thumb|Statsminister Einar Gerhardsen i sitt nye kontor i Regjeringsbygningen i Oslo i februar 1959. Selv om Gerhardsen var på utenlandsreise da ammunisjonseksporten til Cuba ble vedtatt var han sentral for hvordan saken skulle håndteres av regjeringen da den ble kritisert av media og opposisjonen. Cuba-saken i norsk politikk handlet om en norsk last med ammunisjon til Cuba i 1958, beregnet for regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Lasten ble levert av Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA). Da fartøyet kom frem til Cuba, hadde Batista blitt styrtet, og en ny diktator, Fidel Castro, tok over ammunisjonen. Ammunisjonssalget skjedde i strid med et vedtak i Stortinget, som forbød salg av våpen og ammunisjon til krigførende parter og områder med borgerkrig. For den norske regjering var det også negativt at ammunisjonen opprinnelig var finansiert av USA, som et ledd i Norges medlemskap i NATO.
Saken ble en stor belastning for Einar Gerhardsens tredje regjering, og det ble fremmet mistillitsforslag i Stortinget. Ved de borgerlige partienes mistillit til regjeringen fremkom den uttalelsen fra Nils Hønsvald som ga opphav til begrepet «den Hønsvaldske parlamentarisme». Cuba-saken ble totalt behandlet fire ganger i Stortinget, og var ifølge historikeren Francis Sejersted den eneste virkelige dramatiske hendelsen i stortingsperioden 1958–1961. Regjeringen Gerhardsens behandling av Cuba-saken var også en medvirkende faktor til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti og for borgerlig samling som førte til John Lyngs regjering i 1963.
Bakgrunn «Ettpartistaten»
I 1958 hadde Arbeiderpartiet dominert norsk politikk i over 20 år, fra Nygaardsvolds mindretallsregjering i 1935 til etterkrigstidens flertallsregjeringer ledet av Einar Gerhardsen og Oscar Torp.Peder Wahl 2011, s. 88 Samtidig var det deler av Arbeiderpartiet som var skeptisk til forsvars- og sikkerhetspolitikken, misnøyen førte blant annet til det såkalte påskeopprøret i 1958. De borgerlige partiene (Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Bondepartiet) var både i mindretall og splittet.
En brysom bedrift miniatyr|Chacokrigen, området som Bolivia og Paraguay kjempet om 1933–1935, den norske regjeringen ble kritisert både utenlands og innenlands for å selge ammunisjon til en av partene. miniatyr|Den cubanske diktatoren Batista spiser frokost med sin kone i 1958, året etter måtte han rømme landet og en ny diktator tok over. Den statseide rustningsbedriften Raufoss Ammunisjonsfabrikker begynte allerede i mellomkrigstiden (1919–1939) med eksport av sine produkter.Peder Wahl 2011, s. 17 På venstresiden i norsk politikk var det imidlertid motstand mot bedriftens ammunisjonseksport, og kritikken økte sterkt ved bedriftens eksport til Bolivia under Chacokrigen.Peder Wahl 2011, s. 19 Saken ble også reist i Folkeforbundet i 1934 av Storbritannia som var misfornøyd med den norske ammunisjonseksporten. Kort tid etter at Johan Nygaardsvolds regjering kom til makten i 1935, vedtok Stortinget begrensninger i eksporten, blant annet skulle det ikke selges krigsmateriell til land i krig eller borgerkrig.Peder Wahl 2011, s. 20-22
Etter andre verdenskrig var Raufoss Ammunisjonsfabrikkers produksjonsutstyr nedkjørt, og det ble brukt store midler både fra norsk og amerikansk side for å sette den i stand.Peder Wahl 2011, s. 25-26 Organisering av eierforhold ble også endret, fra å være en ren statsbedrift ble den omgjort til et selvstendig rettssubjekt med større eget ansvar for driften.Peder Wahl 2011, s. 23—24 Gjennom det amerikanske programmet Additional Military Production (AMP) fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker 28,5 millioner kroner i støtte.
Ved utbruddet av Koreakrigen ble det fra amerikansk side lagt ytterligere vekt på europeisk militær opprustning og såkalt Off Shore Procurement ble lansert. Kontrakter for rustningsproduksjon skulle gå direkte til europeiske fabrikker, betales av amerikanske myndigheter og produsert materiell stilles til rådighet for land i NATO etter behov.
En diktator trenger ammunisjon
Mot slutten av 1950-tallet satset USA og NATO mer på å forsvare seg med taktiske atomvåpen, og det gjorde at alliansens behov for konvensjonelle våpen ble redusert.Peder Wahl 2011, s. 27-28 Det førte til at Raufoss Ammunisjonsfabrikker igjen la vekt på å vinne innpass i nye markeder, særlig i den tredje verden.
I november 1956 seilte Fidel Castro fra Mexico til Cuba for å styrte regimet til diktatoren Fulgencio Batista.Peder Wahl 2011, s. 29 USA støttet Batista, men krevde samtidig frie valg, da valget stadig ble utsatt suspenderte amerikanske myndigheter leveranser av våpen til Cuba.Peder Wahl 2011, s. 30 Det cubanske regimet var derfor nødt til å finne nye leverandører til sine væpnede styrker.
BM: ammunisjon til salgs
miniatyr|NATO 7,62 x 51 mm enhetsammunisjon, sammenlignet med AA batteri miniatyr|12,7 mm ammunisjon i Browning mitraljøse miniatyr|Håndgranat, amerikansk type MK II, sannsynligvis samme som RA solgte til Cuba
Trygging av arbeidsplasser Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) hadde ansatt major Børre Hasle som salgssjef og høsten 1958 var han i London for å forsøke å få ordrer til fabrikken. I november fikk han kontakt med representanter for cubanske myndigheter som var interessert i å kjøpe store kvanta med ammunisjon.Peder Wahl 2011, s. 34 Gjennom våpenhandlere i firmaet Interarms fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker en bestilling på 2,7 millioner patroner 7,62 mm geværammunisjon, 1 million 12,7 mm patroner mitraljøseammunisjon og 20 000 håndgranater.Peder Wahl 2011, s. 35 Det hastet med levering, fristen var ved årsskiftet 1958–1959. For RA var det viktig å få en rask avklaring hos norske myndigheter for ordren og i motstrid til hva som ellers var prosedyre tok RAs disponent Yngvar Daasnes 21. november direkte kontakt med Utenriksdepartementet.Peder Wahl 2011, s. 44 Formelt var eksportkontroll for ammunisjon underlagt Justisdepartementet og Handelsdepartementet, men i praksis ble slike søknader behandlet i Utenriksdepartementet, i konsultasjon med de to andre departementene.Peder Wahl 2011, s. 59
RA kunne ikke produsere ordren med så kort frist og bedriften undersøkte derfor med forsvaret om det var mulig å låne beredskapsammunisjon.Peder Wahl 2011, s. 37 Utlån av ammunisjon var en ordning som RA også ved foregående eksportordre hadde benyttet seg av, for fabrikken betød det at ordre kunne leveres raskt, mens forsvaret anså det fordelaktig at ammunisjonslagrene ble skiftet ut med ny ammunisjon.Peder Wahl 2011, s. 38 Det var imidlertid en vesentlig hake ved arrangementet, ammunisjonen som RA lånte var produsert for amerikanske midler under Off-shore programmet og RA var avhengig av amerikansk godkjenning. I bedriftens kontakt med forsvaret ble det heller ikke nevnt at ammunisjonen skulle til Cuba, sannsynligvis for å unngå et nei til utlånet av ammunisjon.Peder Wahl 2011, s. 43
RAs salgsfremstøt mot Cuba var ikke enestående, året før hadde bedriften eksportert et større kvantum 40 mm luftvernammunisjon til Vest-Tyskland. RAs salgssjef hadde også kontakter med Haiti og Tunis for salg av større partier ammunisjon i den perioden hvor leveransen til Cuba ble fremforhandlet.Peder Wahl 2011, s. 55-57
Nei til eksport
Disponent Daasnes fikk svar på sin uformelle henvendelse om eksport til Cuba allerede dagen etter, den 22. november, de innenrikspolitiske forhold på Cuba var slik at eksport av ammunisjon ikke kunne godkjennes av UD.Peder Wahl 2011, s. 61 På tross av melding om at eksporten ikke ville bli godkjent fortsatte RAs salgssjef å forhandle med representanter for Cuba i London og det ble også arbeidet med å klargjøre for utlån av ammunisjon fra forsvaret.
Den 1. desember sendte RA ved disponent Daasnes en formell søknad om å få eksportere ammunisjon til Cuba.Peder Wahl 2011, s. 45 Det ble vist til at Cuba fikk stridsvogner og ammunisjon fra Storbritannia og RAs vanskelige ordresituasjon ble tatt opp. Disponent Daasnes oppga at 250 mann kunne bli oppsagt om RA ikke fikk levere ammunisjonsordren og sysselsetting ble etterhvert det sentrale argumentet for å tillate forsendelsen til Cuba.
Ja til eksport Utenriksdepartementet hadde informasjon om den usikre situasjonen med væpnet opprør på Cuba, både fra den norske ambassaden i HavannaPeder Wahl 2011, s. 62 og fra media, hvilket førte til avslag på den første, uformelle henvendelsen om tillatelse til ammunisjonseksport. Da spørsmålet om eksport igjen kom opp etter to uker, tok UD via den norske ambassaden i Washington kontakt med amerikanske myndigheter for å undersøke deres holdning.Peder Wahl 2011, s. 64 Norsk UD tok derimot ikke kontakt med ambassaden i Havanna for å få en uttalelse om deres syn på ammunisjonsleveransen. Fra det amerikanske utenriksdepartement fikk norsk UD beskjed om at amerikanerne var kjent med at det hadde vært britiske, belgiske og italienske leveringer til Cuba, amerikanerne ville følgelig ikke motsette seg norske leveranser.Peder Wahl 2011, s. 65
På regjeringskonferansen den 4. desember 1958 ble saken om RAs søknad om eksport av ammunisjon til Cuba tatt opp.Peder Wahl 2011, s. 67 En rekke av statsrådene var av ulike grunner fraværende, fremst av de statsminister Einar Gerhardsen og utenriksminister Halvard Lange, begge var på statsbesøk i India. Justisminister Jens Haugland og forsvarsminister Nils Handal var fraværende, det samme var kirkeminister Birger Bergersen, samferdselsminister Kolbjørn Varmann og kommunalminister Andreas Cappelen.
De som var til stede på regjeringskonferansen var finansminister Trygve Bratteli (fungerende statsminister), handelsminister Arne Skaug (fungerende utenriksminister), industriminister Gustav Sjaastad, lønns- og prisminister Gunnar Bråthen, fiskeriminister Nils Lysø, sosialminister Gudmund Harlem, familie- og forbruksminister Aase Bjerkholt og landbruksminister Harald Løbak, altså åtte av totalt femten statsråder.
Saker til regjeringskonferansen skulle i hovedsak meldes senest mandagen før, altså tre dager før (konferansen ble avholdt på torsdag), mens Cuba-saken ble meldt dagen før. Tanken bak var at hele regjeringen skulle være forberedt på punktene som ble tatt opp, men ved behandlingen av Cuba-saken var nesten halvparten av regjeringen fraværende og de som var til stede fikk svært kort varsel og tid til å sette seg inn i saken.
Fungerende utenriksminister Arne Skaug presenterte saken, RA ønsket å levere geværammunisjon og håndgranater til regjeringene på Cuba og Haiti. UD hadde ingen innsigelser mht levering til Haiti, levering til Cuba var imidlertid vanskeligere grunnet de spesielle forholdene der. På tross av kritikk av et tilsvarende våpensalg fra Danmark til Cuba og forventet kritikk i norsk presse, så var fungerende utenriksminister Skaugs forslag at RAs leveranse til Cuba også skulle aksepteres, argumentet om sysselsetting veide tyngst.Peder Wahl 2011, s. 68 Regjeringen sa ja til å gi RA eksportlisens uten å være kjent med at RA måtte låne ammunisjon fra forsvaret.Peder Wahl 2011, s. 85
Plenarvedtaket av 1935
Regjeringskonferansen aksepterte RAs leveranse uten at det ble referert til eller tatt hensyn til et plenarvedtak som Stortinget hadde gjort om våpeneksport i 1935.Peder Wahl 2011, s. 72 Plenarvedtaket av 12. april 1935 var tydelig på at eksport av våpen og ammunisjon ikke måtte skje til land som befant seg i krig eller borgerkrig. De fleste som har studert Cuba-saken synes å mene at saksbehandlerne i UD ikke var klar over det 23 år gamle Stortingsvedtaket og at sendingen til Cuba hadde blitt stoppet om vedtaket var kjent for saksbehandlerne eller regjeringen.