Götterdämmerung (Ragnarok), WWV 86D, er en tyskspråklig opera i tre akter med tekst og musikk av Richard Wagner, og inngår som det siste verket i Wagners syklus av fire musikkdramaer med tittelen Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen). Den hadde premiere i Bayreuth Festspielhaus den 17. august 1876, som en del av den første komplette forestillingen av Ringen-syklusen.
Hovedkilden til handlingen i Götterdämmerung er det middelhøytyske helteeposet Nibelungenlied (Nibelungensangen) fra begynnelsen av 1200-tallet, men selve fortellingen er betydelig eldre, og stammer trolig fra folkevandringstiden.
Tittelen er en oversettelse til tysk av den norrøne frasen Ragnarǫkr, som i norrøn mytologi refererer til en profetert krig blant forskjellige vesener og guder som til slutt resulterer i at verden blir brent, oversvømt og fornyet. Wagners versjon, som i resten av Ring-syklusen, skiller seg vesentlig fra hans norrøne og germanske kilder.
Bakgrunn Ytterligere informasjon: Nibelungenringen
Siegfrieds Tod Som en del av forberedelsene til den planlagte operaen om Siegfried, utarbeidet Wagner først en foreløpig studie av de relevante germanske og nordiske mytene, Die Nibelungensage (Mythus) (Nibelungensagaen (Myte)). Dette lange prosa-scenariet, som ble fullført den 4. oktober 1848, inneholder en oversikt over hele Ring-syklusen fra begynnelse til slutt, selv om det ikke er noe bevis for at Wagner på dette tidspunktet planla mer enn en enkelt opera om Siegfrieds død. Da han laget en kopi av denne teksten den 8. oktober, ga han den navnet Die Sage von den Nibelungen (Nibelungesagaen). I den samlede utgaven av verkene hans (Gesammelte Schriften und Dichtungen) har den tittelen Der Nibelungen-Mythus: als Entwurf zu einem Drama (Nibelungenmyten: utkast til et drama).
Ved utarbeidelsen av dette prosa-scenariet benyttet Wagner en rekke verk fra germansk og skandinavisk mytologi, både primærtekster (vanligvis i moderne tyske oversettelser, selv om Wagner hadde litt kunnskap om norrønt og middelhøytysk) og kommentarer til dem. De viktigste av førstnevnte var Volsungesaga, den eldre Edda, den yngre Edda, Nibelungenlied og Didrikssagaen, mens de viktigste av sistnevnte var Jacob Grimms Deutsche Mythologie og Wilhelm Grimms Den tyske heltesagaen. I tillegg til disse valgte Wagner imidlertid forskjellige detaljer fra minst tjueto andre kilder, inkludert en rekke viktige filosofiske tekster som informerte om symbolikken til ringen. Wagner motsa sine kilder på forskjellige punkter, siden kildene ikke alltid er enige med hverandre, omformet forskjellige historier til kontinuerlige fortellinger og skapte noen nye, minneverdige karakterer ved å kombinere mindre karakterer fra forskjellige kilder. Det endelige scenariet er like fullt en unik gjenfortelling av de opprinnelige mytene som Nibelungenlied var i sin tid. miniatyr|høyre|Nibelungenlied: en viktig inspirasjonskilde, manuskript C, ca. 1230 |294x294pk Fordi Die Sage von den Nibelungen allerede inneholdt en detaljert redegjørelse for den dramatiske handlingen til den foreslåtte operaen, forsømte Wagner å utarbeide prosaskisser i henhold til sin vanlige praksis. I stedet skrev han straks et prosautkast til det nye verket, som skulle kalles Siegfrieds Tod (Siegfrieds død).
Den 28. oktober 1848 leste Wagner prosautkastet til Siegfrieds Tod for Eduard Devrient, og etter noen kritiske kommentarer fra sistnevnte om emnets uklarhet, utarbeidet han en to-sceners prolog som fylte ut noe av bakgrunnshistorien. Dette nye prosautkastet ble skrevet nesten utelukkende i dialog, mye av det allerede veldig nær den endelige versformen det ville ta. Innen den 12. november var det reviderte utkastet til Siegfrieds Tod ferdig, og innen den 28. november var det blitt omgjort til alliterativt vers, og ble i prosessen en fullverdig libretto for en tre-akters opera med en to-sceners prolog. Den følgende måneden (antagelig) forberedte Wagner den første renskriften (Zweitschrift des Textbuches), men nesten umiddelbart ble verket grundig revidert og en annen renskrift (Drittschrift des Textbuches) ble utarbeidet for å gjenspeile disse revisjonene. Det var på dette stadiet at episoden kjent som «Hagens vakt» (den siste delen av Akt 1, Scene 2) gjorde sin entre.
Med sin to-sceners prolog og tre-akts struktur var Siegfrieds Tod etter alle formål et utkast for det som til slutt ville bli den siste delen av tetralogien, Götterdämmerung.
På dette tidspunktet virker det imidlertid som Wagner tvilte på ideen om å skrive en opera om et så obskurt tema. Selv i Tyskland var Nibelungenlied ikke veldig kjent, og flere av de andre kildene han konsulterte var enda mer abstruse. Uansett årsak er det et faktum at etter å ha fullført librettoen til Siegfrieds Tod, la Wagner arbeidet til side og vendte oppmerksomheten mot andre prosjekter. Mellom desember 1848 og mars 1850 skrev han flere innflytelsesrike essayer, noen av dem ganske lange. Han brukte også mye av denne tiden på å utarbeide detaljerte scenarier for flere andre operaer om en rekke historiske og mytiske figurer: Jesus Kristus, Akilles, Friedrich Barbarossa og Wieland der Schmied. Ingen av disse operaene så noensinne dagens lys, selv om en musikalsk skisse har overlevd for Jesus von Nazareth.
Trilogi Den tidligste omtale vi har av et festivalteater som er spesielt konstruert for en forestilling av Siegfrieds Tod, er i et brev til kunstneren Ernst Benedikt Kietz, datert den 14. september 1850. En uke senere i et brev til vennen Theodor Uhlig, utdypet Wagner denne ideen: nå håpet han å sette opp tre forestillinger av Siegfrieds Tod i et spesialkonstruert festivalteater, hvoretter både teatret og partituret skulle ødelegges: «Hvis alt er ordnet tilfredsstillende, vil jeg tillate tre forestillinger av Siegfried [dvs. Siegfrieds Tod] som skal gis over en uke under disse omstendighetene: etter den tredje forestillingen skal teatret rives og partituret mitt brennes ...»
Etter hvert begynte forestillingen om en trilogi av operaer som kulminerte med Siegfrieds Tod, å danne seg i Wagners sinn. Ideen var ikke en ny. I 1847 hadde han lest og blitt dypt imponert over Aiskhylos' greske trilogi Orestien i en tysk oversettelse av Johann Gustav Droysen; og i 1849, etter å flyktet fra Dresden, hadde han lest Droysens rekonstruksjon av den samme dramaturgens trilogi, Prometevs-trilogien, som inkluderer den velkjente tragedien Promethevs i lenker. Det virket bare riktig at en lignende trilogi av tyske tragedier, skrevet av en siste dagers Aiskhylos, skulle fremføres i sitt eget dedikerte teater og som en del av en «spesielt utnevnt festival».
Ideen om å utvide Siegfrieds Tod til en serie med to eller flere operaer ville ha vært spesielt tiltalende for Wagner, da han nå hadde forstått at det ville være umulig å si alt han ønsket i en enkelt opera uten et overdrevent antall digresjoner. De politiske begivenhetene de siste årene og hans nylige oppdagelse av Ludwig Feuerbachs filosofi hadde utvidet omfanget av ideer som han håpet å utforske i sin nye opera. Han ønsket også å innlemme ulike ideer som han hadde overveid i verkene om Jesus, Frederick, Akilles og Wieland (alle fire som nå hadde blitt effektivt forlatt). Disse ideene varierte fra politikken til Pierre-Joseph Proudhon og Mikhail Bakunin og filosofien til Hegel og ung-hegelianerne.
Vinteren 1850–1851, mens han jobbet med essayet Oper und Drama, lekte Wagner med ideen om å skrive en komisk opera basert på et velkjent folkeeventyr, Vor einem, der auszug, das Fürchten zu lernen (Eventyr om en som satte seg fore å lære frykt), som han hadde kommet over i brødrene Grimms eventyr. «Tenk deg min overraskelse,» skrev han senere til sin venn, fiolinisten Theodor Uhlig, «da jeg plutselig innså at denne ungdommen var ingen ringere enn den unge Siegfried!»
Den tidligste omtale av en festival med tre operaer basert på Nibelungenlied, er i det selvbiografiske verket Eine Mittheilung an meine Freunde (En kommunikasjon mine venner), som Wagner opprinnelig skrev i august 1851: «Jeg foreslår å produsere myten min i tre komplette dramaer...»
Der junge Siegfried og Siegfrieds Tod ble nå tydelig betraktet som det andre og tredje dramaet i en trilogi. I oktober hadde Wagner imidlertid bestemt at denne trilogien krevde et forspill. Han tenkte igjen på Aiskylos og de gamle grekerne, hvis trilogier vanligvis ble ledsaget av et satyrspill, og teksten til Eine Mittheilung ble endret for å gjenspeile endringen. Til setningen sitert ovenfor la han til ordene «som vil bli innledet av et lengre forspill». Ikke desto mindre refererte Wagner alltid til Ringen som en trilogi i stedet for en tetralogi. Han så for seg at den skulle framføres som en del av en tredagers festival innledet av en Vorabend (foraften).
I oktober 1851 utarbeidet Wagner en kort prosaskisse for den innledende operaen som skulle gå foran selve trilogien. Han vaklet over tittelen på verket og prøvde ut Der Raub: Vorspiel (Tyveriet: forspill), Der Raub des Rheingoldes (Det stjålne Rhingullet) og Das Rheingold (Vorspiel) (Rhingullet (forspill)). Måneden etter utarbeidet han noen prosaskisser for den første av de tre hoveddramaene, Siegmund und Sieglinde: der Walküre Bestrafung (Siegmund og Sieglinde: Valkyriens straff). Mellom mars og november 1852 utarbeidet han disse korte skissene etter sin vanlige praksis, og utviklet prosautkast fra dem, som han fortsatte med å gjøre om til versutkast. På den tiden hadde han omdøpt operaene henholdsvis Das Rheingold og Die Walküre.
Roller RolleStemmeleieRollebesetning, 17. august 1876
(Dirigent: Hans Richter)SiegfriedtenorGeorg UngerBrünnhildesopranAmalie MaternaGuntherbarytonEugen GuraGutrunesopranMathilde WeckerlinHagenbassGustav SiehrAlberichbarytonKarl HillWaltrautemezzosopranLuise JaideFørste NornealtJohanna Jachmann-WagnerAndre NornemezzosopranJosephine SchefskyTredje NornesopranFriederike GrünWoglindesopranLilli LehmannWellgundesopranMarie LehmannFlosshildemezzosopranMinna LammertVasaller, kvinner (kor)
Komposisjon Utålmodig med å fullføre sin episke syklus, begynte Wagner arbeidet med det foreløpige utkastet til Götterdämmerung den 2. oktober 1869, mens han fremdeles arbeidet med akt 3 av Siegfried. Det skulle ikke være noen renskrift av denne siste operaen i syklusen, så de tre aktene gikk gjennom bare tre trinn: foreløpig utkast (Gesamtentwurf), orkesterskisse (Orchesterskizze) og partitur-skrift (Partiturerstschrift). Wagner hadde endret sin modus operandi igjen mens han arbeidet med de to siste aktene til Die Meistersinger: nå var det hans praksis å fullføre begge de komplette utkastene til hver akt etter tur før han startet med partituret for hele operaen.
Komposisjonen av Götterdämmerung gikk uten store vanskeligheter, siden Wagner nå var grundig kjent med sitt musikalske materiale og hans forstørrede orkester. Det var et kort avbrudd over jul, men arbeidet ble gjenopptatt tidlig på nyåret (9. januar 1870). Det andre komplette utkastet - orkesterutkastet - ble startet bare to dager senere, og Wagner jobbet med begge utkastene samtidig. Det var ikke før den 5. februar 1871 at ferdigstillelsen av Siegfried ga ham tid til å konsentrere seg om Götterdämmerung.
Sommeren 1871 var begge utkastene til prologen og akt 1 ferdig, og Wagner hadde påbegynt det foreløpige utkastet til akt 2. Orkesterutkastet ble imidlertid ikke startet før den 18. november samme år. Akt 2 ble fullført innen utgangen av året.
En gang i 1871 eller 1872 laget Wagner et versutkast av den såkalte Schopenhauer-avslutningen for akt 3 av Götterdämmerung, selv om den ikke ble tatt i bruk. Dette var ikke den eneste endringen han gjorde av teksten til akt 3. Mens han satte denne akten til musikk, bestemte han seg for at Gutrune skulle dø (i tidligere utkast besvimte hun bare). Under øvelser til verdenspremieren i Bayreuth i 1876 påpekte Wagner til sin assistent Heinrich Porges den nøyaktige takten hvor hun dør.