miniatyr|De fire store: David Lloyd George Storbritannia Vittorio Orlando, Italia, Georges Clemenceau, Frankrike og Woodrow Wilson, USA miniatyr|Foch, Clemenceau, Lloyd George, Orlando og Sonnino Fredskonferansen i Paris ble gjennomført for å regulere oppgjøret mellom vinnere og tapere av den første verdenskrigen. Konferansen fant sted i og utenfor Paris fra 18. januar 1919 til 21. januar 1920. Den ble avholdt av seiersmaktene, men konferansedeltakerne kom fra 32 stater. Sentralmaktene som hadde tapt krigen, ble ikke invitert.
De viktigste beslutningene under konferansen ble truffet av «de fire store» som var regjeringssjefene David Lloyd George, Storbritannia, Georges Clemenceau, Frankrike, Vittorio Orlando, Italia og USAs president Woodrow Wilson. Hovedtemaet for konferansen var behandlingen av hovedkrigsmotstanderne Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn. I tillegg dreide konferansen seg om en total nyordning av Sentral- og Øst-Europa og etableringen av Folkeforbundet.
Konferansedeltakernes ulike interesser gjorde det vanskelig å oppnå praktiske kompromisser. Konferansen samlet seg likevel om meget harde krav på krigserstatning mot Sentralmaktene. Særlig førte traktatteksten som ble overlevert til Tyskland 7. mai 1919 til sterke reaksjoner. Tyskernes mange motforslag møtte imidlertid ingen forståelse hos de allierte og 23. juni ble Versaillestraktaten, akseptert av den tyske Riksdagen som holdt møte i Weimar. Da riksutenriksminister Hermann Müller og rikssamferdselsminister Johannes Bell undertegnet Versaillestraktaten 28. juni, var den første del av fredskonferansen avsluttet.
Versaillestraktaten var den første av flere traktater etter den første verdenskrigen. Senere fulgte blant annet Saint-Germain-traktaten med Østerrike, Trianon-traktaten med Ungarn, Neuilly-sur-Seine-traktaten med Bulgaria og freden i Sèvres med Tyrkia. Traktatene fikk sine navn etter den forstad til Paris hvor de ble undertegnet eller hvor forhandlingene ble ført, de såkalte «forstadstraktatene».
Oversikt og direkte resultater
Fredskonferansen ble åpnet 18. januar 1919.Tysklands historiske museum internettside, lest 15. oktober 2013Erik Goldstein The First World War Peace Settlements, 1919–1925 s. 49 Routledge (2013) Datoen var symbolsk, da det var samme dato som Tysklands samling ble fullført ved at Vilhelm I ble utnevnt til Tysk keiser i speilsalen i Slottet i Versailles i 1871, kort før slutten av beleiringen av Paris, under den fransk-tyske krigen.
Delegatene fra 27 nasjoner (delegater fra fem nasjonaliteter ble for det meste ignorert) ble fordelt på 52 kommisjoner. De holdt 1 646 møter for å forberede rapporter, med hjelp av mange eksperter, om emner fra krigsfanger til undersjøiske kabler, internasjonal luftfart, til ansvar for krigen. Sentrale punkter ble lagt inn i Versaillestraktaten, den hadde 15 kapitler og 440 punkter, i tillegg til traktater med de andre nasjonene som hadde tapt krigen.
De fem stormaktene (Frankrike, Storbritannia, Italia, USA og Japan) kontrollerte konferansen. Japan spilte en mindre rolle og i praksis var det de fire andre landenes ledere som dominerte konferansen. De fire lederne hadde 145 formelle møter i løpet av konferansen og tok alle de avgjørende bestemmelsene, som igjen ble ratifisert av andre deltakere.Rene Albrecht-Carrie 1958 s. 363 Konferansen ble avsluttet den 21. januar 1920 med opprettelsen av generalforsamlingen i Folkeforbundet.Antony Lentin, "Germany: a New Carthage?" History Today (2012) 62#1 s. 22–27 onlinePaul Birdsall, Versailles Twenty Years After (1941) is a convenient history and analysis of the conference. Longer and more recent is Margaret Macmillan, Peacemakers: The Paris Peace Conference of 1919 and Its Attempt to End War (2002), also published as Paris 1919: Six Months That Changed the World (2003); a good short overview is Alan Sharp, The Versailles Settlement: Peacemaking after the First World War, 1919–1923 (2nd ed. 2008)
miniatyr|Verdenskart med deltakerne i første verdenskrig. Ententemaktene og deres kolonier er vist med grønn farge, Sentralmaktene og deres kolonier er vist med oransje, og nøytrale land vises i grått.
Fem fredsavtaler ble forberedt ved Pariskonferansen (under, i parentes, med berørte land): Versaillestraktaten, 28. juni 1919, (Tyskland) Saint-Germain-traktaten, 10. september 1919, (Østerrike) Neuilly-sur-Seine-traktaten, 27. november 1919, (Bulgaria) Trianon-traktaten, 4. juni 1920, (Ungarn) Freden i Sèvres, 10. august 1920; revidert ved Lausannetraktaten, 24. juli 1923, (Det osmanske rike/Tyrkia).
De viktigste avgjørelsen var etableringen av Folkeforbundet, de fem fredstraktatene, overdragelse av tyske og osmanske områder som mandatområder (i hovedsak til Storbritannia og Frankrike), erstatninger pålagt Tyskland, og etablering av nasjonale grenser som bedre reflekterte folkegrupper. Hovedresultatet var Versaillestraktaten med Tyskland, som i seksjon 231 la skylden for krigen på «Tysklands og hennes alliertes aggresjon». Dette punktet var ydmykende for Tyskland og la grunnen for høye tyske krigsskadeserstatninger (landet betalte kun en mindre andel før krigsskadeserstatninger opphørte i 1931).
Siden konferansens avgjørelser ble iverksatt unilateralt, og stort sett av de fire stormaktene, så var Paris i praksis sete for en verdensregjering, som diskuterte og iverksatte omfattende endringer i Europas politiske geografi.Macmillan 2001, s. xxv Konferansen la strenge begrensninger på Tysklands forsvar, sammen med skyld for krigen og krigsskadeserstatninger bidro det til en svært negativ stemning i Tyskland, som ga gode vilkår for fremveksten av NSDAP (nazistene) og ledet til andre verdenskrig. Folkeforbundet ble omstridt i USA da kritikere mente at det undergravde Kongressens makt til å erklære krig. USA ratifiserte ingen av fredsavtalene og sluttet seg aldri til Folkeforbundet. I stedet inngikk USA under president Warren G. Harding, i årene 1921 til 1923, separate avtaler med Tyskland (Traktaten i Berlin, 1921), Østerrike og Ungarn. Tyskland ble ikke invitert til å delta i konferansen i Versailles. Representanter for Den hvite armé, men ikke de røde (kommunistene), var tilstede. En rekke andre nasjoner sendte delegasjoner for å hevde sitt syn, ulike organisasjoner forsøkte å tilvirke alt fra uavhengighet for landene sør i Kaukasus til Japans forslag om likestilling mellom ulike raser.
Mandatområder
Et viktig tema for konferansen var fordelingen av Tysklands kolonier. Østerrike-Ungarn hadde ikke kolonier og Det osmanske riket var et eget emne når det gjaldt mandater.Alan Sharp, The Versailles Settlement: Peacemaking After the First World War, 1919–1923 (andre utgave, 2008), kapittel 7Andrew J. Crozier, «The Establishment of the Mandates System 1919–25: Some Problems Created by the Paris Peace Conference», Journal of Contemporary History (1979) 14#3 sidene 483–513 in JSTOR.
De britiske dominiene (selvstyrte stater innen det britiske imperiet) ønsket belønning for deres innsats i krigen. Australia ønsket Ny Guinea, New Zealand ønsket Samoa og Sør-Afrika ville ha Sørvest-Afrika (dagens Namibia). USAs president Wilson ville la Folkeforbundet administrere alle de tyske koloniene inntil de var rede for uavhengighet. Den britiske statsministeren Lloyd George innså at han måtte støtte dominiene og han foreslo et kompromiss med tre grupper av mandatområder. Mandater for Det osmanske rikets provinser var én kategori, de anså Storbritannia og Frankrike at de to landene skulle dele.
Den andre kategorien, blant de Ny Guinea, Samoa og Sørvest-Afrika var så nær ansvarlige stater at mandatene vanskelig kunne gis til andre enn Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Avslutningsvis trengte afrikanske stater grundig oppfølging med mandater som bare kunne gis av erfarne kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Belgia, mens Italia og Portugal fikk små landområder. Wilson og resten av fredskonferansen ble etterhvert med på dette.Peter Ryland, Lloyd George (1975) side. 481 Dominiene fikk såkalt klasse C mandater for koloniene de krevde. Japan fikk mandater over tyske kolonier nord for ekvator.Paul Birdsall, Versailles Twenty Years After (1941) sidene 58–82Macmillan 2001, s. 98–106 President Wilson ønsket ingen mandatområder for USA, hans rådgiver House var dypt involvert i fordelingen av mandatområder til de andre statene.Scot David Bruce, Woodrow Wilson's Colonial Emissary: Edward M. House and the Origins of the Mandate System, 1917–1919 (University of Nebraska Press, 2013)
Storbritannias posisjon miniatyr|Den britiske flydelegasjonen ved fredskonferansen
Sikring av det britiske imperiets enhet, områder og interesser var det overordnede mål for de britiske delegatene til fredskonferansen, men de begynte forhandlingene med noen klare delmål, i prioritert rekkefølge:
Sørge for Frankrikes sikkerhet Fjerne trusselen fra den tyske Hochseeflotte Få enighet om territoriale stridsspørsmål Støtte Folkeforbundet
Japans forslag om rasemessig likestilling kom ikke i direkte konflikt med britiske hovedinteresser. Men etterhvert som konsekvensene av det japanske forslaget og mulig innvandring til de britiske dominiene (noe Australia spesielt var mot), økte motstanden mot forslaget.
Storbritannias posisjon ble til sist at man ikke så det japanske forslaget som et av konferansens sentrale mål. Den britiske delegasjonen gikk derfor mot forslaget for å blidgjøre den australske delegasjonen, og derved underbygge det overordnede målet om enhet innen det britiske imperiet.Shimazu (1998), s. 14–15, 117.
Selv om Storbritannia motstrebende gikk med på deltakelse av separate delegasjoner fra de britiske dominiene, så klarte britene å avskjære utsendinger fra den nylig proklamerte Den irske republikk å legge sin sak frem om selvstyre, diplomatisk anerkjennelse og medlemskap i Folkeforbundet. De irske utsendingenes avsluttende krav om anerkjennelse i et brev til den franske statsministeren Clemenceau, formann for konferansen, ble ikke besvart. Storbritannias plan var å lovfeste to irske stater (uten status som dominion), og gjennomførte det i 1920.
Den britiske statsministeren David Lloyd George bemerket etter konferansen at han «ikke hadde gjort det dårlig, med tanke på at jeg var plassert mellom Jesus Kristus og Napoléon Bonaparte». Dette var med bakgrunn i de idealistiske vyene til Wilden, den amerikanske presidenten, og den sterke realismen til den franske statsministeren Clemenceau, som var fast bestemt på at Tyskland skulle straffes for krigen.
Delegasjonene fra dominiene miniatyr|Den australske delegasjonen, i senter er statsminister Billy Hughes.
Dominiene ble opprinnelig ikke gitt egne invitasjoner til fredskonferansen, men ble forventet å ha representanter som en del av den britiske delegasjonen.
Overbevist om at Canada hadde utviklet seg til en nasjon ved dets deltakelse på slagmarkene i Europa, krevde landets statsminister, Robert Borden, at Canada skulle ha en egen delegasjon under fredskonferansen. Dette ble motarbeidet både av Storbritannia og USA, sistnevnte så en delegasjon fra Canada som en ekstra britisk stemme. Borden svarte med å vise til at siden Canada hadde mistet nesten 60 tusen menn, en langt større andel av sin befolkning enn USAs 50 tusen mann, så hadde landet i det minste krav på bli representert som en «mindre makt». Den britiske statsministeren David Lloyd George ga etterhvert etter for Canadas krav og fikk de skeptiske amerikanerne til å godta delegasjoner fra Canada, Britisk India, Australia, Newfoundland-dominionen, New Zealand, og Sør-Afrika. De fikk også egne delegasjoner i Folkeforbundet.
Selv om Canada hadde mistet nær 60 tusen mann i krigen, ba landet hverken om kompensasjon eller mandatområder.Margaret McMillan, «Canada and the Peace Settlements», in David Mackenzie, ed., Canada and the First World War (2005) s. 379–408