animals". Hennes deltagelse i reklamer for ASPCA inneholdt låten "The First Time Ever I Saw Your Face". I Bronx sektoren av New York City, "Hyde Leadership Charter School's after-school music program" er kalt "The Roberta Flack School of Music" og var ie et partnerskap med Flack, som grunnla skolen, og tilbyr gratis musikkundervisning til underpriviligerte studenter.
Bakgrunn Robert Flack ble født 10. februar 1940 i Asheville, Nord-Carolina, USA. Hun vokste opp i Arlington, Virginia sammen med foreldrene Laron Flack og Irene Council) Flack, en organist i kirken. Flack vokste opp i en stor musikalsk, familie. Hun fikk tidlig interesse for å spille piano.
Mellom 1966 og 1972 var Roberta Flack gift med Steve Novosel. Flack var tante til skøyteløperen Rory Flack. Hun var også gudmor til musikeren Bernard Wright, som døde i en ulykke 19. mai 2022.
Ifølge en DNA-analyse, var Roberta Flack av Kamerunsk avstamning.
Utdanning Roberta Flack kom fra en stor, musikalsk familie. Da hunn var seks år gammel anskaffet faren et gammelt piano som moren hennes lærte henne å spille på. Som niåring fikk hun en ekstern pianolærer. Hun akkompagnerte The Choir of Lomax African Methodist Episcopal Zion Church ved å spille hymner og spirituals på piano, men hun likte også å besøke den lokale baptistkirken for å høre gospelmusikk; der var Mahalia Jackson og Sam Cooke blant de ledende forsangerne.
Da hun var femten begynte hun på Howard University etter å ha fått et stipend som finansierte hele universitetsutdannelsen; hun var en av tidenes yngste studenter da hun ble tatt opp ved Howard. I begynnelsen var klassisk piano den primære studieretningen hennes, men etter hvert byttet hun til klassisk sang. Hun ble også assisterende dirigent for universitetskoret. Hennes ledelse av en produksjon av operaen Aida ga henne stående applaus fra ledelsen av Howard University. I 1958 tok hun bachelorgraden ved Howard University. Hun begynte på masterstudiet samme sted, men måtte slutte da hennes far brått døde.
Flack ved engelsklærer ved en skole i Washington DC 1960-1967 og ved Chevy Chase, Maryland. Hun fullførte studiene ved Howard Universitet da hun var 19 år og begynte videre studier av musikk, men hennes far døde plutselig, så hun ble tvunget til å ta seg en jobb der hun underviste i musikk og engelsk i Farmville i Nord-Carolina.
Mens hun arbeidet som lærer ledet hun kor og virket som kirkeorganist.
Karriere
Tidlig karriere
Før hun ble en profesjonell sanger og låtskriver, returnerte Flack til Washington, D.C., og begynte som pianolærer ved Banneker, Browne og Rabaut Junior High Schools. Hun gav også privat pianoundervisning fra hjemstedet sitt på Euclid Street. NW Washington. I denne perioden begynte den musikalske karrieren hennes å ta form på kveldstid og i helgene i Washington, D.C. på nærliggende arenaer. På "Tivoli Club", akkompagnerte hun operasangere på piano. I pausene ssang hun blues, folk og popsanger på bakrommet, der hun akkompagnerte seg selv på piano. Senere, opptrådte hun flere dager i uken på the 1520 Club, der hun igjen akkompagnerte seg selv på piano. På denne tiden, fortalte hennes sanglærer, Frederick "Wilkie" Wilkerson, at han trodde hun ville få en framtid med popmusikk than enn med klassisk musikk. Hun forandret dermed repertoaret sitt og ryktet spredde seg. Flack begynte å synge profesjonelt da hun ble ansatt til å opptre fast ved Mr. Henry's Restaurant, på Capitol Hill i Washington, D.C. i 1968.
I 1967 sluttet hun som skolelærer og begynte som sanger på Washingtons nattklubber.
1970-tallet Les McCann oppdaget Flack da hun sang og spilte jazz i en nattklubb i Washington. Han skrev senere noen ord på coveret til hva som ble hennes første album, First Take: "Her voice touched, tapped, trapped, and kicked every emotion I've ever known. I laughed, cried, and screamed for more...she alone had the voice." Han ordnet raskt en prøvespilling ved Atlantic Records, der hun spilte 42 sanger i løpet av 3 timer for produsenten Joel Dorn.
I november 1968, spilte hun inn 39 demosanger på mindre enn 10 timer. Tre måneder senere, meddelte Atlantic at de hadde spilt inn Flack's debutalbum, First Take, i løpet av 10 timer.
Clint Eastwood benyttet «The First Time Ever I Saw Your Face» (skrevet av Ewan MacColl) som gjennomgangsmelodi filmen Play Misty for me (1971). Flack spilte deretter inn denne balladen og ga den ut som singel i 1972. Den nådde toppen av salgslistene i USA og hun ble tildelt Grammy for sin versjon. I 1973 ga hun ut sin versjon av «Killing Me Softly with His Song» basert på Liebermans versjon utgitt i 1972 (komponert av Charles Fox med tekst av Norman Gimbel og Lori Lieberman). «Killing Me Softly with His Song» var inspirert av Don McLeans konsert.
I 1971, deltok Flack i den legendariske konsertfilmen Soul to Soul av Denis Sanders, der hovedartisten var Wilson Pickett, sammen med Ike & Tina Turner, Santana, The Staple Singers, Les McCann, Eddie Harris, The Voices of East Harlem og andre. Dette utvalget av amerikanske musikkartister ble invitert til å på 14-årsfeiringen av uavhengigheten til Ghana. Filmen nyutgitt digitalt på DVD og CD i 2004' Men Flack nektet av ukjente årsaker å la sine innspillinger være med på DVD og CD-utgavene. Hennes a cappella med den tradisjonelle spiritual «Oh Freedom» retitulert «Freedom Song» på den originale Soul to Soul LP'n, finnes bare på VHS-versjonen av filmen.
1980-tallet Roberta Flack hadde i 1982 en hitsingel med «Making Love», skrevet av Burt Bacharach (tittelsporet på filmen med samme navn i 1982), som klatret til #13 på hitlistene. Hun begynte å arbeide sammen med Peabo Bryson med mer begrenset suksess, men klatret til #5 på R&B-hitlistene (og til #16 på Poplistene og til #4 på Adult Contemporary) med «Tonight, I Celebrate My Love» i 1983.
I 1986, sang Flack temasangen med tittelen «Together Through the Years» for TV-serien Valerie til NBC, senere kjent som The Hogan Family. Sangen gjennom hele showets seks sesonger. I 1987 supplerte Flack stemmen til Michael Jacksons mor i den 18-minutter lange kortfilmen "Bad". Albumet Oasis ble utgitt i 1988 og gjorde ikke så sterkt inntrykk på poppmusikk-publikumet, selv om tittelsporet nådde helt til #1 på R&B hitlisten og en remiks av låten «Uh-Uh Ooh-Ooh Look Out (Here It Comes)"» toppet the dansemusikklisten i 1989. Flack havnet igjen på US Top 10 med hitsangen «Set the Night to Music», en 1991-duett med den Jamaikanske sangeren Maxi Priest som nådde til #6 på Billboard Hot 100.
Senere karriere
I 1999 ble en stjerne med Roberta Flack's navn plassert på Hollywood Walk of Fame. Samme år turnerte hun i Sør-Afrika. Den siste av hennes opptredener der ble besøkt av President Nelson Mandela. I 2010, opptrådte hun på den 52. Annual Grammy Awards, der hun sang en duett, «Where Is The Love» med Maxwell.
I februar 2012, ga Flack ut albumet Let it Be Roberta, et album med cover-låter av The Beatles med blant annet «Hey Jude» og «Let It Be». Det var hennes første innspilling på over åtte år. Flack kjente John Lennon og Yoko Ono, fordi de alle i 1975 hadde flyttet inn Dakota-bygningen i New York City, og hadde leiligheter rett over gangen for hverandre. Flack fortalte at hun allerede hadde blitt spurt om å spille inn et andre album med The Beatles-covere. I 2013 ble det rapportert at Flack var involvert i en innspilling av et album med The Beatles' klassikere.
Da Flack var 80 år, gjorde hun inn sin til å siste innspilling, albumet Running, med sanger som ble med i dodokumentaren 3100: Run and Become med tekst og musikk av Michael A. Levine.
Diskografi
Studioalbum 1969: First Take 1970: Chapter Two 1971: Quiet Fire 1972: Roberta Flack & Donny Hathaway 1973: Killing Me Softly 1975: Feel Like Makin' Love 1977: Blue Lights in the Basement 1978: Roberta Flack 1980: Roberta Flack Featuring Donny Hathaway 1982: I'm the One 1983: Born to Love – med Peabo Bryson 1988: Oasis 1991: Set the Night to Music 1992: Stop the World 1994: Roberta 1997: The Christmas Album 1999: Friends: Roberta Flack Sings Mariko Takahashi 2003: Holiday 2012: Let It Be Roberta: Roberta Flack Sings the Beatles 2018: Running
Livealbum 1980: Live & More – med Peabo Bryson 2008: At Her Best – Live
Soundtrack-album 1981: Bustin' Loose, Universal
Singler (topp 10 på Billboard Hot 100) «The First Time Ever I Saw Your Face» / «Trade Winds» (#1) (1972) «Where Is the Love» / «Mood» (#5) (1973) «Killing Me Softly with His Song» / «Just Like a Woman» (#1) (1973) «Feel Like Makin' Love» / «When You Smile» (#1) (1974) «The Closer I Get to You» (med Donny Hathaway) / «Love Is the Healing» (#2) (1978)
Samlealbum 1981: The Best of Roberta Flack 1984: Greatest Hits 1993: Softly with These Songs: The Best of Roberta Flack 2006: The Very Best of Roberta Flack 2011: Love Songs
Priser og utmerkelser Roberta Flack fikk flere priser og har blitt hedret, blant annet: 1973 vant hun en Grammy for «The First Time Ever I Saw Your Face» 1974 vant hun en Grammy for «Killing Me Softly with His Song» 1999 fikk hun en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Sykdom og død Den 20. april 2018 stod Flack på scenen i Apollo Theater i New York City til inntekt for Jazz Foundation of America. Hun ble dårlig, gikk av scenen og ble kjørt til Harlem Hospital Center. Manageren hennes opplyste samme kveld til pressen at Flack ikke var helt restituert etter et slag noen år tidligere, men at hun følte seg bedre og skulle bli natten over på sykehuset til medisinsk observasjon.
Den 14. november 2022 ble det kjent at Flack hadde blitt diagnostisert med ALS (amyotrofisk lateralsklerose) og hadde mistet evnen til å synge. Hun døde 24. februar 2025.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Sangere fra USA Kategori:Hollywood Walk of Fame Kategori:Jazzvokalister fra USA Kategori:Musikere fra USA Kategori:Pianister fra USA Kategori:Soulmusikere fra USA