Afrodite (gresk: Ἀφροδίτη, «fra sjøskum»)Ἀφροδίτη, Wiktionary var i henhold til gresk mytologi en gudinne assosiert med kjærlighet, begjær, skjønnhet, nytelse, lidenskap, forplantning, og som hennes synkretiserte gudinne Venus i romersk mytologi også tilknyttet begjær, sex, fruktbarhet, velstand og seier. Afrodites fremste symboler er skjell, myrter, roser, duer, spurver og svaner. Kulten til Afrodite var i stor grad avledet fra den fønikiske gudinnen Astarte, beslektet med den østsemittiske gudinnen Ishtar, hvis kult var basert på den sumeriske kulten til Inanna. Afrodites viktigste kultsentre var Kythira, Kypros, Korint og Athen. Hennes viktigste festival var Afrodisia, som ble feiret årlig midt på sommeren. I Lakonia ble Afrodite tilbedt som en krigergudinne. Hun var også skytsgudinnen for prostituerte, en forening som førte til at tidlige lærde fremmet konseptet «hellig prostitusjon» i gresk-romersk kultur, en idé som nå generelt blir sett på som feil.
I henhold til Hesiods Theogonien er Afrodite født utenfor kysten av Kythira fra skummet (ἀφρός, aphrós) skapt av Uranos’ penis falt i havet etter at han ble kastrert av sin sønn Kronos. I Homers Iliaden er hun imidlertid datteren til Zevs og Dione. Platon, i hans Symposion, hevdet at disse to opprinnelsene faktisk tilhører adskilte enheter: Afrodite Urania (en transcendent, «himmelsk» Afrodite) og Afrodite Pandemos (Aphrodite felles for «hele folket»).Denne påstanden er fremsatt på Symposion, 180e. Det er vanskelig å tolke rollen til de ulike talene i dialogen og deres forhold til hva Platon faktisk mente; derfor er det kontroversielt om Platon faktisk trodde på denne påstanden om Afrodite. Se Sheffield, Frisbee (2006): «The Role of the Earlier Speeches in the "Symposium": Platon's Endoxic Method?», Lesher, J.H.; Nails, Debra & Sheffield, Frisbee C. C., red.: Platon's Symposium: Issues in Interpretation and Reception, Harvard University Press. Afrodite hadde mange andre epitet, som hver la vekt på et annet aspekt av den samme gudinnen, eller brukt av en annen lokal kult. Dermed ble hun også kjent som Kytherea («Fruen av Kythira») og Kypris («Fruen av Kypros»), ettersom begge stedene hevdet å være hennes fødested.
I gresk mytologi var Afrodite gift med Hefaistos, guden for ild, smeder og metallbearbeiding. Afrodite var ofte utro mot ham og hadde mange elskere; i Odysseen blir hun tatt i utroskap med krigsguden Ares. I Den første homeriske hymne til Afrodite forførte hun dødelige hyrden Ankhises. Hun var også surrogatmor og elsker av den dødelige hyrden Adonis, som ble drept av et villsvin. Sammen med Athene og Hera var Afrodite en av de tre gudinnene hvis feide resulterte at den trojanske krigen ble utløst, og hun spiller en stor rolle gjennom hele Iliaden. Afrodite har blitt omtalt i vestlig kunst som et symbol på kvinnelig skjønnhet og har dukket opp i en rekke verk av europeisk litteratur. Hun er en stor guddom i moderne nypaganske religioner, som Afrodite-kirken, Wicca og Hellenismos.
Etymologi thumb|left|Terrakottafirgur av Afrodite, 100-tallet f.Kr., Arkeologiske museum i Pella. I henhold til Hesiod er navnet Afrodite avledet fra ἀφρός, afrós, «sjøskum»,Cyrino 2010, s. 14. og tolker navnet som «oppstått fra skummet»,Hesiod: Theogonien, 190–197. men de fleste moderne forskere anser dette som en feilaktig folkeetymologi.West (2000), s. 134–138. Tidlige moderne lærde av klassisk mytologi forsøkte å hevde at Afrodites navn var av gresk eller indoeuropeisk opprinnelse, men disse anstrengelsene er nå stort sett forlatt. Afrodites navn er generelt akseptert å være av ikke-gresk (sannsynligvis semittisk) opprinnelse, men dets eksakte avledning kan ikke bestemmes.Beekes (2009), s. 179.
Forskere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, som aksepterte Hesiods etymologi om «skum» som ekte, analyserte den andre delen av Afrodites navn som *-odítē, «vandrer»Kretschmer, Paul (1895): «Zum pamphylischen Dialekt», Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung auf dem Gebiet der Indogermanischen Sprachen, 33, s. 267. eller *-dítē, «lys».Maaß, Ernst (1911): "Aphrodite und die hl. Pelagia", Neue Jahrbücher für das klassische Altertum, 27, s. 457–468. Pisani, Vittore (1930): "Akmon e Dieus", Archivio glottologico italiano, 24, s. 65–73. Langt nylig har Michael Janda, som også aksepterer Hesiods etymologi, argumentert for sistnevnte av disse tolkningene og hevder historien om en fødsel fra skummet som et indoeuropeisk mytem. Janda (2005), s. 349–360. Janda (2010), s. 65. På samme måte har Krzysztof Tomasz Witczak foreslått en indoeuropeisk forbindelse *abʰor-, «veldig» og *dʰei-, «å skinne», som også refererer til den greske gudinnen Eos, Witczak (1993), s. 115–123. og Daniel Kölligan har tolket navnet hennes som «skinnende opp fra tåken/skummet».Kölligan, Daniel (2007): "Aphrodite of the Dawn: Indo-European Heritage in Greek Divine Epithets and Theonyms, Letras Clássicas, 11 (11), s. 105–134. doi:10.11606/issn.2358-3150.v0i11p105-134. Andre forskere har hevdet at disse hypotesene er usannsynlige ettersom Afrodites egenskaper er helt forskjellige fra både Eos og den vediske guddommen Usjas.Penglase (1994), s. 164. Boedeker (1974), s. 15–16.
Det har også blitt foreslått en rekke ikke-greske etymologier som er usannsynlige. En semittisk etymologi sammenligner Afrodite med den assyriske Barīrītu, som er navnet på en kvinnelig demon som dukker opp i mellombabylonske og senbabylonske tekster.The Assyrian Dictionary of the Oriental Institute of the University of Chicago (CAD), bind 2, s. 111. HammarströmHammarström, M. (1921): «Griechisch-etruskische Wortgleichungen», Glotta: Zeitschrift für griechische und lateinische Sprache, 11, s. 215–216. har sett på etruskisk, og sammenligner (e)prθni, «herre», en etruskisk æresbevisning utlånt til gresk som πρύτανις, prytanis. Frisk (1960), s. 196-. West (2000), s. 134. Dette ville gjøre opprinnelsen til navnet på guddommen til en æresbevisning, i betydningen «damen/fruen». De fleste forskere avviser denne etymologien som usannsynlig, særskilt ettersom Afrodite faktisk vises på etruskisk i den lånte formen Apru (fra gresk Aphrō, forkortet utgave av navnet Afrodite). Den middelalderske Etymologicum Magnum (ca. 1150) har fremmet en svært konstruert etymologi, som avleder Afrodite fra sammensetningen habrodíaitos (ἁβροδίαιτος), «hun som lever delikat», fra habrós og díaita. Endringen fra b til ph er forklart som en «kjent» karakteristikk av en gresk «opplagt fra makedonerne». Ἀφροδίτη, Etymologicum Magnum
I den kypriotiske stavelseskrift, som ble brukt på øya Kypros fra rundt 1000-tallet f.Kr. til 200 f.Kr., er navnet hennes attestert i formene 𐠀𐠡𐠦𐠭𐠃𐠂, a-po-ro-ta-o-i (lest fra høyre til venstre),O'Bryhim, Shawn David (22. juni 2021): A Student's Commentary on Ovid's Metamorphoses Book 10. USA: Wiley-Blackwell. ISBN 9781119770503; s. 80. 𐠀𐠡𐠦𐠯𐠭𐠂, a-po-ro-ti-ta-i (lest tilsvarende), «The Cypriot Syllabic Script word a-po-ro-ti-ta-i», Palaeolexicon.com. og til slutt 𐠀𐠡𐠦𐠯𐠪𐠈, a-po-ro-ti-si-jo, «afrodisianer», i konteksten av en måned.Pestarino, Beatrice (8. august 2022): Kypriōn Politeia, the Political and Administrative Systems of the Classical Cypriot City-Kingdoms. Leiden, Nederland: Brill Publications. ISBN 9789004520332; s. 135-136.
Opprinnelse Kjærlighetsgudinne fra Midtøsten thumb|left|Ishtar fra Susa, med krone og holder om brystene, naken kvinnefigur fra andre årtusen f.Kr. thumb|right|Statue av Afrodite fra Kypros fra tidlig 400-tallet f.Kr., iført en sylinderkrone og holder en due. Kulten til Afrodite i Hellas ble importert fra, eller i det minste påvirket av, kulten til Astarte i Fønikia, Breitenberger (2007), s. 8–12. Cyrino (2010), s. 49–52. Puhvel (1987), s. 27. Marcovich (1996), s. 43–59. som igjen ble påvirket av kulten til den kjente mesopotamiske gudinnen, kjent som «Ishtar» for de østsemittiske folkene og som «Inanna» for sumererne. Burkert (1985), s. 152–153. Den greske geografen Pausanias fra 100-tallet e.Kr. hevdet at de første som etablerte en kult av Afrodite var assyrerne, etterfulgt av byen Páfos på Kypros og deretter fønikerne ved Askalon (i dagens Israel). Fønikerne videreførte på sin side tilbedelse av henne til folket på den greske øya Kythira.Pausanias: Description of Greece, I. XIV.7
Afrodite fikk Inanna-Ishtars tilknytninger til seksualitet, fruktbarhet og forplantning. Breitenberger (2007), s. 8. Videre var hun kjent som Ourania (Οὐρανία), som betyr «himmelsk», Breitenberger (2007), s. 100-11. en tittel som tilsvarer Inannas rolle som «himmelens dronning». Penglase (1994), s. 162. De eldste kunstneriske og litterære skildringer av Afrodite er ekstremt like de til Inanna-Ishtar. I likhet med Inanna-Ishtar var Afrodite også en krigergudinne; Penglase (1994), s. 163. Pausanias registrerte at i Sparta ble Afrodite tilbedt som Afrodite Areia, som betyr «krigerlig». Cyrino (2010), s. 51–52. Budin (2010), s. 85–86, 96, 100, 102–03, 112, 123, 125. Han nevner også at Afrodites eldste kultstatuer i Sparta og på Cythera viste hennes bærende armer. Graz (1984), s. 250. Moderne forskere bemerker at Afrodites aspekt som krigergudinne vises i de eldste lagene av hennes tilbedelse Iossif & Lorber (2007), s. 77. og ser det som en indikasjon på hennes opprinnelse i kulturene i Midtøsten og det nære østen.Penglase (1994), s. 162–163.
Klassiske lærde på 1800-tallet hadde en generell aversjon mot ideen om at gammel gresk religion i det hele tatt var påvirket av kulturene i det nære østen,Konaris (2016), s. 169. men til og med den tyske filologen Friedrich Gottlieb Welcker, som hevdet at den orientalske innflytelse fra det nære østen på gresk kultur i stor grad var begrenset til materiell kultur, innrømmet at Afrodite helt klart var av fønikisk opprinnelse. Den betydelige innflytelsen fra østlige kultur fra det nære østen på tidlig gresk religion generelt, og på Afrodite-kulten spesielt, Burkert (1998), s. 1–6. er nå allment anerkjent som datert til en periode med orientalisering under700-tallet f.Kr., da det arkaiske Hellas lå i utkanten av det nyassyriske rike.Burkert (1998), s. 1–41.
Indoeuropeisk daggrygudinne Noen tidlige komparative mytologer som var motstandere av ideen om en opprinnelse i det nære østen hevdet at Afrodite oppsto som et aspekt av den greske daggry-gudinnen Eos Dumézil (1934). Cyrino (2010), s. 24. og at hun derfor til slutt ble avledet fra den Urindoeuropeisk daggry-gudinnen *Haéusōs (sammenlignbar med gresk Eos, latinsk Aurora, sanskrit Usjas). De fleste moderne forskere har nå avvist forestillingen om en rent indoeuropeisk Afrodite, Penglase (1994), s. 162–164. Cyrino (2010), s. 24–25. men det er mulig at Afrodite, opprinnelig en semittisk guddom, kan ha blitt påvirket av den indoeuropeiske daggry-gudinnen. Både Afrodite og Eos var kjent for sin erotiske skjønnhet og aggressive seksualitet og begge hadde forhold til dødelige, menneskelige elskere.
Begge gudinnene ble assosiert med fargene rødt, hvitt og gull. Michael Janda etymologiserer Afrodites navn som et epitet av Eos som betyr «hun som reiser seg fra skummet [av havet]» og peker på Hesiods beretning i Theogonien om Afrodites fødsel som en arkaisk refleks av indoeuropeisk myte. Afrodite som stiger opp av vannet etter at Kronos beseiret Uranos som et mytem ville da være direkte knyttet til den rigvediske myten om Indra som beseiret Vrtra og frigjorde Usjas. En annen viktig likhet mellom Afrodite og den indoeuropeiske daggry-gudinnen er hennes nære slektskap med den greske himmelguddommen, ettersom det er to himmelguder som krever farskapet til henne: Zevs og Uranos.Cyrino (2010), s. 25.
Former og tilnavn thumb|left|upright|Afrodite Urania, drapert i stedet for naken, med foten hvilende på en skilpadde (Louvre) thumb|upright|Statue av Hermafroditos, en mannlig utgave Afrodite, Nasjonalmuséet i Stockholm.