Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi, ca. 995–ca. 1030) var Norges konge fra 1015 til 1028.

Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Morten, 2013, side 182ff.

Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.

Familie Theodoricus monachus skrev at Olav var sønn av Harald Gudrødsson og Åsta.Kraggerud, 2012, side 105 note 5. Heimskringla angir at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.Olav den helliges saga

Alle de kjente sagaene angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden.Både Snorres Heimskringla, Fagerskinna, Ågrip, Historia Norvegiæ og Theodoricus Monachus hevder dette. Olavs far Harald Grenske var sønn av Gudrød Bjørnsson. (Theodoricus monachus skrev at Olavs farfar het Gudrød Syr.Theodoricus Monachus: s. 60) Gudrød skal ha vært sønn av Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn.Den legendariske saga om Olav den hellige, Erling Skjalgssonselskapet, 2000, s 10 Slektskapet med Harald Hårfagre støttes ikke av samtidige kilder. Når Olavs skalder omtalte ham som Haralds arvtaker, mente de ikke Hårfagre, mens Harald Grenske.Tore Skeie: Hvitekrist (s. 277), forlaget Gyldendal, Oslo 2018, ISBN 978-82-05-49527-3

Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, ble redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere av Harald Hårfagre.Krag, Claus (1989): «Norge som odel i Harald Hårfagres ætt : et møte med en gjenganger», Historisk tidsskrift, bind 68, nr 3, side 288-302.

Olavs far døde da Åsta gikk gravid med Olav.Den legendariske saga om Olav den hellige, Erling Skjalgssonselskapet, 2000, s 11 Hun giftet seg senere, ifølge Heimskringla, med Sigurd Syr.

Theodoricus monachus og Flateyjarbok skrev at Olav vokste opp på Opplandene.Kraggerud, 2012, side 105 og 112. Heimskringla spesifiserer at det var på Ringerike,Olav Tryggvassons saga, kap. 60. Snorre skriver her at Sigurd Syr var konge på Ringerike, og senere at Olav vokste opp hos ham (Olav den helliges saga, kap. 1), det samme gjør Fagerskinna.Fagerskinna, kap. 29

Olav fikk sønnen Magnus med sin trellkvinne Alvhild og datteren Ulvhild Olavsdatter med kona Astrid.Morten, 2013, side 147f.

Egenskaper Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt,«Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.» Snorre Sturlason: «Olav den helliges saga» i Snorres kongesagaer, Gyldendal, 6. utg. 2003, 207 trolig konstruert som en del av legendedannelsen.

Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Det norrøne ordet kan henvise til tykk eller grovbygd, men mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet.

Sverdet «Bæsing» Flere kilder oppgir at Olav eide et sverd som ble kalt «Bæsing». Noen kilder beskriver at han fikk sverdet av sin fosterfar Rane Roesson (også kalt Rane Vidførle), og at sverdet hadde blitt røvet fra landvetten Olaf Geirstadalfs gravhaug i Vestfold. Kildene oppgir også at Olav selv kalte sverdet for «Hneitr», som skulle bety «med gulltråd om hjaltet».

Dåp og konfirmasjon William av Jumièges skrev ca 1050–1070 i Normannernes historie,Kraggerud, Egil (2012): «Hellig-Olavs dåp hos Theoricus Monachus og i hans kilder», Collegium Mediviale, side 110. at Olav Haraldsson på oppfordring av erkebiskop Robert ble tvettet av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve. Dette skjedde trolig i Rouen vinteren 1013–1014.Brøgger, Anton Wilhelm (1947): «Olav Haraldsson», Norsk biografisk leksikon. Williams arbeid var kortfattet og basert på verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, De moribus et actis primorum Normannorum ducum – Historien om Normannernes liv og død.

Erkebiskop Øystein Erlendsson skrev i Passio Olavi ca. 1150–1160 at Olav ilte til dåpens nåde i Rouen, og ble renset med den frelsende dåp.Kraggerud, 2012, side 108.

Theodoricus monachus skrev ca. 1180 at noen mente at Olav ble døpt av Olav Tryggvasons hirdprest sammen med moren, da han var tre år gammel, noen mente han ble døpt i Anglia (England) og andre i Rouen, men at han ikke visste hva som var rett.

I yngre islandske sagaer som Den legendariske sagaen om Olav den hellige ble han døpt på Opplandene da han var fem år gammel, etter Heimskringla ble han døpt sammen med moren og stefaren tre år gammel og i Flateybok likeledes hjemme hos stefaren.Kraggerud, 2012, side 112.

Egil KraggerudKraggerud, 2012, side 115ff. mente at handlingen i Rouen var å tolke som en konfirmasjon – en stadfestelse av dåpen. Sentralt i hans argumentasjon var at konfirmasjon på denne tiden kun ble foretatt av biskoper og erkebiskoper, at bruken av (oliven-)olje og balsam var en del av seremonien, og at Olav Tryggvasson hadde vært gjennom en tilsvarende konfirmasjon før han reiste til Norge. Opplysningene om at Olav var døpt i Norge da han var ung, kunne derfor være riktige.

Det er også flere beretninger om at Olav ble døpt i England. Dette er oppdiktede fortellinger bygd på eldre kilder.Egil Kaggerud (2016): "Eneboeren og Olav - men hvilken Olav?", Collegium Mediviale, side 29ff

Olav i utlandet thumb|Olav den helliges hjelm og ridesporer, avbildet i Suecia antiqua et hodierna fra 1669. I virkeligheten er hjelmen ut fra formen, trolig fra andre halvdel av 1400-tallet. Ridesporene er trolig fra Danmark. De ble erobret av svenskene i sjuårskrigen, og brakt til Sverige.Thordeman, Bengt (1943): «Sankt Olovs hjälm och sporrar: Sveriges äldsta bevarade trofé» i: Fornvännen, 38, side 188–200. Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.Kronologien er her i hovedsak sammendrag av Øystein Mortens kildesammenstillinger.

Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den skånske jomsvikingen Torkjell Høge. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav.Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 56 og 213. Olav kan ha vært med Torkjell Høge i Østersjøen, men det er usikkert.

Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 213.

29. september 1011 var Olav med i en gruppe på omkring 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge.Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 55-59. Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var erkebiskop Ælfheah, som ble drept en stund etter.

I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.Morten, 2013, side 56.

Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen Ethelred II av England for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.Morten, 2013, side 57-59.

Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II.Morten, 2013, side 59f. Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012–1013.Morten, 2013, side 60f.

I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i hertugdømmet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen.Morten, 2013, side 64-67. Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.Morten, 2013, side 68f.

Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge.Morten, 2013, side 72ff. Kong Knut flyktet foreløpig tilbake til Danmark. I 1844 publiserte Samuel Laing en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet London Bridge i sin oversettelse av et kvad av skalden Ottar Svarte, uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «London Bridge is falling down».Gibson, M. (1972): The Vikings, London: Wayland, ISBN 0-85340-164-0, side 72. Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.Hagland, J. R. & Watson, B. (2005): «Fact or folklore: the Viking attack on London Bridge» i: London Archaeologist, 12, side 328-233.

I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret Wessex.Morten, 2013, side 76-79.

I Wessex

Olav reiste høsten 1015 til Norge med to handelsskip.Morten, 2013, side 79f. Hva som ble skjedde eller ble avtalt i Wessex vet vi ikke, men noen oppfatninger er: Historia Norvegiæ forteller at Olav var blitt lovet Northumbria, men Knut ga det til Eirik Ladejarl. Olav hadde da reist nærmest i sinne til Norge. Erik GunnesGunnes, Erik (1976): Norges historie, bind 2, Rikssamling og kristning 800–1177, Oslo, ISBN 82-02-03422-1, side 233. mente at Olav øynet sin sjanse da Eirik Ladejarl var i England. For det betydde at den ledende høvdingen i Norge var ute av veien, og hans beste menn med ham. For Olav var det «nå eller aldri». M.K. LawsonLawson, M. K. (2004): Cnut – England's Viking King, 2. utg., Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2964-7, side 41-42. argumenterte for at Olav ble kjøpt ut av striden i England av kong Ethelred, på samme måte som Olav Tryggvasson var blitt tidligere. Det var for at Olav skulle overta Norge, minke presset på seg selv og bli en «torn i øyet» for Knut. Øystein Morten argumenterte for at kong Knut overførte styringen av Norge fra Ladejarlene til Olav, under press fra spesielt fra Torkjell Høge. Han mente at Olav i årene etter ble regnet som Knuts underordnede.Morten, 2013, side 80ff.

Olav som skald thumb|upright|St Olav fra Austevoll kirke i Sunnhordland fra ca. 1400.Fett, 1938, side 105. Dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke. Olav er kjent i en rekke avbildninger der han tramper på demonen eller dragen, som er utformet med Olavs egne trekk.Fett, 1938, side 58.Olav Haraldson var ikke en ubetydelig skald.Mundal, 2012, side 97. Det er 18 bevarte strofer som tillegges Olav Haraldson. Det er uenighet mellom forskerne om hvor mange som er ekte. Mange av strofene er til dels sterkt erotiske kjærlighetsdikt.Mundal, 2012, side 98. I noen av sagaene har fortelleren syns de har vært for grove, og utelatt dem helt eller delvis.

Tilbake til Norge