Marcus Aurelius

Marcus Aurelius (121–180) var romersk keiser fra 161 til 180. Han styrte sammen med Lucius Verus som medkeiser fra 161 og fram til Verus’ død i 169. Han var den siste av de fem gode keiserne, og grunnet sin stoiske filosofi og forfatterskap kalles han i ettertid gjerne for «filosofkeiseren».Eksempelvis forlaget Cappelen Damms omtale av Marcus Aurelius

I løpet av hans styre beseiret Romerriket et revitalisert partisk rike i øst; Aurelius' general Avidius Cassius herjet hovedstaden Ktesifon i 164. I Sentral-Europa bekjempet Aurelius med hell barbariske stammer som markomannere, kvadere og sarmatere i de markomanniske kriger. Et opprør i øst, ledet av Avidius Cassius, mislyktes i å skaffe seg tilstrekkelig kraft og ble slått ned øyeblikkelig.

Marcus Aurelius’ stoiske verk Til meg selv, skrevet på gresk mens han drev krig mellom 170 og 180 er fortsatt vurdert som et litterært monument til en stoisk filosofi om tjeneste og plikt, og beskriver hvordan man kan finne og bevare likevekt og sinnsro i midten av en konflikt ved å følge naturen som en kilde til rettledning og inspirasjon.

Kilder thumb|left|Rytterstatue av Marcus Aurelius (utsnitt) i Kapitolmuseene i Roma.

De fremste kildene for livet og keisertiden til Marcus Aurelius er av ujevn kvalitet og til tider upålitelige. Den viktigste gruppen av kilder er en rekke biografier i Historia Augusta. Dette verket består av tvilsomme kilder og innhold som er ren diktning, men til tross for disse problemene, er verket et av få fra perioden, og dens detaljer blir således stadig revurdert.Breisach, Ernst (2007): Historiography: Ancient, Medieval, and Modern, 3. utg., Chicago: University of Chicago Press, s. 75.

Senere biografier over underordnete keisere og opprørske fordringshavere til keisertittelen er preget av propaganda, løgner og diktning, men tidligere biografier, avledet fra eldre og nå tapte kilder, som Marius Maximus og Ignotus «den gode biograf»,Kovács, Péter (2009): Marcus Aureliusa Rain Miracle and the Marcomannic Wars, BRILL, s. 65 er langt mer nøyaktige, men de om Aelius Verus og Avidius Cassius er preget av ren diktning.Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 230. Om HA Verus, se Barnes (1967), s. 65–74.

Brevvekslingen mellom Marcus Aurelius’ lærer Fronto og rekke myndighetsbrev fra tiden til Antoninus Pius har blitt bevart i rekke hullete manuskripter, og som dekker perioden fra rundt 138 til 166.Beard, Mary (23. juli 2009): «Was He Quite Ordinary?», London Review of Books 31:14; Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 226. Marcus’ egne Meditasjoner gir et vindu inn i hans indre liv, men er i stor grad uten dateringer og har få særskilte referanser til ytre affærer.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 227. Den fremste kilden for perioden er Dio Cassius, gresktalende senator fra byen Nikea i Bitynia, som skrev en historie om Roma fra dens grunnleggelse og til 229 i åtti bøker (bokruller). Dio Cassius er vesentlig for periodens militære historie, men hans senatoriske fordommer og sterke opposisjon til keiserdømmets ekspansjon gjør hans perspektiv uklart.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 228–229, 253.

En del andre litterære kilder har gitt spesifikke detaljer: skriftene til legen Galenos (Aelius Galenus eller Galen) om skikkene til eliten under det nerva-antoninske dynasti; talene til Aelius Aristides om tidens lynne; og lovverkene bevart i Digest og Codex Justinianus om Marcus Aurelius’ lovarbeid.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 227–228. Inskripsjoner og myntfunn har utfylt litterære kilder.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 228.

Liv og verk Bakgrunn og utdannelse thumb|Denarius, utstedt i 140 med portrett av Antoninus Pius (forside) og med hans adoptivsønn Marcus Aurelius (bakside). thumb|En byste av Marcus Aurelius som en ung gutt (Kapitolmuseene).

Marcus' familie hadde sin opprinnelse i Ucubi, i dag hetende Espejo, en liten by sørøst for Córdoba i iberiske Baetica. Familien klatret sosialt på 100-tallet. Marcus’ oldefar Marcus Annius Verus (I) var en senator og (i henhold til Historia Augusta) tidligere pretor; i 73–74 ble hans bestefar, Marcus Annius Verus (II), gjort til patrisier.HA Marcus 1.2, 1.4; Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 28; McLynn (2009), s. 14.Cassius Dio forsikrer at Annii var nær slektning av Hadrian, og det var grunnet disse familiebåndene at de skyldte deres egen vekst til makt; Dio 69.21.2, 71.35.2–3; Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 31. Det nøyaktige forholdet til disse slektsforholdene er derimot ikke uttrykt noe sted. Et antatt bånd går via Annius Verus (II). Verus' hustru Rupilia Faustina var datter av konsulære senatoren Libo Rupilius Frugi og en ukjent mor. Det har blitt spekulert om Rupilia Faustinas mor var Matidia, og som også var mor (antagelig gjennom et annet ekteskap) med Vibia Sabina, husrtu av Hadrian. Jf. Codex Inscriptionum Latinarum 14.3579; Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 29; McLynn (2009), 14, 575 n. 53, sitert i Syme, Ronald (1979): Roman Papers, 1, 244. Verus' eldre sønn, far til Marcus Aurelius, Marcus Annius Verus (III) giftet seg med Domitia Lucilla.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 29; McLynn (2009), 14.

Lucilla var datteren av patrisieren P. Calvisius Tullus Ruso og den eldre Domitia Lucilla. Den eldre Domitia Lucilla hadde arvet en stor formue (omfattende beskrevet i et av Plinius den yngres brev) fra hennes bestefar på morssiden ved adopsjon.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 29, siterer Plinius: Epistulæ 8.18. Den yngre Lucilla kom til å få mye av sin mors rikdom, inkludert en stor mursteinsfabrikk i utkanten av Roma — et lønnsomt foretak i en tid da byen gjennomgikk en stor byggefase.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 30.

Lucilla og Verus (III) fikk to barn: en sønn, Marcus, født den 26. april 121, og en datter, Annia Cornificia Faustina, antagelig født i 122 eller 123.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 31, 44.

Verus (III) døde antagelig i 124 mens han var pretor da Marcus var kun tre år gammel.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 31.Farquharson (1944), 1.95–96, daterer hans død til 130 da Marcus var ni. Selv om han knapt kan ha kjent ham skrev Marcus Aurelius i sine Meditasjoner at han hadde lært «beskjedenhet og mandighet» fra sine minner om faren, og fra hans posthume omdømme.Til meg selv 1.1, sitert hos Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 31. Lucilla giftet seg ikke på nytt.

Lucilla tilbrakte antagelig ikke mye tid med sin sønn, i henhold til de rådende aristokratiske skikkene. Han ble tatt hånd om kvinnelige tjenere, men likevel har Marcus rost sin mor for å ha lært ham «religiøs fromhet, enkelhet i matveien» og hvordan å unngå «de rikes væremåter».Til meg selv 1.3, sitert hos Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 35. I sine brev kom Marcus jevnlig og med hengivne henvisninger til henne; han var takknemlig for at «selv om hennes skjebne var å dø ung, tilbrakte hun sine siste år med meg.»Til meg selv 1.17.7, sitert hos Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 35.

Etter sin fars død ble Marcus oppfostret av sin bestefar på morssiden, Marcus Annius Verus, som i henhold til romersk lov alltid hadde beholdt «patria potestas» over sin sønn og sønnesønn. Teknisk sett var dette ikke en adopsjon ettersom det ville ha vært en juridisk opprettelse av en ny og annerledes «patria potestas» (II).Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 33. En annen mann, Lucius Catilius Severus, deltok også i hans oppfostring. Severus er beskrevet som Marcus’ «oldefar på morssiden»; han er antagelig stefar til den eldre Lucilla. Marcus vokste opp i sine foreldres hjem på Celiohøyden, et område han kom til å omtale med hengivenhet som «mitt Celio».Ad Marcum Caesarem 2.8.2 (= Haines 1.142), sitert av Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 31.

Det var en eksklusiv region, få offentlige bygninger, men mange aristokratiske villaer. Bestefar til Marcus eide sitt eget palass ved siden av Lateranpalasset og hvor Marcus kom til å tilbringe mye av sin barndom.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 31–32. Marcus kom til å takke bestefaren for å ha lært ham «god karakter og unngå dårlig lynne.»Til meg selv 1.1 Han var mindre begeistret for den elskerinne som bestefaren tok og som han levde sammen med etter at hans hustru Rupilia Faustina døde.Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 35. Han var takknemlig for at han ikke trengte å bo sammen med henne lengre enn han gjorde.Til meg selv 1.17.2; Farquharson, 1.102; McLynn, 23; sammenlign med Til meg selv 1.17.11; Farquharson, 1.103.

Marcus fikk undervisning i hjemmet slik som det var i samtidens aristokrati;McLynn, 20–21. han takket Catilius Severus for å ha oppmuntret ham til å unngå offentlige skoler.Til meg selv 1.4; McLynn, 20. En av hans lærere, Diognetus, som underviste maleri, viste seg å ha være særlig innflytelsesrik; han synes å ha vært den som introduserte Marcus til en filosofisk holdning til livet.HA Marcus 2.2, 4.9; Til meg selv 1.3; Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 37; McLynn, 21–22. I april 132, på bud av Diognetus, begynte Marcus å kle seg og ta til seg leveviset til filosofer; han studerte mens han bar en grov gresk slengkappe, og sov på gulvet inntil hans mor overbeviste ham om å sove i en seng.HA Marcus 2.6; Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 38; McLynn, 21.

En ny rekke av lærere — Aleksander fra Cotiaeum (Kotyaion), Trosius Aper og Tuticius ProculusBirley, Later Caesars, 109, 109 n.8 (Birley endret teksten i HA Marcus fra «Eutychius» til «Tuticius»); Marcus Aurelius, 40, 270 n.27, siterer Bonner Historia-Augusta Colloquia 1966/7, 39ff. — tok over hans undervisning en gang i 132 eller 133.HA Marcus 2.3; Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 40, 270 n.27. Lite er kjent om de to sistnevnte (begge var lærere i latin), men Aleksander var en betydelig litterat og den ledende Homer-eksperten i sin tid.Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 40, siterer Aelius Aristides, Oratio 32 K; McLynn, 21. Marcus takket Aleksander for hans undervisning i litterær stil.Til meg selv 1.10; Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 40; McLynn, 22. Aleksanders innflytelse — vektlegging på sak framfor stil, på omsorgsfull valg av ord og med tidvis sitat fra Homer — har blitt påvist i Marcus’ Til meg selv.

Hadrians etterfølgelse, 136–138 thumb|right|Portrett av keiser Marcus Aurelius - Palazzo Nuovo (Kapitolmuseene). På slutten av 136 hadde Hadrian nesten dødd fra en endetarmsblødning. Som rekonvalesent i sin villa ved Tivoli utenfor Roma, valgte han Lucius Ceionius Commodus som sin etterfølger, og adopterte ham som sin sønn.Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 41–42. Valgte ble gjort invitis omnibus, «mot alles ønsker»;HA Hadrian 23.10, sitert i Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 42. de eventuelle rasjonelle grunnene er fortsatt uklare.Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 42. Om etterfølgelsen til Hadrian, se også: Barnes, T.D. (1967): «Hadrian and Lucius Verus» i: Journal of Roman Studies 57:1–2, s. 65–79; VanderLeest, J. (1995): «Hadrian, Lucius Verus, and the Arco di Portogallo» i: Phoenix 49:4, s. 319–330. Som en del av sin adopsjon tok Commodus navnet Lucius Aelius Cæsar. Etter en kort stasjoneringen ved grensen langs Donau, kom Aelius tilbake til Roma for å tale til det romerske senatet på den første dagen i 138. Natten før han skulle holde talen, ble han imidlertid syk og døde fra endetarmsblødning senere på dagen.HA Hadrian 23.15–16; Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 45; «Hadrian to the Antonines», 148. Commodus var kjent for sitt overforbruk på den tiden han ble adoptert. Den 24. januar 138 valgte Hadrian en ny etterfølger, Aurelius Antoninus.Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 46. Date: Birley, «Hadrian to the Antonines», 148.