thumb|Jens Stoltenbergs andre regjering utenfor slottet i Oslo den 17. oktober 2005 Jens Stoltenbergs andre regjering, ofte omtalt som «den rødgrønne regjeringen», var Norges regjering fra 17. oktober 2005 til 16. oktober 2013. Den var en koalisjonsregjering som utgikk av Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp), som sammen fikk flertall ved stortingsvalget 2005. Etter forhandlinger ble partiene enige om en regjeringsplattform, Soria Moria-erklæringen, og presenterte en regjeringserklæring 13. oktober 2005. Regjeringen fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag i stortingsvalget i 2009.
Regjeringen bestod pr. 2012 av stats- og utenriksministeren og 18 statsråder. Regjeringsmedlemmene ble bistått av 45 statssekretærer og 21 politiske rådgivere.
Etter stortingsvalget 2013 varslet statsministeren at han ville søke avskjed for regjeringen etter fremleggelsen av statsbudsjettet 14. oktober 2013.Statsministeren varsler avskjed Stoltenberg søkte og fikk innvilget avskjed i ekstraordinært statsråd den 14. oktober 2013.Offisielt fra statsråd 14. oktober 2013, regjeringen.no. Regjeringen fortsatte som forretningsministerium inntil Erna Solbergs regjering under ledelse av Høyres leder Erna Solberg overtok 16. oktober 2013.«Erna fikk regjeringsoppdraget», Aftenbladet, 14. oktober 2014.
Bakgrunn Dette var første gang siden samlingsregjeringen etter krigen at Arbeiderpartiet gikk til valg med et regjeringsalternativ som innebar samarbeid med andre partier. På siste halvdel av 1900-tallet hadde Arbeiderpartiet hatt regjeringsmakten i lange perioder, men ofte med mindretall i Stortinget. Foran dette valget inngikk partiet imidlertid et samarbeid med Sp og SV med formål å kunne danne en flertallsregjering, som en motvekt til den borgerlige Bondevik II-regjeringen.
Dette var også første gang Sp inngikk et regjeringssamarbeid med partier som befant seg til venstre for seg på den politiske høyre–venstre-aksen. Tidligere hadde partiet sittet i regjering en rekke ganger, men da i ulike konstellasjoner med partiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
For SV var dette første gang i partiets historie at det tok sete i en regjering.
Soria Moria-forhandlingene Etter valgseieren 12. september ble de tre partiene enige om å innlede regjeringsforhandlinger på Soria Moria Hotell og konferansesenter. Forhandlingene begynte 26. september og ble avsluttet med en pressekonferanse der regjeringserklæringen ble presentert den 13. oktober.
Blant temaene det ble forhandlet om var:
petroleumsvirksomhet i Barentshavet, norsk landbruks vilkår, blant annet i forbindelse med de samtidig pågående forhandlingene i WTO, norsk militær deltagelse i Afghanistan og Irak, organiseringen av offentlige sykehus, offentlig finansiert skolemat, karakterer i skolen, og mulighet for homofile å inngå ekteskap og bli vurdert som adoptivforeldre
Soria Moria-erklæringen
Politiske saker
Barne- og familiepolitikk Regjeringspartiene gikk til valg på full barnehagedekning og makspris i barnehagene. Full barnehagedekning for alle som ønsket barnehage ved barnehageårets start, ble med få unntak oppnådd i 2009. Barnehagedekningen for barn fra ett til og med fem år var 76 % i 2005 og 90 % i 2013. For barn i alderen ett til to år økte dekningen i samme periode fra 54 % til 80 %. I 2012 ble kontantstøtten for to-åringer avviklet. Fedrekvoten ble utvidet i flere omganger under denne regjeringen, fra fem til seks uker i 2006, til ti uker i 2009, til tolv uker i 2011 og til 14 uker i 2013.
Pensjonsreformen Etter valget i 2005 ble arbeidet med pensjonsreform blant de høyest prioriterte oppgavene, blant annet gjennom levealdersjustering av alminnelig alderspensjon i 2010, og fra 2011 i arbeidet for å få til en reform av de uføretrygdedes alderspensjonsregler.
Konvensjonen om klaseammunisjon miniatyr|Jens Stoltenberg på undertegningsseremonien for konvensjonen om klaseammunisjon i Oslo 3. desember 2008.
Høsten 2006 tok Norge initiativ til en prosess utenfor Våpenkonvensjonen for å få til et forbud mot klaseammunisjon. 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo i februar 2007, sammen med representanter for FN, Røde Kors og Cluster Munition Coalition – koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en politisk erklæring om å forhandle frem et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser frem til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008 der 107 stater deltok. Konvensjonen om klaseammunisjon ble undertegnet av 94 stater i Oslo 3. desember 2008. Den trådte i kraft 1. august 2010 etter at 30 stater hadde ratifisert. Per april 2022 har 110 stater ratifisert og ytterligere 13 stater signert konvensjonen.
«Månelandingen» I Soria Moria-erklæringen nedfelte regjeringspartiene at bygging av gasskraftverk kun skulle gjøres hvis CO₂ ble fjernet. I 2006 fikk Statoil konsesjon til å bygge gasskraftverk på Mongstad under forutsetning at det ble bygget et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂.CO₂ Master Plan Mongstad (StatoilHydro) I sin nyttårstale i 2007 kalte statsminister Stoltenberg prosjektet «vår månelanding», med referanse til president Kennedys tale i 1961 der han sa at «USA vil forplikte seg til, før 60-årene er over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden». I 2009 var de stipulerte kostnadene med CO₂-fangst og lagring kommet opp i 25 milliarder kroner. I 2010 bestemte regjeringen seg for å utsette anlegget med to år, til stor protest fra miljøorganisasjonene. I 2012 åpnet et testanlegg, til en kostnad på 5,2 milliarder kroner. Stoltenberg åpnet anlegget. I september 2013, like før regjeringen gikk av, informerte den om at et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂ ikke ville bli bygget på Mongstad. I sin selvbiografi tok Stoltenberg selvkritikk på bruken av begrepet «månelanding», men han stod ved det som faktisk var gjort for å forbedre CO₂-fangst og lagring.
Finanskrisen
Regjeringens budsjettforslaget for 2009 var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.
Den 24. oktober 2008 vedtok Stortinget, basert på forslag fra regjeringen, en tiltakspakke der bankene fikk anledning til å bytte obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) – i realiteten obligasjoner basert på boliglån med maksimalt 60 prosent lån – mot statsobligasjoner. Ordningen hadde en ramme på 350 milliarder kroner og skulle sikre kredittilførsel til bankene. Den 23. november 2008 foreslo regjeringen å utvide den alminnelige garantiordningen i Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) med inntil 50 milliarder, til 110 milliarder kroner. Hensikten var å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge.
Den 26. januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner. Av dette var nesten 17 milliarder kroner nye tiltak på budsjettets utgiftsside, og drøyt 3 milliarder kroner målrettede skatteletter for næringslivet. Mange av utgiftstiltakene var rettet mot å øke vedlikeholdsarbeidet i offentlige bygg. Den 8. februar 2009 foreslo regjeringen «Bankpakke 2» som innebar å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner – Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Finansfondet skulle støtte kapitalstrukturen i bankene, mens obligasjonsfondet skulle støtte markedet for selskapsobligasjoner. Den 15. mai 2009 presenterte regjeringen det reviderte nasjonalbudsjettet. For å dempe oppgangen i ledigheten økte bruken av oljepenger i økonomien med ytterligere 9,5 milliarder kroner, i forhold til tiltakspakken fra januar.
Militærintervensjonen i Libya miniatyr|Stoltenberg på toppmøtet i Paris 19. mars 2011, som markerte starten på den militære intervensjonen i Libya. I 2011 deltok Norge i en militæroperasjon i Libya under borgerkrigen i landet. 17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon i Libya. Norske fly slapp 588 bomber mot ulike mål i landet. I forbindelse med offentliggjøringen av det norske Libya-utvalget sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya, kom det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen, til tross for at den norske regjeringen sa at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet. Stoltenberg ble kritisert for at han ikke ville vedgå at Norge med sin Libya-bombing faktisk var i krig, til tross for at Forsvarsdepartementet mente det motsatte. Han sa «Jeg mener norske soldater ikke var legitime mål i den væpnede konflikten. Det kan være ulike juridiske vurderinger, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde endret hovedkonklusjonen, nemlig at vi skulle følge opp FN-vedtaket og beskytte sivile i Libya.»
Andre saker En annen viktig sak var avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet i september 2010. Kjøpet av kampfly, oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja og kraftkabler gjennom Hardanger var omtalte saker der det var forskjellig syn i regjeringspartiene. Videre pågikk krigen i Afghanistan i hele regjeringens funksjonstid. Utenriksminister Støre var til stede under terrorangrepet mot Kabul Serena Hotell i Kabul i 2008 der den norske journalisten Carsten Thomassen ble drept.
Statsråder Forhandlingene etter stortingsvalget 2005 førte til at Arbeiderpartiet fikk ti statsråder inkludert statsministeren, mens SV fikk fem statsråder og Senterpartiet fire. Regjeringen besto ved tiltredelsen 17. oktober 2005 av ti menn og ni kvinner.
Ved stortingsvalget 2009 økte Arbeiderpartiet sitt mandattall på Stortinget med tre og fikk dermed 64 representanter. SV fikk 11, en tilbakegang på fire, mens Senterpartiet beholdt sine mandater. Forhandlingene mellom de tre partiene resulterte i at regjeringen ble utvidet med ett medlem. Arbeiderpartiet fikk da tolv ministre, mens SV og Senterpartiet fikk fire hver. Kjønnsfordelingen etter dette ble 10–10.
Etter 2009-valget sa Kristin Halvorsen fra seg posten som finansminister, og denne gikk da til Arbeiderpartiets Sigbjørn Johnsen. I tillegg opprettet regjeringen en egen statsrådsstilling for samordning ved Statsministerens kontor – en stilling som erstattet den statssekretærstillingen som stod for forberedelse av regjeringsmøtene og koordineringen av det politiske avklaringsarbeidet mellom departementene.
I løpet av regjeringsperioden på åtte år ble det gjort endringer på alle poster, slik at statsminister Jens Stoltenberg var den eneste som hadde samme posisjon hele tiden. Fem andre var medlem av regjeringen fra begynnelse til slutt, men i ulike posisjoner: Kristin Halvorsen, Liv-Signe Navarsete, Trond Giske, Jonas Gahr Støre og Anne-Grete Strøm-Erichsen.Andreas Slettholm: Stoltenberg har byttet alle statsrådene sine siden 2005, Aftenposten 21. september 2012.
Kortfattet oversikt over statsrådene
Statsminister: Stoltenberg (2005–13) Ved Statsministerens kontor: Schjøtt-Pedersen (2009–13) Utenriksdepartementet: Utenrikssaker: Støre (2005–12), Eide (2012–13) Utviklingssaker: Solheim (2005–12), Holmås (2012–13) Arbeidsdepartementet: Hanssen (2005–08), Andersen (2008–09), Bjurstrøm (2009–12), Huitfeldt (2012–13) Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: Bekkemellem (2005–07), Ramin-Osmundsen (2007–08), Huitfeldt (2008–09), Lysbakken (2009–12), Thorkildsen (2012–13) Finansdepartementet: Halvorsen (2005–09), Johnsen (2009–13) Fiskeri- og kystdepartementet: Pedersen (2005–09), Berg-Hansen (2009–13) Fornyings- og administrasjonsdepartementet: Røys (2005–09), Aasrud (2009–13) Forsvarsdepartementet: Strøm-Erichsen (2005–09), Faremo (2009–11), Eide (2011–12), Strøm-Erichsen (2012–13) Helse- og omsorgsdepartementet: Brustad (2005–08), Hanssen (2008–09), Strøm-Erichsen (2009–12), Støre (2012–13) Justis- og beredskapsdepartementet: Storberget (2005–11), Faremo (2011–13)