Første verdenskrig, eller den store krigen, var en global konflikt som ble utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept.Tapstall for første verdenskrig er omtrentlige, Encyclopædia Britannica anslår drepte soldater til rundt 8,5 millioner og sivile til rundt 13 millioner, særlig sistnevnte er det sprikende tall for. Se EB 2010, bind 29, s. 987 Antoine Prost oppgir en matrise over ulike kilder, hvor fem av åtte oppgir over ni millioner døde soldater, se Prost, s. 587–588, The Cambridge History of The First World War, bind III Krigen omfattet datidens stormakter: ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig, også kvinner bidro i krigsproduksjon. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.De underliggende årsakene til hvorfor første verdenskrig brøt ut er svært omdiskutert. Litteraturen er omfattende, over 25 tusen bøker og artikler er skrevet om emnet. De fleste synspunkter på hvordan krigen oppsto kan underbygges med et utvalg av tilgjengelige kilder. Se Clark 2012, s. xxiv-xxv
Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etter hvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
Bakgrunn
Navn
Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var syvårskrigen (1756–1763).Howard 2002, s. 1 Frem til begynnelsen av den andre verdenskrig, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» eller «Den store krigen» (the Great War på engelsk).
Stormakter i verden 1871–1914 miniatyr|alt=Fotografi av oljemaleri, som viser en skoleklasse i Frankrike, hvor tapet av Alsace-Lorraine er angitt i sort på et kart|Maleriet «Den svarte flekken» (fransk: La Tache Noire). Kongeriket Preussen hadde vunnet den fransk-tyske krig, og Alsace-Lorraine ble annektert, men Frankrikes skolebarn skulle ikke glemme tapet.
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i det tyske forbund. I 1860-årene var Preussen, under ledelse av rikskansler Otto von Bismarck den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen Keiserriket Østerrike. Preussen beseiret Danmark i andre slesvigske krig i 1864 og Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i den fransk-tyske krig i 1870. Alsace-Lorraine ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). Tysklands samling ble 18. januar 1871 proklamert i Speilsalen i Versailles.Tysklands historie – Store norske leksikon Dette skapte bitterhet og revansjisme – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike.Evans 2016, s. 265 Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa.Side 181, Paul W. Schroeder: «International Politics, Peace, and War 1815 – 1914», i The Nineteenth Century Europe 1789-1914 av T.C.W. Blanning (red.) i serien The Short Oxford History of Europe, Oxford University Press, Oxford, 2000 Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.Schroeder, s. 183–184
De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene.Hobson 2015, s. 320 Ett av trekkene var å opprette trekeiserforbundet med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte Wilhelm II av Tyskland Bismarck.A.J.P. Taylor: The Course of German History, Routledge, 2001 (1.utg. 1945), s. 159–60 Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia,Side 188, Schroeder i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa. En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.Howard 2002, s. 11-12
Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes.James Joll: The origins of the First World War, Longman, London, 1984 (2. utg. 1992), s. 51–52Robert K. Massie: Dreadnought, Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991), s. 304–305 Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte Entente cordiale (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier).Hobson 2015, s. 317, 321 Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som den første Marokkokrisen, og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut.Strachan 2001, s. 15–16Hobson 2015, s. 321 Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, Agadirkrisen, og igjen kom Tyskland tapende ut.Strachan 2013, s. 39–40
Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i det store spillet (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder).Howard 2002, s. 4 Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som trippelententen.Ferguson 1998, s. 53, 60 Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter Balkankrigene (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i jernbanen Berlin-Bagdad, og bisto med militær opplæring og rådgivning.Ferguson 1998, s. 143, 147-148Strachan 2001, 663-666 Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.Side 544-545, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995Stevenson 2012, s. 109 Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.
Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk nasjonalisme, fundert på rasisme, som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem.Evans 2015, s. 11 Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: new imperialism) eller høyimperialisme.Hobson 2015, s. 258–259, 312–315, 323, 461 Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme.Morrow jr., s. 411–412, The Cambridge History of The First World War, bind I Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på sosialdarwinisme.Morrow jr., s. 405–406, The Cambridge History of The First World War, bind I«Imperialism», fra International Encyclopedia of the First World WarHobson 2015, s. 259–260, 315–316, 461Overy 2021, s. 4–5 Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme – at statene var dømt til å kjempe mot hverandre – spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.Evans 2016, s. 684-685Strachan 2001, s. 9, 54-55, 68-69, 133-134, 136, 138-139, 149, 413, 1007Howard 2002, s. 27Overy 2024, s. 13
Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra speiderbevegelsen i Storbritannia,Evans 2016, s. 683 til wandervogel i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere,Evans 2016, s. 624 til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.Morrow jr., s. 408–409, The Cambridge History of The First World War, bind IHobson 2015, s. 316
Under utenriksminister Bernhard von Bülow lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte Weltpolitik (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine.Strachan 2001, s. 9–11Howard 2002, s. 10Hobson 2015, s. 298 Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland.Stevenson 2012, s. 19 Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.Howard 2002, s. 18