thumb|Kart over Chicago fra 1871, med de brente områdene inntegnet. Brannen begynte i sør, lengst nede på kartet. Til høyre Michigansjøen. thumb|Brannen nådde krysset Dearborn Street/Monroe Street ved midnatt.
Brannen i Chicago 1871 (i USA kalt The Great Chicago Fire) var en av de største bybranner i fredstid noensinne, dog langt fra den mest dødbingende (og heller ikke Chicagos mest dødbringende). Den brøt ut om kvelden søndag 8. oktober – en dag med en sterk, varm og meget tørr sørvestlig vind. I den knusktørre trehusbebyggelsen spredte brannen seg raskt. Attpåtil kom slukkingen sent i gang – dels fordi brannkorpset var utslitt og redusert etter mange tidligere branner, dels pga. feil ved varslingen. Brannen utviklet seg til en ildstorm, som brannvesenet – selv med forsterkninger fra andre byer – ikke hadde den ringeste mulighet til å slukke eller stanse. Da brannens fremrykning ble stanset om morgenen den 10., hadde den nådd Michigansjøen i øst og grensen for bebyggelsen i nord. Den siste ilden, særlig i de store kullagrene, døde ut langt senere.
Brannen ødela ca. 1/3 av byen (8,5 km², tre ganger så mye som bybrannen i London 1666 ødela, selv om denne kanskje gjorde flere husville fordi folk bodde tettere), deriblant mesteparten av sentrum og de nordlige bydelene. De vestlige, nordvestlige og mesteparten av de sørlige bydeler ble spart. 200–300 mennesker omkom, ca. 90 000 ble husville, og 17 450 hus ble lagt i aske. Ca. 1/3 av byens formue – 192«The Cause of the Great Chicago Fire», Richars F. Bales, 2004 millioner dollar i datidens pengeverdi – ble flammenes rov. Brannårsaken ble aldri brakt på det rene, tross omfattende etterforskning.
Samtidig med (men uavhengig av) brannen inntraff flere katastrofale skogbranner i områdene rundt de store sjøene. Disse utslettet flere dusin landsbyer og mindre byer. Den dødeligste og voldsomste var Peshtigo-brannen, med 1200–2500 omkomne. Brannenes katastrofale omfang skyldtes en kombinasjon av langvarig tørke, varm og sterk vind med ekstremt lav luftfuktighet, metanholdig gass fra tørrlagte myrer, kanskje også en inversjon – og menneskelige feil.
Chicago før brannen
Chicago var grunnlagt i 1833 og ble et knutepunkt mellom de industraliserte statene i øst, jordbruksområdene i vest og de store skogene i nord. Folketallet hadde vokst fra 350 i 1833 til 4000 i 1840 og 300 000 ved folketellingen i 1870; i oktober 1871 hadde innbyggertallet antagelig passert 330 000.
Trebyen Chicagos vekst var basert på rovhogst i de store skogene lengre nord. Ca. 90 % av husene var bygget i tre, vesentlig furu; som regel gjaldt det også takene (borgermesteren het ironisk nok Mason). Og flere av de «brannsikre» bygningene var oppført i tre, og kledd med et tynt lag marmor eller tinn.The Great Chicago Fire Digital Termpapers Chicago hadde et ypperlig vannverk, men selv denne livsviktige bygningen hadde tretak.«The Great Chicago Fire» , Horace White, 14. okt. 1871 Mange steder lå husene svært tett. Befolkningstettheten hadde økt fra ca. 350/km² i 1833 til over 10 000/km² i det området som ble ødelagt av brannen i 1871. I motsetning til i London var gatene rette og ofte brede. Til gjengjeld var mange gater og opphøyde fortau bygget i tre så folk skulle kunne gå tørrskodd i myrlendet som Chicago var bygget på. Nå om høsten fantes dessuten store lagre av fyringsved, kull, høy og korn. Kornmarkedet i Chicago var verdens største på den tiden. I byen fantes 17 veldige kornsiloer som rommet 420 000 m³ korn.Introduksjonside om brannen Chicago History Museum/Chicago Historical Society, 2011
I Chicago møtes flere elver, men Chicagoelvens og de øvrige vannveienes verdi som naturlige branngater var redusert. Trebåter lå tett i tett – og langs breddene lå bl.a. pakkhus, sagbruk, tømmer og veldige plankestabler, kullagre og kornsiloer. I tillegg var elvevannet enkelte steder så forurenset at det tok fyr. Og nå var vannføringen uvanlig lav etter den langvarige tørken.
I Chicago fantes mengder av husdyr – både hester og storfe – innenfor tettbebyggelsen, og tilsvarende mengder høy, havre og annet fôr til dem. Den store brannen ble ikke sparket i gang av en ku som veltet en fjøslykt i en låve full av høy, som mange tror. Men det samme høyet, som skulle holde liv i Catherine O'Learys fem kuer og en kalv gjennom vinterenO'Leary Legend,Chicago History Museum/Chicago Historical Society, 2011 , bidrog til en rask utvikling av brannen i startfasen.
Chicago var kjent som brannfarlig I 1871 var elektrisitet ikke tatt i vanlig bruk, og belysningen og oppvarmingen var svært brannfarlig. En brukte parafin- eller oljelamper, gassbelysning – og ved, kull eller gass til fyring og matlaging. To nye kilder til branner var piperøyking, iallfall blant menn (Chicagos brann kan ha vært forårsaket av uforsiktig piperøyking) – og gnister fra damplokomotiver. Samtiden var fullt klar over at Chicago var ytterst brannfarlig. Like før brannen ble byen besøkt av en agent for et engelsk forsikringsselskap. Han ønsket å opprette en filial i Chicago – til han beså byen. Da sa han at hvis det brøt ut brann, så kunne byen bli helt eller delvis ødelagt. Likeledes skrev Chicago Tribune at tre uker uten regn «har gjort alt så brennbart at en gnist kan starte en brann som vil feie tvers gjennom hele byen».The Great Chicago Fire , Weird and Haunted Chicago, Troy Taylor, 2000 Tribunes eget avishus var derimot «brannsikkert» – trodde man.
Tørken I første halvår 1871 fikk Chicago rikelig med nedbør, med ca. 140 mm så sent som i juni. Deretter kom tørken. Den rammet mye av USA og det sørligste Canada øst for Rocky Mountains. Chicago hadde 50-60 % av normal nedbør i de tre siste månedene før 8. oktober (Haines & Sando 1969 – enkelte kilder oppgir enda mindre – hvorvidt dette er overdrivelser, eller skyldes lokale variasjoner fordi mye av nedbøren kom som byger, er usikkert). Sommeren (juni–august) var en halv grad varmere enn normalen, september var over to grader kjøligere, og oktober to grader kjøligere tross varmebølgen like før brannen. Noe lignende gjaldt for værstasjoner i Michigan og Wisconsin, to delstarer som ble hardt rammet av dødbringende branner 8. oktober (Haines & Sando 1969). Mye solskinn kan ha gjort at det føltes varmere enn temperaturmålingene viser, og bidratt til uttørkingen.
Vinden Vinden hadde antagelig avgjørende betydning for utviklingen av brannen. Den ble bestermt både av de storstilte trykksystemene og av lokale forhold. Været hadde lenge (typisk for tørkeperioder) vært dominert av høytrykk. 8. oktober lå Chicago mellom et lavtrykk i nordvest som presset seg langsomt øst- og sørøstover – og et høytrykk i øst med en rygg over Ohio. Mellom disse trykksystemene, i lavtrykkets varmsektor, strømmet meget varm og tørr luft fra sørvest. Mange værstasjoner hadde kuling. Flere værstasjoner sørvest for Chicago hadde storm. En del steder blåste vinden på tvers av isobarene (trykklinjene). Hvorvidt dette antyder lokale smålavtrykk eller virvler som ikke er inntegnet på værkartet, eller skyldes branner, er ikke kjent. Iallfall raste mange store præriebranner og skogbranner i Midtvesten og rundt de store sjøene i disse dagene. I Chicago skulle det gå minst et døgn etter brannens utbrudd før lavtrykket gav etterlengtet regn. I Chicago falt den relative luftfuktigheten fra 44 % 6. oktober, til 27 % den 7. og 24 % den 8. Samtidig steg temperaturen (målt kl. 14) fra 12 °C den 6. til 27 °C den 8. Begge deler skyldtes den varme, tørre sørvesten. Den slo inn om morgenen den 7., og om kvelden var den ganske frisk (Gess & Lutz 2002, s. 99). Da brannen brøt ut, blåste det kraftig. I værobservasjonene er vinden angitt til ca. 40 km/t (frisk bris eller liten kuling) på den tiden da brannen ble varslet (Haines & Sando 1969). Men værobservatøren Sam Brookes i Clark Street (sitert etter Gess & Lutz 2002, s. 113) oppgav at vinden allerede om ettermiddagen var oppe i over 70 km/t, dvs. sterk kuling. (Chicago kalles «The Windy City».) Disse avvikene kan skyldes lokale variasjoner. I tillegg fremholdt flere øyenvitner at vinden var ujevn, både i Chicago og i Midtvesten for øvrig. Når vinden er ujevn, kommer de sterkeste kastene gjerne fra en retning til høyre for gjennomsnittsvinden. Under senere vitneavhør fortalte Catherine O’Leary at vinden kom fra alle retninger på én gang da hun ble gjort oppmerksom på brannen.http://answers.encyclopedia.com/question/why-did-chicago-fire-1871-spread-so-quickly-499859.html Ved spredning av en brann spiller det ikke bare en rolle at en storbrann kan skape sin egen vind. Selv en ordinær brann, særlig i en høy bygning (som en kirke), løfter gnister, glør og brennende materialer opp i høyder hvor vinden gjerne er betydelig sterkere enn der målingene foretas (i dag vanligvis 10 m over bakken). Dette påvirker spredningsevnen. Den første uken etter natten til 9. oktober finnes ingen offisielle meteorologiske observasjoner fra Chicago. Beskrivelser av været i denne perioden stammer fra øyenvitnerskildringer, som i noen grad kan samkjøres med observasjoner andre steder i området (f.eks. Milwaukee, Grand Rapids, Lansing og Sturgeon Bay). Utviklingen av brannen må antas å indikere den generelle vindretning.
Brannene før brannen De store dødstallene fra brannene i 1871 stammer fra 8. og 9. oktober, men også i ukene før var mye av Midtvesten og landet rundt de store sjøene dekket av røyk. Præriebranner og skogbranner raste en rekke steder. Lynnedslag er en vanlig årsak til slike branner. Meteorologene registrerte imidlertid ingen tordenvær over området i denne perioden (Lapham 1873). Riktignok ble det gjort observasjoner som tyder på at tordenskyer kan ha forekommet (Gess & Lutz 2002, s. 114), men like fullt var alle eller nesten alle brannene menneskeskapt. De skyldtes tømmerhoggernes leirbål, gnister fra damplokomotiver, uforsiktig røyking eller bruk av parafinlamper osv. Et sted skal en stubbe ha tatt fyr da den ble beskutt av en jeger (Gess & Lutz 2002). Og skogbrannene ble ofte forsterket av enorme mengder hogstavfall.
Mange branner i Chicago Chicagos brannhistorie begynte før byens offisielle grunnleggelse. Fort Dearborn, som lå der byen senere ble anlagt, brant alt i 1812. 7. oktober 1834 inntraff den første brannen som figurerer i brannstatistikken for den da ett år gamle byen. 27. oktober 1837 (1839 ifølge en annen kildeThe Chicago Fire Department ) ble 18 bygninger ødelagt av brann, og 29. oktober 1857 krevde en brann minst 22 menneskeliv Også i 1859, 1866 og 1868 forekom branner som ødela flere kvartaler hver.After the Fire I 1871 hadde Chicago gjennomsnittlig to branner om dagen.
Brannfarlige oktober Oktober later til å ha vært en særlig brannfarlig måned i Chicago. Det kan ha vært fordi kombinasjonen av tørke og vind er vanligere da enn om sommeren, fordi lagrene av fyringsved, kull, høy og korn var fulle nettopp på den tiden – eller fordi en i økende grad tok i bruk ildsteder og belysning om høsten. I 1871 hadde iallfall den omfattende tørken gjort lagre og forråd tilsvarende tørre. Brannene før 8. oktober rammet ikke bare prærien og skogene. Chicago skal ha hatt 30 branner (eller mer enn 30 utrykningerhttp://www3.gendisasters.com/illinois/4914/chicago,-il-great-fire,-first-fire-oct-7th The Great Conflagration) i uken før 8. oktober, dvs. mer enn fire i døgnet (Gess & Lutz 2002).
Et ypperlig brannvesen – på papiret Chicagos brannvesen var utbygget i takt med byens vekst, og med tidens teknologiske nyvinninger. I 1871 hadde en utvilsomt lært både av brannene i tiårene før, og av andre bybranner i USA. Byen fikk sine første brannhydranter i 1851. Etter katastrofen i 1857 ble frivillige mannskaper i 1858 erstattet med et profesjonelt brannvesen, et elitekorps, som samme år fikk sin første (men ikke USAs første) dampsprøyte. Formelt var brannkorpset en avdeling under byens politi. I 1871 bestod korpset av 185 mann, stasjonert forskjellige steder i byen.