thumb|Estiske adelsmenns våpenepitafier i Tallinn domkirke. Et epitafium eller epitaf (gammelgresk: «på graven») er et gravmæle med innskrift eller en minnetavle over avdøde«epitafium» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. (hentet januar 2026) - ofte hengt opp i kirken av personen selv i levende live - som på sin måte erstattet de mange helgenbildene fra katolsk tid.Kristjan Bure: Danske kirker, Berlingske bogtrykkeri, København 1962 (s. 123) Teksten kan være utformet som et vers, til ære for eller minne om en avdød. Det er vanligvis skrevet på en gravstein eller plakett. Noen epitafier er skrevet av personen selv, slik som August von Kotzebue.
I flere eldre norske kirker henger epitafier eller minnetavler, blant annet i Stavanger domkirke. De kan være utskåret i tre, malt i flere farger med både tekst, avbildninger av personen (ofte omgitt av familien), religiøse symboler, bumerker og våpenskjold. De fleste er fra 1600- og 1700-tallet og til minne om geistlige personer (biskoper, prester) eller verdslige (adelige, embetsmenn, handelsmenn). Epitafiene kan være store, opp til et par meter høye, og de kan være utført av dyktige håndverkere og ha høy kunstnerisk kvalitet.
Det er kjent fra skriftlige beretninger at konger og adelige i middelalderen fikk hengt opp malte våpenskjold på vegger i kirker, etter sin død, som en form for epitafier.
Eksempler thumb|left|upright|Epitafium med tekst, portretter og slektsvåpen i alliansevåpen (Stochflet & Mechlenburg og Müller & Mechlenburg) i Stange kirke. thumb|Malt epitafium over bonde og handelskar Bjørn Frøysåk (1634–1709) med familie. Han var gift to ganger og fikk avbildet begge konene sine. Malt i 1699 og opprinnelig plassert i Gol stavkirke.
Et kjent epitafium er det som Johan Herman Wessel i 1784 skrev om Gert Londemann: Man sukker, for han er ey meer, Man husker, hvad han var og leer.
.
O xein', angellein Lakedaimoniois hoti têde keimetha tois keinôn rhêmasi peithomenoi «Gå, du fremmede (som leser dette), og fortell spartanerne at her ligger vi, som var lydige mot loven.»— Simonides' epigram etter slaget ved ThermopyleneEr liegt irgendwo hier'' «Han ligger her et sted» — Werner Heisenberg, som i usikkerhetsprinsippet.
Dorthe Jensdatter Kjærulff er den eneste heksen man vet om, som kan ses på et epitafium på en kirkevegg - dvs. sørveggen i Vor Frue kirke i Ålborg. I 1609 fikk hun utført og hengt opp en avbildning av seg selv, de tre døtrene og de to ektemennene hun var enke etter; i bakgrunnen ses Jesu dåp i Jordanelven.Ørnbjerg, Jakob: «Heksens ansigt - portræt af en kvinde dømt for trolddom i år 1620» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 28. januar 2026 fra Kjærulff ble brent på bål i 1620. I 1611 hadde hun, sammen med adelsdamen Christence Kruckow og flere andre, forsøkt med trolldom å ta livet av presten David Klynes kone«Dorthe Jensdatter Kjærulff», ''kongsgaard.name Lisbeth Nielsdatter, etter en strid med Klyne om utskrifting av kirkestolene.«Danmarks rigeste heks boede i Aalborg i 1611», ''familienmejlby.dk
Referanser
Se også Nekrolog
Eksterne lenker
Ordnet DK
Kategori:Død Kategori:Kunst Kategori:Kirkeinventar Kategori:Heraldikk Kategori:Litterære sjangre