Caelus

Caelus eller Coelus var i henhold til romersk mytologi, ikonografi og litteratur en opprinnelig eller opphavelig himmelgud. Gudens navn opptrer vanligvis i grammatikalsk hankjønnsform når han ble oppfattet som en mannlig kraft, men det kjønnsløse formen Caelum er også funnet som en guddommelig personifisering. Kjønnsløst navn, eksempelvis, hos Varro: De lingua latina 5.57, hvor en hankjønnsform kunne ha vært forventet for en partner av Terra Mater. Nøytral også hos Hyginus: Fabulæ pr. 2 (17) i en rekke av guddommelige personifiseringer med Terra og Mare («Havet»). Hankjønns- og intetkjønnsformer av navnene Caelus og Caelum skiller seg i latin kun i vokative og nominative kasus; når en andre deklinasjon (kasusbøying) av substantiv opptrer i genitiv, dativ, eller ablativ kasus, er det ingen måte å skille mellom intetkjønns- eller hankjønnsformer. Når en guddom ble oppfattet som flertall, «Himlene», ble hankjønnsformen Caeli, ikke intetkjønnsformen Caela som ville skape en tvetydighet med andre deklinasjon substantiver av hunkjønnsformer. Guddommelige personifiseringer på latin er hovedsakelig hunkjønnsformer. Caelus er avledet fra caelum, det latinske ordet for «himmelen» eller «himlene» (derav det engelske ordet celestial, «himmelsk»). Adjektivet celestial på engelsk ble lånt fra gammelfransk celestial, «himmelsk, himmelblå», igjen fra latinsk caelestis, «himmelsk, vedrørende himmelen», fra caelum, «himmelen», jf. Online Etymology Dictionary

Navnet Caelus indikerer at han var en romersk tilsvarighet til den greske guden Uranos (gresk: Οὐρανός, Ouranos; «himmel»), som var av stor betydning for den greske skapelsesmyten (Theogonien). Den romerske lærde Marcus Terentius Varro koplet Caelus sammen med gudinnen Terra («Jorden»), som tilsvarte greske Gaia, som pater og mater (far og mor), og slo fast at de er «de store guddommer» (dei magni) i teologien til mysteriene på Samothraki. Varro: De lingua Latina 5.58. Selv om det ikke er kjent om Caelus hadde en egen kult i Roma, Grimal, Pierre ( 1996): The Dictionary of Classical Mythology (opprinnelig utgitt i 1951 på fransk), s. 83–84. er det ikke alle forskere som betrakter ham som en gresk import med et latinsk navn; han har blitt assosiert med Summanus, guden for nattlig torden, som «helt og holdent romesk». Lawrence, Marion (1965): «The Velletri Sarcophagus» i: American Journal of Archaeology 69.3, s. 220.

Caelus begynte å opptre jevnlig i kunsten og utsmykningen under Augustus og i forbindelse med Mithras-kulten i keisertiden. Arkitekten Vitruvius inkluderte ham blant himmelguder hvis tempelbygninger (aedes) burde bli konstruert åpen mot himmelen. Andre guder for disse aedes var passende for er Jupiter, Sol og Luna. Vitruvius: De architectura 1.2.5; Stambaugh, John E. (1978): «The Functions of Roman Temples» i: Aufstieg und Niedergang der römischen Welt II.16.1, s. 561. Som en himmelgud ble Caelus identifisert med Jupiter (tilsvarende greske Zevs), hvilket er indikert ved en inskripsjon som leste Optimus Maximus Caelus Aeternus Iup<pi>ter.CIL 6.81.2. ved det viktigste tempelet i Roma, tempelet for Jupiter Optimus Maximus på Kapitolhøyden (Latin: Aedes Iovis Optimi Maximi Capitolini).Aedes Iovis Optimi Maximi Capitolini, A Topographical Dictionary of Ancient Rome

Slekt I henhold til Cicero og Hyginus var Caelus sønn av Acmon og Dies («Dag» eller «Dagslys»). Cicero: De natura deorum 3.44, sitter av Kenney, E.J., Apuleius ( 2001): Cupid and Psyche, Cambridge University Press, note til 6.6.4, s. 198; Hyginus, Forord. Dette er ikke i overensstemmelse med den gudeverden som Hesiod presenterte. Caelus og Dies var i denne tradisjonen foreldrene til Merkur. Cicero: De natura Deorum 3.56; se også Arnobius: Adversus Nationes 4.14. Med gudinnen Trivia var Caelus far til den særskilte romerske guden Janus, foruten også Saturn og Ops. Ennius: Annales 27 (utgaven til Vahlen); Varro, sitert av Nonius Marcellus, s. 197M; Cicero: Timaeus XI; Arnobius: Adversus Nationes 2.71, 3.29. Caelus ble også tenkt som faren av den ene av Jupiters tre former/utgaver; de andre fedrene var Acmon og Saturn.Arnobius: Adversus Nationes 4.14. I en tradisjon var Caelus var far med jordgudinnen Tellus (Terra Mater), skjønt dette var antagelig en ren oversettelse av Uranos fra en gresk kilde. Arnobius: Adversus Nationes 3.37, siterer Mnaseas som sin kilde.

Myte og allegori Caelus ble satt istedenfor Uranos i latinske versjoner av myten om Saturn (Kronos) som kastrerte sin himmelske far, og fra hans avkappede kjønnsorganer som ble kastet i havet ble gudinnen Venus (greske Afrodite) født i havets skum. Cicero: De nature Deorum; Arnobius: Adversus Nationes 4.24. I sitt verk De Natura Deorum («Om gudenes natur») presenterte Cicero en stoisk allegori av denne myten hvor kastrasjonen viser «at den høyeste himmelske eter, det frø-brann som frambringer alle ting, krevde ikke tilsvarende de menneskelige genitalier for sitt fortsatte arbeid.» Cicero: De natura Deorum 2.64. Isidor av Sevilla sier tilsvarende at Saturn «skar av genitaliene av sin far Caelus, ettersom ingenting er født i himlene fra sæd.» (Etymologies 9.11.32). Chance, Jane (1994): Medieval Mythography: From Roman North Africa to the School of Chartres, A.D. 433–1177, University Press of Florida, s. 27 og 142.

For Macrobius betydde kastrasjonen en markering fra Kaos i bestemt og målt Tid (Saturn) fastslått av de roterende (Caelum). Semina rerum («frø» av ting som eksisterer fysisk) kommer fra Caelum og er elementene som skaper verden. Macrobius: Saturnalia 1.8.6–9; Chance, Jane (1995): Medieval Mythography, s. 72.

Den guddommelige spatiale abstraksjonen Caelum er et synonym for Olympus som et metaforisk himmel befolket av det guddommelige, både identifisert med og adskilt fra fjellet Olympos i antikkens Hellas som var navngitt som gudenes hjem. Varro hevdet at grekerne kaller dette stedet for Caelum (eller Caelus). Varro: De lingua latina 7.20; likeledes Isidor av Sevilla: Etymologies 14.8.9. Servius, note på Æneiden 6.268, sier at «Olympus» er navnet for både det makedonske fjellet og for caelum. Sitert og diskutert av Huhm, Michel (2004): «Le mundus et le Comitium: Repésentations symboliques de l'espace de la cité» i: Histoire urbaine 10, s. 54. Som en representant for rom, er Caelum en av komponentene til mundus, «verden» eller kosmos, sammen med terra (jorden), mare (havet), og aer (luft). Servius, note på Æneiden 3.134; Huhm (2004): «Le mundus et le Comitium», s. 53, notene 36 og 37. I sitt verk om antikkens kosmologiske systemer, oppholdt den nederlandske renessansehumanisten Gerardus Vossius i omfattende grad med Caelus og dennes dualitet som både gud og et sted hvor andre guder bodde. Gerardus Vossius: Idolatriae 3.59 (online et passim, i: Gerardi Joan. Vossii Operum, vol. 5, De idololatria gentili. Se også Santinello, Giovanni & Bottin, Francesco (1993): Models of the History of Philosophy: From Its Origins in the Renaissance to the «Historia Philosophica», Kluwer, bind 1, s. 222–235.

Den tidlige kristne forfatteren Lactantius benyttet rutinemessig de latinske theonymene (gudenavnene) Caelus, Saturn, og Jupiter for å referere til tre guddommelige hypostaser (som Treenigheten) i den nyplatoniske skolen til Plotinus: den første Gud (Caelus), Intellekt (Saturn), og Sjel, sønn av den Forståelige (Jupiter). Digeser, Elizabeth De Palma (2006): «Religion, Law and the Roman Polity: The Era of the Great Persecution» i: Religion and Law in Classical and Christian Rome, Franz Steiner, s. 78–79.

I kunsten Det er generelt om ikke gjennomgående enighet at Caelus er avbildet som en del av dekoren på brystplaterustningen av statuen Augustus av Prima Porta, Reeder, Jane Clark (1997): «The Statue of Augustus from Prima Porta, the Underground Complex, and the Omen of the Gallina Alba» i: American Journal of Philology 118.1, s. 109; Rose, Charles Brian (2005): «The Parthians in Augustan Rome» i: American Journal of Archaeology 109.1, s. 27. øverst oppe over de fire hestene til guden Sols quadriga (firspann). Han er framstilt som en voksen, skjeggete mann som holder en kappe over sitt hode slik at det blafrer i form av en bue, et konvensjonelt stilistisk tegn på en guddom (velificatio) som «gjenkaller hvelvet i himmelhvelvet». Galinsky, Karl (1996): Augustan Culture: An Interpretive Introduction, Princeton University Press, s. 158 og 321. Han er balansert og satt i par med personifiseringen av Jorden ved den nedre delen av brystplaten.Reeder (1997): «The Statue of Augustus», s. 109. (Disse to figurene har også blitt identifisert som Saturn og Magna Mater, for å representere den nye saturnske gullalderen i Augustus’ ideologi.) Særlig Juppiter Optimus Maximus Saturnus Augustus: Reeder(1997): «The Statue of Augustus», s. 109 og 111. På et alter for Larer (i dag oppbevart i Vatikanmuseene) opptrer Caelus i sin stridsvogn sammen med Apollo-Sol over figuren av Augustus. Reeder (1997): «The Statue of Augustus», s. 103; Taylor, Lily Ross (1925): «The Mother of the Lares» i: American Journal of Archaeology 29.3, s. 308.

Nocturnus og templum thumb|upright|Mithratisk alter (200-tallet e.Kr.) som viser Caelus flankert av allegorier for sesongene (Museum Carnuntinum, Niederösterreich) Som Caelus Nocturnus var han en gud for den nattlige tiden, stjernehimmelen. I et avsnitt fra Plautus, er Nocturnus ansett som det motsatte av Sol, solguden.Plautus: Amphytrion 272. Nocturnus opptrer i flere inskripsjoner som er funnet i Dalmatia og Italia, i selskap med andre guddommer som også er funnet i kosmologiske skjema til Martianus Capella, basert på en etruskisk tradisjon.Inkludert CIL 3.1956 = ILS 4887, 9753, 142432, CIL 5.4287 = ILS 4888, som sitert og diskutert av Torelli, Mario (1995): Studies in the Romanization of Italy (University of Alberta Press, s. 108–109. I de etruskiske spekulasjonene om forutanelser ble Caelus Nocturnus plassert i det solløse nord i motsatt ende av Sol for å representere de polare ytterpunkter av aksen. Dette oppsettet var vesentlig for tegningene av et templum (hellige rom) for praktiseringen av augurlauget.Torelli, Studies, s. 110. Se også Huhm (2004): «Le mundus et le Comitium, s. 52–53, om forholdet templum, mundus, og caelum.

Mithratisk Caelus Navnet Caelus opptrer i dedikasjonsinskripsjoner i forbindelse med Mithras-kulten. Den mithratiske guddommen Caelus er noen ganger avbildet allegorisk som en ørn som bøyer seg over himmelhvelvingen markert med symboler for planeter eller Dyrekretsen. Levi, Doro (1944): «Aion» i: Hesperia, s. 302. I en kontekst av Mithras er han assosiert med Kautes Vermaseren, M.J. (1971): «Mithraica» i: The Mithraeum at S. Maria Capua Vetere, Brill, s. 14; Alvar, Jaime (2008): Romanising Oriental Gods: Myth, Salvation, and Ethics in the Cults of Cybele, Isis, and Mithras, overs. Richard Gordon (Brill, s. 86. og kan opptre som Caelus Aeternus («den evige himmel»). R. Beck i svar til Culianu, I.P. ( 1982): «L'«Ascension de l'Âme» dans les mystères et hors des mystères» i: La Soteriologia dei culti orientali nell' impero romano, Brill, s. 302. En form for Ahura Mazda er påkalt på latin som Caelus Aeternus Iupiter. Levi: «Aion», s. 302. Det var også oppfatningen til Reinach, Salomon (1909): Orpheus: A General History of Religions, overs. Florence Simmonds (London: Heinemann, s. 68. Veggene på en del mithrea (templer) hadde allegoriske avbildninger av kosmos med Oceanus og Caelus. Mithreet i Dieburg i dagens Tyskland representerte tresidig verden med Caelus, Oceanus, og Tellus nedenfor Phaethon-Heliodromus ("den skinnende" i kombinasjon med føniks-lignende orientalsk fugl). Vermaseren, Mithraica I, s. 14.

Som den jødiske gud