miniatyr|Det nordiske kvinnesaksmøtet i Christiania i 1902, i Gamle Festsal. NKF-leder Fredrikke Marie Qvam leder møtet.
Feminisme er et bredt samlebegrep for ulike sosiale og politiske bevegelser, tankeretninger og ideologier som arbeider for sosial, økonomisk og politisk likeverd mellom kjønnene.. Ofte deles feminismen i tre brede tradisjoner kjent som liberal feminisme, sosialistisk feminisme og radikalfeminisme, gjerne kalt feminismens «tre store» idétradisjoner. Fra 1990-årene har interseksjonell feminisme blitt et rådende perspektiv og analytisk rammeverk i moderne feminisme og likestillingspolitikk.Intersectional feminism: what it means and why it matters right now, UN Women I 2025 gikk nærmere 30 norske feministiske organisasjoner og fagmiljøer sammen om en konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, som et felles grunnlag for feministisk arbeid i Norge fremover. Uttalelsen definerte feminisme som «et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet».
Begrepet feminisme kom i bruk fra rundt 1970 og erstattet på norsk i løpet av 1970- og 1980-årene delvis det eldre begrepet kvinnesak, som i Norge imidlertid utelukkende var knyttet til den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. Selve ordet feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet femina, som betyr kvinne. I moderne tid brukes feminismebegrepet ofte om kampen for kvinners rettigheter og likestilling også i fortiden, også om bevegelser som ikke selv brukte feminismebegrepet.Walters, Margaret (2005). Feminism: A very short introduction. Oxford University Press. s. 1–176. ISBN 978-0-19-280510-2. I tråd med dette er det vanlig å dele feminismens historie inn i tre og etterhvert fire bølger.
Begrepet feminisme forstås ulikt av ulike feministiske tradisjoner. I en liberalfeministisk tradisjon, representert f.eks. av Norsk Kvinnesaksforening, forstås feminisme eller kvinnesak som den kampen kvinner kjemper sammen med menn – og andre kjønn – for et likestilt samfunn på grunnlag av menneskerettighetene og innen en liberaldemokratisk kontekst, og dermed ikke som noen kamp mot menn.Se f.eks. Elisabeth Lønnå (1996). Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913 (s. 250), Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 8205244952 Ragna Nielsen sa at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker». Eva Kolstad beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet. I sosialistisk kontekst knyttes begrepet til analyser som bygger på teori om klassekamp. I en radikalfeministisk tradisjon er feminismebegrepet heller knyttet til en kamp mot det som forstås som patriarkatet eller mannssamfunnet, og en oppfatning av kvinner og menn som iboende antagonistiske grupper, og radikalfeminister hevder at kvinner utgjør det de kaller en «kjønnsklasse», med ideer og terminologi lånt fra marxismen. Disse retningene er derfor radikalt forskjellige i idégrunnlag og i analysen av og målet for samfunnet.
Feminismens tredje og fjerde bølger – med nye retninger som skeive og svarte feminismer – er kjennetegnet av et tydelig interseksjonelt perspektiv og vekt på inkludering av utsatte minoritetsgrupper, og er i Norge representert av nyere organisasjoner som Inkluderende feminisme-initiativet. Samtidig deler de sin grunnleggende forankring i menneskerettighetene med den etablerte liberalfeministiske tradisjonen som etterhvert også har tatt en interseksjonell vending, og det har siden 1990-årene vært en betydelig tilnærming mellom liberalfeministiske og nyere feministiske tradisjoner. F.eks. har USAs ledende liberalfeministiske organisasjon National Organization for Women i økende grad fokusert på minoritetskvinner.Tong s. 42–43 Både liberalfeminismen og moderne feminismer fra den tredje og fjerde bølgen har i tråd med sin menneskerettsorientering idag sterk vekt på mangfold, og står i motsetning til antigenderbevegelser som sprer ideer om at synliggjøring av mangfold angivelig «utsletter» kvinner (f.eks. i inkluderende språk). Tidligere president i International Alliance of Women Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot ekstreme høyrekrefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoritetsgruppers menneskerettigheter, herunder ved å hisse til hat mot transpersoner. UN Women uttalte i 2024 at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».
Fellestrekk Feministiske ideologier har som felles utgangspunkt at samfunn prioriterer det mannlige synspunktet, og at kvinnen er behandlet urettferdig i samfunn hvor dette er tilfellet. Forsøk på å endre dette innebærer å bekjempe kjønnsstereotypier og å etablere muligheter og resultater som er like for kvinner og menn.
Feministiske bevegelser har kjempet for stemmerett for kvinner, retten til å holde politiske stillinger, arbeide, likelønn, eie eiendom, utdannelse, inngå kontrakter, like rettigheter i ekteskap, og permisjon under svangerskap. Feminister har også arbeidet for å sikre tilgang til abort og sosial integrering, beskyttelse mot voldtekt, seksuell trakkasering og vold i hjemmet. Endringer i kvinners kleskoder og akseptable fysiske aktiviteter for kvinner har og vært en del av feministiske bevegelser.
Noen akademikere hevder feministiske bevegelser har bidratt til store samfunnsendringer for kvinners rettigheter, spesielt i vesten, hvor feminister har blitt kreditert med stemmerett for kvinner, kjønnsnøytralt språk, kvinners reproduktive rettigheter (inkludert tilgang til prevensjon og abort), og retten til å inngå kontrakter og eie eiendom. Til tross for at feminister i hovedsak har hatt kvinners rettigheter som kampsaker, argumenterer enkelte feminister for menns frigjøring innen samme målsetning, da de mener at tradisjonelle kjønnsroller også er skadelige for menn. Feministisk teori, som springer ut av feministiske bevegelser, ønsker å forstå ulikhet mellom kjønnene ved å undersøke sosiale roller og erfaring. Feministisk teori har utviklet teorier i flere disipliner for å svare på tema som omhandler kjønn.
Hovedretninger thumb|Solsikken ble et utbredt symbol på den liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1860-årene, først i USA og fra 1890-årene også i Norge, der den ble tatt som logo av bl.a. Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og tidsskriftet Nylænde etter forbilde av bl.a. National American Woman Suffrage Association med forløpere
Feminisme omfatter mange ulike bevegelser og ideologier med forskjellige perspektiver og mål. En bred idétradisjon som i moderne tid blir kalt liberal feminisme, med røtter i den første kvinnesaksbølgen fra 1800-tallet, arbeider for politisk og juridisk likestilling gjennom reformer forankret i det liberale demokratiet og informert av en menneskerettstenkning som kan spores tilbake til opplysningstidens idealer om frihet og likhet. I Norge er det først og fremst Norsk Kvinnesaksforening som står i denne politiske tradisjonen. Cathrine Holst har uttalt at
Tradisjonelt stod den liberale og borgerlige kvinnesaksbevegelsen først og fremst i motsetning til arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse. Mens den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var opptatt av formelle og juridiske rettigheter som rett til utdanning, rett til arbeid og stemmerett, la arbeiderkvinnebevegelsen vekten på andre spørsmål som hadde større betydning for arbeiderklassen på den tiden. Arbeiderkvinnebevegelsen gav etter hvert støtet til sosialistisk og marxistisk feminisme basert på teorier om klassekamp.
Siden 1960-årene fikk disse to brede tradisjonene følge av en tredje hovedstrømning, radikalfeminismen, som sprang ut av den radikale fløyen av feminismens andre bølge. Radikalfeminisme er kritisk til både liberal og sosialistisk feminisme, og skiller seg fra disse feministiske retningene gjennom sin oppfatning av samfunnet som et patriarkat, sin vekt på kvinner som en «kjønnsklasse» og sitt mål om en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden. Nationalencyklopedin omtalte forskjellene på liberal og radikal feminisme slik:
Sammen er liberal-, sosialistisk- og radikal feminisme kalt «de tre store» idétradisjonene innen feminismen.Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». Women's History Review. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089. Siden utgangen av 1900-tallet har flere nye former for feminisme oppstått. Enkelte typer av feminisme har blitt kritisert for å fokusere på hvites, middelklassens, universitetsutdannedes, heterofiles, eller ciskjønnedes perspektiver. Denne kritikken har ført til dannelsen av etnisk spesifikke, eller multikulturelle former for feminisme. Svart feminisme og interseksjonell feminisme er eksempler på dette.
Lik representasjon Arbeidet for like muligheter som menn var en kampsak de tidlige feministene, mens mange i dag retter søkelyset på utfallet – at kvinner og menn skal være likt representert på alle felt.
Målet om lik representasjon kom blant annet til uttrykk i en debattartikkel av kvinneforsker Torild Skard:
«I Norge har vi altså kvinnelig statsminister, som ett av verdens få land, og om lag 40 prosent av partilederne, stortingsrepresentantene, statsrådene og kommunestyremedlemmene er kvinner. De utgjør dermed en betydelig minoritet, men det er ikke likestilling. Iblant har vi hatt 50/50 kvinner og menn i regjeringen, men i løpet av de siste tiårene har kvinneandelen her stort sett ligget på vel 40 prosent, mens vi på Stortinget først i 2017 og kommunestyrene i 2019 kom opp på dette nivået. Høyresida har flere kvinnelige partiledere, men venstresida har bare menn, med unntak av MDG. Vi har altså et stykke igjen til kvinner og menn deltar på like fot i de politiske beslutningene, for ikke å snakke om at kvinner kunne dominere slik menn har gjort hele tida.»
Likestillingsparadokset Ikke alle enige i at lik representasjon nødvendigvis er et mål. Harald Eia og Ole-Martin Ihle har formulert det såkalte «likestillingsparadokset» slik:
«Internasjonale spørreundersøkelser viser at menn over hele verden er mer interessert i å jobbe med tekniske yrker enn kvinner, mens kvinner overalt er mest interessert i å jobbe med sosiale. Og det rare er at kvinner ofte blir mindre interessert i å jobbe innen tekniske fag jo mer likestilt landet blir.»
Tanken om at ulik representasjon i ulike yrker kan skyldes egne valg basert på biologiske kjønnsforskjeller fremfor mangel på valgmuligheter, har møtt motbør, men også fått mye faglig støtte.
Teori Feministisk teori, som har røtter i feministiske bevegelser, forsøker å forstå kjønnet ulikhet ved å studere kvinners sosiale roller og erfaringer, og har gitt opphav til ulike teorier i mange disipliner. Charles Fourier, en utopisk sosialist og fransk filosof er kreditert med å ha oppfunnet begrepet "féminisme" i 1837. Ordene "féminisme" ("feminisme") og "féministe" ("feminist") dukket først opp i Frankrike og Nederland i 1872, og i USA i 1910. Ifølge Oxford English Dictionary oppsto ordet feminist først oppsto på engelsk i 1852, 1895 for feminism.
Retninger