Zhìyǐ (pinyin; tradisjonell kinesisk: 智顗; Wade–Giles: Chih-I; japansk: Chigi; født i 16. februar 538 i Huarong i dagens provins Hubei i Kina, død i 597 i Shicheng, Kina) var grunnleggeren av den mahāyānabuddhistiske skolen Tiāntái i Tiāntāifjellene i det sørligøstlige Kina. Hans standardtittel var Śramaṇa Zhiyi (沙門智顗), som knyttet ham til indisk asketisk tradisjon. Zhiyi var den første i kinesisk buddhisme som utviklet en fullstendig, kritisk og systematisk klassifisering av buddhistisk lære. Han betraktes også som den første som foretok et avgjørende brudd med indisk tradisjon ved å skape et eget kinesisk system.
Zhiyi virket under Sui-dynastiet (隋, 581–618). Der nøt han gunst som representant for buddhismen under keiser keiser Yang av Sui (隋煬帝, 569–618). Mens Yang fremdeles var kronprins, sjenket faren, keiser Wen av Sui (隋文帝, regent 581–604), regelmessige statlige tilskudd til Zhiyis fjellkloster. Dette hadde sammenheng med den legitimerende rolle som buddhismen gav det nye dynastiet.
Zhiyi oppgis som forfatteren av 28 tekster; de finnes alle i Taishō Tripiṭaka. Mange av disse verkene ble imidlertid skrevet av hans disipler.
Verker Tre hovedtekster Zhìyǐ oppgis som forfatteren av 36 tekster; 28 av dem finnes i Taishō Tripiṭaka, mens 8 finnes i Dainippon Zokuzōkyō (forkortet Z eller 卍). Mange av disse verkene ble redigert av hans disipler. Skolen Tiāntái omtaler tre av disse tekstene som Fǎhuā sān dàbù (法華三大部), japansk Hokke-sambu-kyo, eller «den trefoldige lotussūtraen».
Dette begrepet kan forvirre. Det brukes nemlig også som fellesbetegnelse på sūtraen med uendelig mange betydninger, lotussūtraen og sūtraen om meditasjon på Samantabhadra; dette er for eksempel blitt gjort i en oversettelse av Bunno Kato et al fra 1989.
I denne artikkelen dreier det seg om tre tekster som ble forfattet av Zhìyǐ. De er også kjent som Tiāntái sān dàbù (天台三大部) eller «de tre tekstene fra Tiāntái».
Disse tre verkene ble redigert av disippelen Guàndǐng (灌頂, 561–632), også kalt Zhāngān, senere ble den fjerde patriarken av Tiāntái. Han redigerte dem på bakgrunn av Zhìyǐ's øvrige foredrag og tekster.
Både i den opprinnelige Tiāntái i fastlandet Kina, såvel som i avleggerne Cheontae i Korea og Tendai-shū i Japan ble tekstene studert som sentrale hjørnesteiner i doktrinen. De tre tekstene er:
Móhē zhĭguān «Den store śamatha-vipaśyanā» (摩訶止觀, móhē zhĭguān), bedre kjent under sin japanske tittel Maka shikan (まかしかん, Taishō shinshū daizōkyō, seksjon 20, bind 46, tekst nr 1911) er en meditasjonsmanual som legger vekt på samatha-vipassanā. Samatha (止 zhǐ) er beroligende eller stabiliserende buddhistisk meditasjon; vipasyana (觀 guān) er klart syn og innsikt. Verket baserer seg på lotussūtraen, men henter også materiale fra en rekke mahāyānatekster for å forklare den «perfekte og plutselige» (yuan-tun) opplysthet. Det siterer sūtraer som avataṃsakasūtraen i en omfattende grad, endog mer enn lotussūtraen.
Ord og fraser i lotussūtraen «Ord og fraser i sūtraen om den hvite lotusblomstens gode dharma» (妙法蓮華文句, miàofǎ liánhuájīng wénjù), på japansk hokke mongu (みょうほうれんげきょうもんぐ, Taishō shinshū daizōkyō, seksjon 17, bind 34, tekst nr 1718), er en tradisjonell kommentar som diskuterer hvert avsnitt i lotussūtraen. Innholdet ble opprinnelig presentert av Zhìyǐ i året 587 i et foredrag, og ble nedtegnet og samlet av disippelen Guàndǐng.
Det er en kommentar i 10 bokruller, der hver bokrull har to deler. Zhìyǐ deler lotussūtraen inn i tre deler: Forberedelse, åpenbaring og overføring. Forberedelsen forbereder folk på å motta sannheten, åpenbaring er åpenbaring av sannheten og overføring gir sannheten videre til fremtiden. Forberedelsen er i kapittel 1. Åpenbaringen er fra andre halvdel av kapittel 2 til første halvdel av kapittel 17. Overføringen er resten frem til og med kapittel 28. Teksten har en teoretisk del (1-14) og en essensiell del (15-28), som hver enkelt har tre deler. Teorien har en forberedelse (1), åpenbaring (2-9) og en overføring (10-14). Også den essensielle delen har en forberedelse (første halvdel av 15), en åpenbaring (andre halvdel av 15 og 16) og en åpenbaring (17-28).
Til slutt fremsetter Zhìyǐ fire veiledinger for å tolke ordene og frasene i lotussūtraen: (1) Å tolke dem i forhold til årsakene og betingelsene som fikk Buddha til å forklare dem, og å forstå dem i form av de fire måtene å forkynne på. (2) Å tolke dem i korrelasjon med de fire forkynnelser og de fem tidsperioder. (3) Å tolke dem i lys av de teoretiske og essensielle lærdommer. (4) Observasjon av sinnet; å oppfatte sannheten i ens eget sinn ved å praktisere meditasjon og å tolke ordene og frasene fra dette standpunktet. Slik forklarer Zhìyǐ avsnitt fra hvert kapittel i sūtraen slik som «å erstatte de tre vogner med den ene vogn» og «åpenbaringen av Buddha's opprinnelige opplysning i den fjerne fortid.»
Den mystiske meningen i lotussūtraen «Den mystiske [eller dypsindige] meningen i sūtraen om den hvite lotusblomstens gode dharma» (妙法蓮華經玄義, miàofǎ liánhuá jīng xuányì) er enda en tradisjonell kommentar til lotussūtraen. På koreansk er tittelen myobŏp yŏnhwa kyŏng hyŏnŭi (묘법연화경현의) og på japansk er den myōhō renge kyō gengi (ミョウホウレンゲキョウゲンギ). I Taishō shinshū daizōkyō finnes den i seksjon 17, bind 33 som tekst nr 1716.
Verket var opprinnelig en serie foredrag som ble holdt i året 593 e. Kr. ved tempelet Yy-ch'yan-ssu i Jinzhou i det nordvestlige Kina.
Denne teksten er et essay om tittelen. Den avdekker fem «lag» av dypsindig mening.
Det første laget er tittelen (釋名, shìmíng), og verket er en systematisk analyse av tittelen. Teksten bygger på det premiss at tittelen er essensen av hele lotussūtraens lære. Den kinesiske tittelen er miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經), sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov. Og denne tittelen ble gitt en overordentlig betydning innenfor Tiāntái. Den dannet grunnlaget for en religiøs messing og en rytmisk chanting.
Den japanske buddhisten Nichiren (1222–1282) adopterte denne praksis i form av Daimoku – messingen av mantraene Nam(u) Myōhō Renge Kyō.
De fire andre lagene er artikuleringen av tekstens essens (辯體, ben tǐ), forklaring av de sentrale læresetninger (明宗, míngzōng), diskusjon av funksjon (論用, lùnyòng) og klassifisering av lærdommer (判教, pànjiào).
Disse fem lagene blir forklart ut fra generelle (通, tōng) og distinkte (別, bié) egenskaper.
Kommentarer av Zhànrán Under Tang-dynastiet skrev Zhànrán (湛然, 711–782) kommentarer til disse tre hovedverkene. Zhànrán var den sjette patriarken av Tiāntái. Han gjenopplivde denne skolen etter at den hadde opplevd en periode med nedgang, og måtte forsvare seg mot de nyere skolene Fǎxiāng zōng (法相宗) og Huayan zong.
Zhànrán skrev tre kommentarer til meditasjonsmanualen Móhē zhǐguān: «Beslutning om å støtte praksisen og den store utbredelsen av śamatha-vipaśyanā» (止觀輔行傳弘決, Zhǐguân fǔxíng zhuàn hóngjué) i 40 bokruller. På japansk kalles teksten makashikan fugyōden guketsu (しかんぶぎょうでんぐけつ). I Taishō shinshū daizōkyō finnes den i seksjon 20, bind 46, som tekst nr 1912. «Śamatha-vipaśyanā arrangert etter emne» (止觀義例, Zhĭguān yìlì) i en bokrull. På japansk kalles teksten for makashikan girei (しかんぎれい). I Taishō shinshū daizōkyō finnes den i seksjon 20, bind 46, som tekst nr 1913. «Hovedidèen bak Śamatha-vipaśyanā» (止觀大意, Zhĭguān dàlì) i en bokrull. På japansk kalles teksten for makashikanta ii (しかんたいい). I Taishō shinshū daizōkyō finnes den i seksjon 20, bind 46, som tekst nr 1914.
Han skrev også kommentarer til de andre hovedtekstene:
«Kommentar til ord og fraser i lotussūtraen» (法華文句記, fǎhuá wénjù jì) i 30 bokruller. På japansk kalles teksten for hokke monguki (ほっけもんぐき). I Taishō shinshū daizōkyō finnes den i seksjon 17, bind 34 som tekst nr 1719. «Forklaring av den mystiske meningen i lotussūtraen» (法華玄義釋籤, fǎhuá xuányì shìqiān) i 20 bokruller. På japansk kalles teksten for hokke gen gisha kusen (ほっけげんぎしゃくせん). I Taishō shinshū daizōkyō finnes den i seksjon 17, bind 33 som tekst nr 1717.
Introduksjon i Tiantai There is also another very important text by Zhiyi which is used as an introductory text to the study of Tiantai Buddhism. This is the twelve fascicle On the Four Teachings (四教義 Sijiao yi, T 1929), which introduces the Tiantai view through an analysis of the fourfold teaching schema (which divides the Buddha's teaching into four aspects: Tripitaka, Shared, Separate, and Complete).
Important practice texts Zhiyi also wrote three shorter works on meditation practice, explaining different approaches calming and insight practice:Swanson (2018), p. 5.
Explanation of the Sequential Dharma Gates of Dhyāna Pāramitā (釋禪波羅蜜次第法門 T 1916), which presents his teachings on the "gradual and sequential" approach to calming and insight meditation and was written towards the beginning of Zhiyi's career The Xiao Zhiguan (小止觀) (; lit Small Calming and Insight) was probably the first practical manual of meditation in China.Sekiguchi, Shindai, Tendai sho shikan no kenkyu, Tōkyō: Sankibō Busshorin (1954; repr. 1961) With its direct influence on the Tso-chan-i, this smaller meditation treatise was very influential in the development of Chan meditation.Bielefeldt, Carl (1986), Ch'ang-lu Tsung-tse's Tso-Ch'an I and the "Secret" of Zen Meditation; in 'Traditions of Meditation in Chinese Buddhism,' edited by Peter Gregory, Honolulu: University of Hawaii Press The Six Wondrous Dharma Gates (六妙法門 T 1917), presents the "variable" approach to calming and insight
Zhiyi is also known for having composed four repentance rites, which influenced later Chinese Buddhist rituals and remain part of the Chinese Buddhist repertoire today. His four main repentance rites are:
Repentance Ritual for the Lotus Sūtra Samādhi (法華三昧懺儀, Fǎhuá Sānmèi Chànyí, T 1941) Vaipulya-samādhi Repentance Practice (Fangdeng sanmei chanfa 方等三昧懺法, T 1940), Repentance Ritual of Petitioning Avalokiteśvara (Qing Guanshiyin chanfa 請觀世音懺法), Golden Light Repentance Practice (Jin'guangming chanfa 金光明懺法)
Øvrige verker T33N1698 金剛般若經疏 T33N1705 仁王護國般若經疏 T34N1726 觀音玄義 T34N1728 觀音義疏 T37N1750 佛説觀無量壽經疏 T37N1755 阿彌陀經義記 T38N1777 維摩經玄疏 T38N1778 維摩經略疏 T39N1783 金光明經玄義 T39N1785 金光明經文句 T39N1800 請觀音經疏 T40N1811 菩薩戒義疏 T46N1915 修習止觀坐禪法要 T46N1916 釋禪波羅蜜次第法門 T46N1917 六妙法門 T46N1918 四念處 T46N1919 天臺智者大師禪門口訣 T46N1920 觀心論亦名煎乳論 T46N1922 釋摩訶般若波羅蜜覺意三昧 T46N1925 法界次第初門 T46N1929 四教義 T46N1940 方等三昧行法 T46N1941 法華三昧懺儀 T47N1961 淨土十疑論 T47N1962 五方便念佛門 Z0270857 維摩經文疏 Z0990001 四教義收藏本末尾佚失之處 Z0990008 六妙法門 Z0990022 禪門章 Z0990070 禪門要略 Z0990110 觀心食法 Z0990114 天台智者大師發願文 Z0990116 普賢菩薩發願文
Innhold