thumb|Restene av søylegangen ved Smyrnas agora. Smyrna (gresk: Σμύρνη eller Σμύρνα) var en antikk gresk bystat lokalisert sentralt og strategisk ved vestkysten av Anatolia mot Egeerhavet. Grunnet dens fordelaktige havneforhold, hendige forsvarsmuligheter, og bra innlandsforhold, fikk Smyrna gode vilkår til vekst og framgang. Den antikke byen er lokalisert ved to steder innenfor dagens moderne by Izmir i dagens Tyrkia. Det første stedet, antagelig anlagt først av en opprinnelig urbefolkning, før den ble overtatt av gresk innvandrere, økte i betydning i løpet av den arkaiske tid som en av de fremste antikke greske bosetningene i vestlige Anatolia. Det andre stedet er knyttet til Aleksander den store og fikk metropolitiske proporsjoner i løpet av den romerske tiden. Det meste av dagens levninger er fra den romerske tiden, hovedsakelig etter et betydelig jordskjelv på 100-tallet e.Kr.
Gamle og nye Smyrna thumb|350px|Det joniske forbund, Smyrna ligger i øvre del av kartet. Av praktiske forhold har man innført en skjelning mellom Gamle Smyrna med den opprinnelige bosetningen som ble grunnlagt en gang på 1000-tallet f.Kr., først som en besetning av greske aiolere, og ble senere overtatt og utviklet i løpet av arkaisk tid av jonere; og selve Smyrna, den nye byen som flyttet fra den gamle i løpet av 300-tallet f.Kr., og hvis grunnleggelse var inspirert av og igangsatt av Aleksander den store, og således innledet den hellenistiske perioden for Smyrna og i hele det østlige Middelhavet.
Gamle Smyrna var lokalisert på en liten halvøy forbundet med fastlandet via en smal landtange i den nordøstlige hjørnet av den indre Smyrnabukta (i dag kalt for Ismirbukta etter den nye tyrkiske byen), og ligger ved utkanten av en fruktbar slette og ved foten av fjellet Yamanlar. Ved dette fjellet er det avdekket arkeologisk en tidligere anatolisk bosetning i forbindelse med bukten. I dag er Gamle Smyrna som arkeologisk sted (på tyrkisk kalt for Bayraklı Höyüğü) beliggende rundt 700 meter i innlandet ved nabolaget Tepekule ved Bayraklı (38°27′51″N 27°10′13″E.).
Nye Smyrna utviklet seg samtidig langs skråningen av fjellet Pagos (i dag kalt for Kadifekale) og langs siden av en kysten av sundet som går umiddelbart nedenfor hvor en liten bukt eksisterte fram til 1700-tallet. Kjernen av den senere hellenistiske og det tidlige romerske Smyrna utgjør i dag et større område av İzmir Agora friluftsmuseum på dette stedet. Forskning blir utført både i den gamle som i den nye byen, fra siden 1997 for Gamle Smyrna og siden 2002 for nye Smyrna fra den klassiske perioden. Det skjer i et samarbeid mellom Ismir arkeologiske museum og metropolittkommunen Izmir. Levi, Eti Akyüz (Dokuz Eylül University) (2003): "The Agora of İzmir and Cultural Tourism" (PDF). The International Committee for Documentation of Cultural Heritage (CIPA), 2003 Antalya Symposium
İzmir Denne artikkelens omfang dekker antikkens by Smyrna, ikke dagens moderne by İzmir, som ble erobret av tyrkiske osmanere på 1400-tallet. Med erobringen arvet de ikke de framstående historiske minnene, i motsetningen til to andre viktige handelsnettverk som Konstantinopel (omdøpt til Istanbul) og Aleppo (i Syria). İzmirs endring til en betydelig internasjonal havn på 1600-tallet var hovedsakelig et resultat av oppmerksomhet fra utlendinger, og byens europeiske orientering. Eldem, Edhem; Goffman, Daniel; Morgan, David (1999): The Ottoman City Between East and West: Aleppo, Izmir and Istanbul, ISBN 0-521-64304-X. Cambridge University Press. For byens historie fra og med middelalderen og Det osmanske rike og fram til moderne tid, se artikkel İzmir.
Etymologi thumb|125px|right|Homer ble også kalt for Melesigenes (sønn av Meles), som var navnet på elven som fløt forbi Smyrna. Det er foreslått flere forklaringer til navnet Smyrna. En av disse involverer en gresk myte avledet fra en eponymisk amasone ved navn Smyrna (gresk: Σμύρνα). Hun forførte den greske helten Thesevs, og han kom til å døpte byen ved dette navnet til hennes ære. Miller, Molly (1971): The Thalassocracies, State University of New York Press. ISBN 0-87395-062-3, ISBN 978-0-87395-062-6. Se også Life of Homer (Pseudo-Herodotus). Det er også navnet på et område i byen Efesos, og kan også bli gjenkjent under formen Myrina, en aiolisk by i Mysia. I inskripsjoner og myter er det ofte skrevet som Zmurna (Ζμύρνα), Zmurnaios (Ζμυρναῖος), «av Smyrna». Σμύρνα, Henry George Liddell, Robert Scott, A Greek-English Lexicon, hos Perseus Smyrna er også et gammelgresk ord for myrra, σμύρνα, Henry George Liddell, Robert Scott, A Greek-English Lexicon, hos Perseus et sekretet fra tresort. Ordet myrra er avledet fra arameisk murr (ܡܪܝܪܐ) i betydningen «var bitter».Klein, Ernest: A Comprehensive Etymological Dictionary of the Hebrew Language for Readers of English, The University of Haifa, Carta, Jerusalem, s. 380 Denne planten var stedegen i Midtøsten og nordøstlige Afrika. Den eldste kjente gjengivelse på gresk av byens navn er aiolisk gresk Mýrrha (Μύρρα), noe som tilsvarer med senere joniske og attiske Smýrna (Σμύρνα) eller Smýrnē (Σμύρνη), begge antatte etterkommere av en urgresk form *Smúrnā.
Et forsøk på å lede navnet tilbake til en eldre opprinnelse enn grekere, er det i oldtidens Anatolia et navn kalt Ti-smurna som er nevnt på en del Nivå II-tavler i den assyriske handelskolonien ved Kanesj (dagens Kültepe) i Anatolia (første halvdel av 1000-tallet f.Kr.). Forstavelsen ti- identifiserer et særegent navn, skjønt det er ikke etablert med sikkerhet at dette navnet viser til antikkens by Smirna. Ekrem Akurgal (1983): Old Smyrna's 1st Settlement Layer and the Artemis Sanctuary. Turkish Historical Society.
Det moderne navnet İzmir er avledet fra det tidligere greske Smyrna (Σμύρνη), skjønt de første to stavelsene i frasen εις Σμύρνην (uttalt som «is Smirnin»), som betyr «til Smyrna» på gresk. En tilsvarende etymologi eksisterer også for andre tyrkiske byer med enten tidligere gresk navn, slik som İznik (fra frasen «is Nikaean», «til Nicaea»), Istanbul (fra frasen «is tan Polin», «til byen») eller selv for den gresk øya Kos, kalt for «İstanköy» på tyrkisk.
Historie Oldtiden Byen er en av de eldste bosetninger ved Middelhavet. De arkeologiske oppdagelsene av stedene Yeşilova Höyük og nabolaget Yassıtepe lokalisert på det smale deltaet ved elven Meles, i dag sletten Bornova, har ført til at byens historie er eldre enn tidligere antatt. Funnene indikerer tre nivåer hvorav to av dem er forhistoriske. Nivå to har spor av tidlig til midtre kobberalderen, og Nivå 3 fra en steinalderbosetning fra neolittisk tid. Disse to nivåene vil ha blitt bosatt av innfødte, stedegne folk i området for grovt sett mellom 6000 til 3000 f.Kr. Med kysten som har trukket seg unna over tid, har stedet senere blitt benyttet som et gravsted. Flere graver som inneholdt gjenstander er datert grovt sett fra 3000 f.Kr., samtidig med den første byen i Troja. Nettsted for Yeşilova Höyük-utgravningene
Ved 1500 f.Kr. havnet hele regionen under innflytelsen til det sentralanatoliske hettittiske riket som nevnte flere steder i nærheten av Smyrna i deres nedtegnelser. De første faste bosetninger ved Smyrnabukta i nordøstlige delen. I forbindelse med økningen av silt i bukta som ble ført ned elva og økte kystlinja, ble den bosetningen som senere utgjorde kjernen av Gamle Smyrna ble grunnlagt på en høyde ved skråningen av fjellet (i dagens kvartal Bayraklı). Denne bosetningen, som nevnt over, er antatt å strekke seg tilbake til 3000-tallet f.Kr. og var samtidig med Troja. Det antyder at en by av innfødte lelegere eksisterte før greske kolonister begynte å bosette seg langs kysten av Anatolia på begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. Imidlertid, invasjoner på 1200-tallet f.Kr. fra Balkan og/eller Svartehavet av de såkalte havfolkene ødela Troja VII og de øvrige kulturene i sentrale og vestlige Anatolia havnet som helhet i den generelle perioden av gresk og anatolisk mørke tidsalder og bronsealderens sammenbrudd.
Gamle Smyrna «Gamle Smyrna» er betegnelsen på byen fra den arkaiske perioden for å skille denne bosetningen fra den senere bosetningen bygd senere i skråningen av Pagos. Den greske bosetningen er bevitnet av keramikk som er datert til rundt 1000 f.Kr. og framover og de fleste oldtidsruiner som er bevart går tilbake til 725-700 f.Kr.
Herodotos skriver at by ble grunnlagt av aiolere fra Lesbos og Kyme som ekspanderte østover. Den var en av byene i forbundet av aioliske bystater som markerte en aiolisk grense mot de joniske koloniene. Byen ble senere overtatt av jonere ved at flyktninger fra Kolofon bosatte seg i byen og etter et opprør i Smyrna, tradisjonelt satt til år 688 f.Kr. overtok jonerne byen og den ble den trettende byen i det joniske forbundet.I henhold til Herodotos ble jonernes overtagelse av byen fra aiolerne et svik som skjedde følgende: Folk fra byen Kolofon flyktet fra intern strid innenfor deres joniske by og søkte tilflukt i gamle Smyrna. Men snart etter tok de fordel av en mulighet da byens aiolere hadde gått utenfor byens forsvarsmurer for å feire Dionysos, og folket fra Kolofon tok byen i besittelse. De tvang en avtale på de tidligere innbyggerne som deretter måtte ta sin eiendeler og flytte fra byen. Reviderte mytologier gjorde Smyrna til en koloni av Efesos. Strabon, xiv; Stefan av Bysants; Plinius den eldre: Naturalis Historia v.31. I 688 f.Kr. vant den joniske bokseren Onomastos fra Smyrna en pris ved Olympia, men den joniske overtagelsen av Smyrna var nok en senere hendelse. Den ble nevnt av poeten Mimnermos fra Kolofon (før 600 f.Kr.). Den aioliske formen av navnet ble beholdt selv i attisk dialekt, og epitetet «Aioliske Smyrna» var i bruk lenge etter erobringen.
De eldste huset oppdaget i Gamle Smyrna er datert til 925 og 900 f.Kr. Murene på det godt bevarte huset, 2,45 ganger 4 meter, besto av et lite rom typisk for jernalderen, var bygd av soltørket murstein og taket lagt med halm. Det eldste huset med flere rom fra denne perioden ble også funnet i Gamle Smyrna, bygd i løpet av den andre halvparten av 600-tallet f.Kr. Huset hadde to etasjer og fem rom med en indre gårdsplass. Rundt denne tiden begynte innbyggerne å beskytte byen med en tykk mur og festningsvoll gjort av soltørket murstein. Smyrna ble bygd i henhold til det urbane rutenettsystemet til Hippodamos, arkitekt og byplanlegger fra Miletos på 400-tallet f.Kr. Gatene var lagt i retning nord-sør og øst-vest, og ble krysset i rette vinkler i et mønster også funnet i Midtøsten, men et av de tidligste eksempler i en vestlig by. Alle huset var også rettet sørover. Blant de eldste gater som var steinsatte er også funnet her.
Smyrnas posisjon ved munningen av den lille elven Hermos ved hodet av en dyp sjøarm (Smyrnaeus Sinus) nådde langt inn i innlandet og lot greske handelsskip kom til hjerte av Lydia, noe som plassert Smyrna ved den vesentlige handelsruten mellom Anatolia og Egeerhavet, noe som førte til inntekter og betydning for byen på 600-tallet f.Kr. Miletos og senere Efesos lå ved havet i enden av en annen stor handelsrute gjennom Anatolia og konkurrerte en tid suksessfullt mot Smyrna, men etter at begge byenes havner var siltet opp var Smyrna uten en rival.
Elven Meles som strømmet ved Smyrna er omtalt i den greske litteraturen og en fellestradisjon knyttet Homer til Smyrnas dal og breddene av Meles. Gates, Charles (2011): Ancient Cities: The Archaeology of Urban Life in the Ancient Near East and Egypt, Greece, and Rome, Routledge En grotte hvor han skal ha komponert sine dikt ble beskrevet for å ha vært nær elvens kilde og hans tempel, Homereion, sto ved dens bredder. Meles' fast strøm sommer og vinter som endte ved byen ble feiret av Aristeides og Himerios. Grunnet Meles fikk Homer epitetet Melesigenes, «sønn av Meles», og figurerer på faste mynttyper fra Smyrna, en myntklasse viste poeten sittende mens han hold en bok på knærne og støttet sin høyre hånd på et vis som siden ble kalt for «homerisk» av numismatikere.