Diadokenes krig (gresk: Πόλεμος των Διαδόχων, Pólemos tōn Diadóchōn), også kjent som krigene mellom Aleksander den stores etterfølgere, var en serie militære konflikter mellom Aleksander den stores generaler og nære rådgivere – kjent som diadoker («etterfølgere») – om kontrollen over det mektige riket han etterlot seg ved sin død i 323 f.Kr. Krigene pågikk i perioden fra 322 til 275 f.Kr., og førte til oppløsningen av det makedonske verdensriket og etableringen av flere hellenistiske kongedømmer.
Bakgrunn Da Aleksander den store døde i Babylon den 10. juni 323 f.Kr. etterlot han seg utstrakt rike som var sammensatt av mange, uavhengige områder. Aleksanders rike strakte seg fra hans hjemland Makedonia, sammen med de greske bystatene som hans far Filip hadde beseiret, til Baktria og deler av India i øst. Det omfattet Anatolia, Midtøsten, Levanten, Egypt, Babylonia og Perserriket.
Uten en utvalgt og ubestridt etterfølger oppsto det bortimot øyeblikkelig en tvist blant hans generaler over hvem Aleksanders etterfølger burde være. Meleagros og infanteriet støttet kandidaturet til Aleksanders halvbror Filip III Arrhidaios, mens Perdikkas, som var kavaleriets øverste kommandant, støttet forslaget om å vente til Roxana hadde nedkommet med Aleksanders ufødte barn. Det ble inngått et kompromiss: Arrhidaios skulle bli konge og styre sammen med Roxanas barn, dersom det ble en gutt (hvilket det ble: Aleksander IV). Perdikkas selv skulle bli regent over hele riket, og Meleagros skulle bli hans nestkommanderende. Imidlertid sørget Perdikkas ganske snart å få Meleagros og andre infanteriledere myrdet, og tok selv full kontroll.
Andre kavalerigeneraler som hadde støttet Perdikkas ble belønnet i delingen i Babylon ved å bli satraper (guvernører) av ulike deler av riket:
Ptolemaios I Soter fikk Egypt Laomedon mottok Syria og Fønikia Filotas tok Kilikia Peithon tok Media Antigonos mottok Frygia, Lykia og Pamfylia Asandros mottok Karia Menandros mottok Lydia Lysimakhos fikk Trakia Leonnatos fikk Hellespont i Frygia Neoptolemos fikk Armenia Makedonia og resten av Hellas skulle være under fellesstyret til Antipatros, som hadde styrt disse landområdene for Aleksander, og Krateros, Aleksanders dyktigste løytnant Aleksanders gamle sekretær, Eumenes av Kardia, skulle motta Kappadokia og Paflagonia.
I øst var Perdikkas hovedsakelig etterlatt med Aleksanders tidligere opplegg intakt:
Taxiles og Poros styrte over deres kongedømmer i India Aleksanders svigerfar Oxyartes hersket over Gandhara Sibyrtios hersket over Arakosia (tilsvarer dagens sørlige Afghanistan) og Gedrosia (tilsvarer dagens Balutsjistan) Stasanor styrte over regionen Aria og Drangiana (i dagens sørvestlige Afghanistan og vestlige Pakistan) Filip styrte over Baktria og Sogdiana Fratafernes styrte Partia og Hyrkania Peukestas hersket over Persis Tlepolemos hadde ansvaret over Karmania Atropates styrte over nordlige Media Arkon fikk Babylonia Arkesilas tok over nordlige Mesopotamia.
Den lamiske krig Da nyheten om Aleksanders død nådde fram til Hellas, inspirerte det til et opprør, kjent som den lamiske krigen, som fikk sitt navn etter byen Lamia i dagens Fthiotis hvor krigen forløp. Athen og andre byer gikk sammen om å beleire Antipatros' festning i Lamia. Antipatros fikk hjelp fra en hærstyrke som ble sendt av Leonnatos, men han ble selv drept i kampene. Krigen sluttet ikke før Krateros kom med en flåte som beseiret athenerne i slaget ved Krannon den 5. september 322 f.Kr. For en tid førte dette til en avslutning av den greske motstanden mot makedonsk overherredømme. I mellomtiden måtte Peithon slå ned et opprør fra greske bosettere i de østlige delene av riket, og Perdikkas og Eumenes undertrykket Kappadokia.
Diadokenes første krig, 322–320 f.Kr. thumb|400px|Spredningen av de ulike satraper i det makedonske rike etter avtalen i Babylon 323 f.Kr. Snart brøt de indre motsetningene ut i stridigheter. Perdikkas' tilbud om ekteskap med Aleksanders søster Kleopatra av Makedonia, hvilket ble oppfattet som en farlig allianse, førte til at Antipatros, Krateros, Antigonos og Ptolemaios I Soter gikk sammen i opprør mot ham. Det faktiske utbruddet av krigen ble utløst av Ptolemaios stjal liket av Aleksander, og tok det med til Egypt. Selv om Eumenes slo ned opprørere i Anatolia i et slag hvor Krateros ble drept, var det hele for ingenting da Perdikkas selv ble myrdet i konspirasjon av sine egne hærførere Peithon, Selevkos og Antigenes under en invasjon av Egypt.
Ptolemaios kom til en enighet med Perdikkas' mordere, noe som gjorde Peithon og Filip III Arrhidaios til regenter som erstatning for Perdikkas, men snart kom disse til en ny enighet med Antipatros i delingen i Triparadeisos. Antipatros ble gjort til regent av riket, og de to kongene ble forflyttet til Makedonia. Antipatros fikk ansvaret av Frygia, Lykia, og Pamfylia og til disse ble Lykaonia lagt til. Ptolemaios beholdt Egypt, Lysimakhos beholdt Trakia, mens de tre morderne av Perdikkas — Selevkos, Peithon og Antigenes — ble gitt henholdsvis provinsene Babylonia, Media, og Susiana. Arrhidaios, den tidligere regenten fikk Hellespont i Frygia. Antipatros hadde ansvaret for oppgaven med å fjerne Perdikkas' tidligere støttespiller Eumenes. Oppsummert sørget Antipatros for at han ga seg selv kontrollen over Europa mens Antigonos I Monofthalmos, som lederen av den største hæren øst for Hellespont, hadde en tilsvarende posisjon i Asia.
Diadokenes andre krig, 319–315 f.Kr. Krigen brøt imidlertid snart ut igjen da Antipatros døde i 319 f.Kr. Ved å gå forbi sin egen sønn Kassandros, erklærte Antipatros at Polyperkon var hans etterfølger som regent for Aleksanders rike. En borgerkrig brøt snart ut i Makedonia og Hellas mellom Polyperkon og Kassandros. Den sistnevnte fikk støtte fra Antigonos I Monofthalmos og Ptolemaios I Soter. Polyperkon allierte seg med Eumenes i Asia, men ble fordrevet fra Makedonia av Kassandros, og flyktet til Epirus med barnekongen Aleksander IV og hans mor Roxane. I Epirus slo han sammen sine styrker med styrkene til Olympias, Aleksander den stores mor, og sammen invaderte de på nytt Makedonia i 317 f.Kr. De ble møtt av en hær ledet av Filip III Arrhidaios og hans hustru Eurydike. Men denne hæren deserterte nærmest umiddelbart, og Filip og Eurydike stod tilbake prisgitt Olympias' nåde. Hun sørget for at de ble drept. Kort tid etter snudde Olympias hell; Kassandros seiret og tok Olympias til fange. Han fikk henne henrettet, og tok deretter kontrollen over Makedonia, guttekongen og hans mor Roxana.
I øst ble Eumenes gradvis drevet tilbake i øst av Antigonos' styrker. Etter store kamper i 316 f.Kr. i slagene ved Paraitakene og Gabiene ble Eumenes til sist forrådt og henrettet av Antigonos. Med det hadde Antigonos total og ubestridt kontroll over de asiatiske områdene av riket.
Diadokenes tredje krig, 314–311 f.Kr. I denne krigen hadde Antigonos I Monofthalmos vokst seg for mektig for at de andre herskerne kunne tolerere ham. Han sto overfor Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, og Kassandros. Antigonos invaderte Syria som da var under Ptolemaios' kontroll, og beleiret byen Tyr i Fønikia i mer enn et år. Han allierte seg med Polyperkon, som fortsatt kontrollerte deler av Peloponnes sør på det greske fastlandet, og proklamerte frihet for grekerne for å få de over på hans side. Men selv om Kassandros var fristet til å inngå fredsavtale med Antigonos, snudde krigslykken i Asia mot den enøyde generalen Antigonos. En styrke som ble sendt av ham under ledelse av hærføreren Athenaios klarte ikke å undertrykke nabateere sør for Judea. Ptolemaios invaderte Syria og beseiret Antigonos' sønn Demetrios I Poliorketes i slaget ved Gaza i 312 f.Kr., og samtidig sikret Selevkos I Nikator seg kontrollen over Babylon og dermed også over de østlige besittelsene av Aleksanders tidligere rike. Selv om Antigonos inngikk et kompromiss av en fredsavtale med Ptolemaios, Lysimakhos, og Kassandros, fortsatte han krigen mot Selevkos og forsøkte å gjenvinne kontrollen av de østlige provinsene av riket. Han klarte å komme så langt som til Babylon i 310 f.Kr., men den babylonske krig (311–309 f.Kr.) endte med hans nederlag.
Omtrent samtidig fikk Kassandros den unge konge Aleksander IV og hans mor Roxane myrdet, noe som ble skjebnen til de fleste av Aleksander den stores slekt, og som også betydde at argeadedynastiet som hadde styrt over Makedonia i flere århundrer døde ut. I øyeblikket fortsatte de ulike hellenistiske generalene å anerkjenne den døde barnekongen Aleksander som konge ettersom Kassandros ikke offentliggjorde at gutten og hans mor var døde, men det synes klart at før eller senere ville én eller flere av generalene ha gjort krav på kongedømmet som Aleksanders etterfølger.
Diadokenes fjerde krig, 308–301 f.Kr. thumb|right|400px|
Diadokenes kongedømmer etter slaget ved Ipsos, ca 301 f.Kr.
Andre: Krigen brøt snart ut igjen. Ptolemaios I Soter hadde utvidet sin makt til Egeerhavet og til Kypros, mens Selevkos I Nikator dro rundt i øst for å samle sin kontroll over de store østlige delene av riket. Antigonos I Monofthalmos fortsatte krigen ved å sende sin sønn Demetrios I Poliorketes til Hellas for å ta kontrollen der. I 307 underla han seg Athen og forviste Demetrios fra Faleron, Kassandros guvernør, og utropte at Athen var blitt fri igjen. Deretter vendte han sin oppmerksomhet mot Ptolemaios, invaderte Kypros og beseiret den egyptiske flåten i slaget ved Salamis. I kjølvannet av denne seieren tok både Antigonos og Demetrios kronen, og de ble kort tid etter fulgt av Ptolemaios, Selevkos, Lysimakhos og til sist også av Kassandros, som hver av dem hevdet å være konge av Aleksanders rike.
I 306 f.Kr. forsøkte Antigonos å invadere Egypt, men uvær forhindret Demetrios flåte fra å skaffe ham forskninger og han ble tvunget til å vende om. På dette tidspunktet var både Kassandros og Ptolemaios svekket, og Selevkos okkuperte fortsatt i øst. Antigonos og Demetrios vendte deres oppmerksomhet mot Rhodos som ble beleiret av Demetrios' tropper i 305 f.Kr., men øya fikk støtte og forskninger fra Ptolemaios, Lysimakhos og Kassandros. Til sist inngikk folket på øya et kompromiss med Demetrios – de ville støtte Antigonos og Demetrios mot alle deres fiender, unntatt mot Ptolemaios i Egypt. Det var grunnet hans rolle i å beskytte Rhodos at Ptolemaios tok epitet Sotor («Frelseren»), men seieren tilhørte til sist Demetrios, og den ga ham frie hender til å angripe Kassandros i Hellas. Demetrios vendte tilbake til det greske fastlandet, beseiret Kassandros og dannet et nytt hellenistisk forbund, med seg selv som øverste hærfører, for å forsvare de greske byene mot alle fiender, i særdeleshet Kassandros.
Stilt overfor disse katastrofene søkte Kassandros om fredsavtale, men Antigonos avviste ham og Demetrios invaderte Thessalia hvor han og Kassandros møtte hverandre på nytt i stridigheter som dog ikke ble avgjørende. Men nå kalte Kassandros inn støtte fra alle sine allierte, og Antolia ble invadert av Lysimakhos, noe som tvang Demetrios til å forlate Thessalia og sende sine hærer til Anatolia for å gi støtte til sin far. Med støtte fra Kassandros tok Lysimakhos det meste av vestlige Anatolia, men ble snart, i 301 f.Kr., isolert av Antigonos og Demetrios i nærheten av Ipsos i Frygia. Her kom den avgjørende innblandingen fra Selevkos I Nikator som kom i tide for å redde Lysimakhos fra katastrofe og knuste fullstendig Antigonos i slaget ved Ipsos. Antigonos ble drept i kampene, og Demetrios flyktet tilbake til Hellas for å forsøke å bevare levningene av sitt herredømme der. Lysimakhos og Selevkos delte opp Antigonos' besittelser i Anatolia seg imellom. Lysimakhos fikk vestlige Anatolia, og Selevkos tok resten, unntatt Kilikia og Lykia som gikk til Kassandros' bror Pleistarchos.
Kamp om Makedonia, 298–285 f.Kr.