Haag-kongressen eller Europa-kongressen (engelsk: Congress of Europe) var en politisk konferanse som ble avholdt i Haag i Nederland fra 7. til 11. mai 1948, etter privat initiativ fra blant andre Winston Churchill. Konkret førte den til opprettelse av Europarådet, Europabevegelsen og Europa-colleget. Den regnes som en milepæl i arbeidet for europeisk integrasjon og var det første møtet der de nylig krigførende landene offentlig diskuterte samarbeid.

Bakgrunnen var Churchills tale i Zürich 19. september 1946 der han tok til orde for «United States of Europe». Churchill organiserte «United Europe Movement» i Storbritannia og satte opp en internasjonal komite som organiserte kongressen. Duncan Sandys fremholdt at kongressen hadde tre formål: Å vise bred støtte til anstrengelsen for et forent Europa; meningsutveksling og utarbeidelse av tiltaksplan; og å stimulere arbeidet for et forent Europa.

Kongressen var et privat tiltak og deltakerne var uavhengige. Møtene ble holdt i Ridderzaal, den sentrale bygning i Binnenhof, det nederlandske parlamentets og regjeringens bygninger.

Bakgrunn Etter andre verdenskrig engasjerte flere politikere seg for integrasjon i Vest-Europa med sikte på å hindre nye kriger og danne en motvekt mot Sovjetunionen og de nye satelittstaten i øst. Viktigst var European Parliamentary Union (EPU) stiftet av Richard von Coudenhove-Kalerg og med sin første kongress i Gstaad i 1947. EPU la vekt på at arbeidet skulle drives av landenes parlamenter og at siktemålet var etablering av forsamling, indirekte eller direkte valgt av befolkningen, som skulle danne en føderal forfatning.

Churchill og hans svigersønn Duncan Sandys etablerte i mai 1947 «United Europe Movement» uten føderale ambisjoner som EPU og Coudenhove-Kalerg. Begge organisasjoner ønsket å få istand en europeisk forsamling.

Deltakere Kongressen ble avholdt med 750 deltakere fra hele EuropaWalton, C. C. (1959). The Hague" Congress of Europe": a Case Study of Public Opinion. Political Research Quarterly, 12(3), 738-752. https://doi.org/10.1177/106591295901200307 og observatører fra USA og Canada. Blant deltagerne var ledende politikere, forretningsfolk, geistlige, journalister, poeter, fagforeningsledere og akademikere. Hele det politiske spekter var representert, unntatt kommunister som var utelukket. Fra Storbritannia dominerte de konservative, mens Labour var negative til tiltaket. Det var tyske deltakere, inkludert personer med flere år i konsentrasjonsleir under nazistenes styre.

Blant deltakerne på kongressen var Konrad Adenauer, Winston Churchill, Harold Macmillan, David Maxwell-Fyfe, Pierre-Henri Teitgen, François Mitterrand, tre tidligere franske statsministre, Paul Reynaud, Édouard Daladier, Paul Ramadier, Paul van Zeeland, Edouard Bonnefous, Albert Coppé og Altiero Spinelli. Det var 60 ministre og 200 parlamentsmedlemmer tilstede. Videre deltok rekke filosofer, journalister, kirkeledere, jurister, akademikere, forretningsfolk og historikere. De italienske poetene Salvatore Quasimodo og Giuseppe Ungaretti deltok. Frankrike hadde den største kontingenten (184), Storbritannia sendte 146, Belgia, Nederland og Italia omkring 60 hver. Konrad Adenauer og Walter Hallstein knyttet kontakt med hverandre for første gang under Haag-kongessen.Cohen, A. (2007). Constitutionalism Without Constitution: Transnational Elites Between Political Mobilization and Legal Expertise in the Making of a Constitution for Europe (1940s− 1960s). Law & Social Inquiry, 32(1), 109-135.Guerrieri, S. (2014). From the Hague Congress to the Council of Europe: hopes, achievements and disappointments in the parliamentary way to European integration (1948–51). Parliaments, Estates and Representation, 34(2), 216–227. https://doi.org/10.1080/02606755.2014.952133

Winston Churchill og hans svigersønn Duncan Sandys var blant initiativtakerne til kongressen. Storbritannia spilte likevel ingen fremtredende rolle under møtene, da britenes representanter avviste et tett samarbeid med landene på kontinentet.

Under en offentlig markering av kongressen deltok 40 000 mennesker. Kongressen ble avholdt i Haag, da en nederlandsk storbank hadde påtatt seg å betale kostnadene ved arrangementet.

Resultater Kongressen var en forløper for Europarådet og var en symbolsk begivenhet for de som betraktet politisk integrasjon i Europa som alternativ til fiendskap mellom land i Europa. Kongressen ble ansett som et første skritt mot et føderalt Europa.Grantham, J. T. (1981). British Labour and The Hague ‘Congress of Europe’: National Sovereignty Defended. The Historical Journal, 24(02), 443-452. Moderate «unionister» med Churchill i spissen forhindret imidlertid at kravet om et føderalt Europa vant frem. Europarådet ble som en løst sammensatt organisasjon, ikke en god støtte for føderalistenes sak. Haag-kongressens resolusjoner ble forelagt regjeringene i vest-europeiske land. Mens Frankrike ville ha en europeisk forsamling utgått fra landenes parlamenter ville Storbritannia heller ha et ministerråd og en rådgivende forsamling utgått fra landenes regjeringer. Det europeiske råd ble utformet som et kompromiss mellom det britiske og franske forslaget med vedtekter undertegnet i mai 1949. På Churchills initiativ lanserte kongressen ideen om et europeisk parlament som etter debatt i kongressen ble foreslått som et rent rådgivende organ uten lovgivende myndighet. Samarbeide i rådet skulle skje mellom suverene stater etter konføderalistiske ideer.

Haag-kongressen ble delt i politiske, økonomiske, sosialfaglige og kulturelle utvalg. Kongressen førte til London-traktaten av 5. mai 1949 som etablerte Europarådet. Kongressen foreslo å opprette en forsamling valgt av de nasjonale parlamentene og denne forsamlingen skulle være utgangspunktet for en europeisk integrasjon. Dette forslaget ble fulgt opp året etter med opprettelsen av den rådgivende Europarådets parlamentarikerforsamling, der de første medlemmene blant annet var Winston Churchill, Harold Macmillan, Guy Mollet, Georges Bidault, Eamon de Valera, Ugo La Malfa og Ferruccio Parri.Guerrieri, S. (2014). From the Hague Congress to the Council of Europe: hopes, achievements and disappointments in the parliamentary way to European integration (1948–51). Parliaments, Estates and Representation, 34(2), 216-227. Kongressen ønsket også å opprette en europeisk domstol og å utarbeide en menneskrettserklæring («Charter of Human Rights»).Schuman, F. L. (1951). The Council of Europe. American Political Science Review, 45(03), 724-740.

Haag-kongressen førte til opprettelse av Europabevegelsen, som siden har arbeidet for europeisk integrasjon. Europabevegelsen ble til ved at eksisterende organisasjoner fra november 1948 til februar 1949 gikk sammen i European Movement som holdt sitt første møte i Brüssel i februar 1949. Den førte videre til et opprop for et politisk, økonomisk og monetært forent Europa, og Haas, E. B. (1948). The United States of Europe. Political Science Quarterly, 63(4), 528-550. til opprettelsen av Europa-colleget.Brugmans, H. (1951). The College of Europe. World Affairs. The quarterly journal of the London Institute of World Affairs. Ideen om et Europa-universitet ble såvidt berørt under kongressen i Haag, og ble mer konkretisert under European Movements møte i London 4-5. januar 1949 og et år senere presenterte en fransk delegat til Europarådet en plan for et europeisk universitet. Brügge ble i London i 1949 foreslått som sted.St. John, S.K. (2021). An Intellectual Hub for Europe: The College of Europe and the European University. In: Education and Solidarity in the European Union. Palgrave Macmillan.https://doi.org/10.1007/978-3-030-63042-3_5

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Diplomatiske konferanser Kategori:1948 i Europa Kategori:Europarådet Kategori:Europeisk integrasjon Kategori:Konferanser i Nederland Kategori:Konferanser på 1900-tallet