thumb|right|Rasende mænade som bærer en thyrsos og en panter med en slange rullet opp over sitt hode. Tondo av en antikk gresk hvitbunn kylix (drikkeskål) fra 490-480 f.Kr. (Staatliche Antikensammlungen, München). thumb|Mænade. Fragment av en attisk rødfigur kopp, cirka 480 f.Kr. Mænader (gresk μαινάδες, mainádes) eller meanader var de kvinnelige tilhengerne av guden Dionysos (Bacchus i romersk mytologi), gud for mystikk, vin og berusning. Deres navn mænade betyr bokstavelig «de rasende» eller «de ville». De ble også kalt for bakkantinnene grunnet gudens romerske navn.
Mænaderne er framstilt som inspirert av Dionysos i en tilstand av ekstatisk raseri gjennom en kombinasjon av dans og overstadig inntak av vin,Wiles, David (2000): Greek Theatre Performance: An Introduction. Cambridge, England: Cambridge University Press. engasjert i ukontrollert seksuell oppførsel, og ritualisert jakt og sønderslitning av dyr — og, i det minste i myten, noen gang menn og barn — og fortærte rått kjøtt. I løpet av disse ritualene kunne mænaderne kle seg i hjorteskinn og bære en thyrsos, en lang stang omspunnet av eføy eller blader fra vinranker og med en bunt løv på toppen. De kunne bære eføykranser på hodene og ofte håndtere eller bære slanger.Abel, Ernest L. (2006): Intoxication in Mythology: A Worldwide Dictionary of Gods, Rites, Intoxicants, and Place, McFarland; Jefferson, NC og London.
Dionysoskulten og de dionysiske mysterier inspirerte kvinnene til å bli ville og gale. I det klassedelte samfunnet i antikkens Hellas hadde kvinner få rettigheter, og kunne ikke delta i de samme offentlige rom som menn, hadde ikke tilgang til utdannelse og var forpliktet til gi greske menn rettmessige barn og til å være trofaste voktere av deres hjem.Pseudo-Demosthenes: Against Naeara, 122. Se også artikkelen Prostitusjon i antikkens Hellas Således var mænadernes oppførsel både skremmende og grenseoverskridende. Evripides' drama Bakkantinnene antyder at mænadene utgjorde en farlig og skremmende makt. Dramaet forteller at i byen Theben dreper mænadene kong Pentheus etter at han hadde forbudt dyrkelsen av Dionysos da mænadene nektet kongen guddommelighet. Pentheus' egen fetter lurte ham inn i skogen hvor mænadene slet kongen i småbiter. Han lik ble mishandlet av hans egen mor Agave som rev av ham i hodet i den tro at det var en løve. En gruppe mænader drepte også Orfeus.Apollodorus (Pseudo Apollodorus): Library and Epitome, 1.3.2. «Orpheus also invented the mysteries of Dionysus, and having been torn in pieces by the maenads he is buried in Pieria.» (Orfeus oppfant også mysteriene til Dionysos, og etter å ha blitt slitt i stykker av mænadene er han gravlagt i Pieria)
I gresk vasemaleri er lystige mænader og Dionysos ofte et tema avbildet på greske kratér, skåler og kar som ble benyttet til å blande vin med vann. Disse scenene viser gale og opphissede mænadene som løper rundt i skogene, tidvis mens de sliter i stykker ville dyr.
Kvinnelig ekstase og galskap thumb|Dansende mænade gjort i terrakotta, opprinnelig malt i klare farger, fra 200-tallet f.Kr. I henhold til Plutarks biografi over Aleksander den store, Livet til Aleksander, ble mænanderne i oldtidens Makedonia kalt for mimallones og klodones, epiteter avledet spinnehjulet som tilhørte kvinnenes håndverk.Macurdy, Grace Harriet (1913): «Klodones, Mimallones and Dionysus Pseudanor» i: The Classical Review 27.6 (September 1913), ss. 191-192, og i (1925): Troy and Paeonia. With Glimpses of Ancient Balkan History and Religion, s. 166. Disse krigerske parthenoi («jomfruer») i fjellene, assosiert med en sjamanistisk, dionysisk oppførsel, slo tilbake en angripende hær.I henhold til en makedonsk militærskribent fra 100-tallet e.Kr., Polyinus: IV.1; han gir for øvrig en fantasirik etymologi. I sørlige Hellas ble de beskrevet som bacchæ (bakkantinnene), bassarides, thyiades, potniades og andre tilnavn.Harrison (1922): «The Maenads» i: Prolegomena to the Study of Greek Religion, 3. utg. (388-400), s. 388. I Romerriket ble de kjent som bassarids (eller bacchæ eller bacchantes) i henhold til romersk mytologi etter Dionysos' tilsvarende romerske gud Bacchus ved at de bar reveskinn, en bassaris.
Den tyske filologen Walter Friedrich Otto skrev at:
Bakkantinnene til Evripides gir oss det mest levende bildet av de fantastiske omstendighetene hvor, som Platon sier i [dialogen] Ion, gudeberuset ritualfeirende som drikker melk og honning fra strømmene. De hamrer på berg med thyrsos og vannet strømmer fram. De senker thyrsos til jorden, og en kilde med vin bobler opp. Om de ønsker melk, skraper de bakken med sine fingre og trekker til seg den melkholdige væsken. Honning drypper ned fra thyrsos gjort av eføytreet, de fester slanger på seg selv og lar dåkalver og ulvunger suge som barn fra sine bryster. Ild brenner dem ikke. Ingen jernvåpen kan skade dem og slanger kan harmløst slikke svekken fra deres opphetede kinner. Bistre okser faller mot bakken, ofre av talløse, rivende kvinnehender, og robuste trær blir revet opp med røttene ved deres felles anstrengelser.Otto, Walter Friedrich (1965): Dionysus: Myth and Cult, Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis, s. 96
Antikkens ville greske kvinnene ble mytologisert som gale kvinner og som hjelperskene som oppfostret Dionysos i fjellet Nysa. I Homers Iliaden fortelles det om kong Lykurgos av Thrakia «forfulgte hjelperskene til den vanvittige Dionysos gjennom de hellige fjellene i Nysa, og hellige tilbehør slapp ned på bakken fra en og alle da den morderiske Lykurgos hogde dem ned med sin oksepigg.»Homer: Iliaden, VI.130ff, i Wikipedias oversettelse. De dro opp i fjellene om natten og praktiserte merkelige ritualer.Lever, Katherine (1956): The Art of Greek Comedy.
thumb|left|Dansende mænader, oljemaleri av Andries Cornelis Lens, 1700-tallet. De maskekledte prosesjoner som var knyttet til Dionysoskulten er blitt sett på som aspekter av teaterets begynnelse. Friedrich Nietzsche i Om tragediens fødsel ut av musikkens ånd (1873) mente at tragedien oppsto fra Dionysosritualene. Tragedien viser altså til naturkreftene, «den dionysiske tilstand» som ingen kan flykte fra, og som menneskene kommer nærmest i rusen. Kontrasten er i henhold til Nietzsche «det apollinske», etter guden Apollon, som representerer drømmekraften, det visjonære og estetisk skjønne som vil løfte mennesket utover seg selv.«Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske», NRK 20. juni 2002
Bakkanal (italiensk Bacchanalia) var i antikkens Italia en ekstatisk og religiøs fest knyttet til dyrkelsen av romerske Bacchus (Dionysos) som ble feiret på Aventinerhøyden i Roma. I dag benyttes begrepet «bakkanal» i overført betydning for enhver vill fest med mye alkohol. I Italia ble det feiret bakkanaler fram til år 186 f.Kr. da det romerske senatet forbød virksomheten etter påstander om ville, overstadige og seksuelle orgier. De var etter sigende karakterisert av manisk dansing til høy musikk, trommer og cymbaler hvor festdeltagerne, bacchantes, bakkantinere, svingte seg, skrek, ble fulle og egget hverandre opp i en stadig større villskap. Målet var å oppnå en tilstand av ekstase hvor deltagernes sjeler ble midlertidig frigjort fra sine jordiske legemer og kunne inngå i et fellesskap med Baccus., og således få et glimt av hva de en dag ville møte i evigheten. Ritualene hadde sitt klimaks i en framføring av vanvittige innslag av styrke og galskap, blant annet i å rive opp trær med røttene, slite i stykker en okse (symbolet på Dionysos) med sine nakne hender, en handling kalt for sparagmos,«Sparagmos», Online Etymology Dictionary og spise dets kjøtt rått, en handling kalt omophagia.«Omophagia» Online Etymology Dictionary Den siste handlingen var et sakrament beslektet til et fellesskap hvor deltakerne fikk styrken og vesenet til guddommen ved symbolsk å spise hans legeme og drikke hans blod, deltagerne ble besatt av Dionysos.
Mytene
thumb|300px|Bakkantinnenes åpningsrituale, en forestilling regissert av Brad Mays, 2000. Opprinnelsen til Dionysos er usikker, og kultdyrkelsen av ham tok mange former. I en del antikke kilder henvises hans opprinnelse som trakisk, andre som innlandsk gresk.McEvilley, Thomas (2002): The Shape of Ancient Thought, Allsworth press, ss. 118-121 Han ble uansett en betydelig og populær figur i gresk mytologi og religion som en merkelig fremmed gud, men også som en døende gud som gjenoppstårBurkert, Walter (1985): Greek Religion, ss. 64, 132 Han er guden som ankommer triumferende med åpenbaringer og i hans triumf er et stort følge av tilhengere, særlig kvinner, mænadere. Festivalene i hans navn ble den drivende kraft bak utviklingen av gresk teater.Dionysus, Greekmythology.com De tidligste kultbildene av Dionysos viser en voksen mann med skjegg og kappe, mens de senere bilder viser ham uten skjegg, sensuelt naken eller som halvnaken androgyn ungdom, og litteraturen beskriver ham som feminin, eller «mann-kvinnelig».Otto, Walter F. (1995): Dionysus Myth and Cult. Indiana University Press. ISBN 0-253-20891-2. Dionysos er representert som beskytteren av de som ikke tilhørte det konvensjonelle samfunn og symboliserte således alt som var kaotisk, farlig og uventet, alt hva som unnslipper menneskelig (eller maskulin) fornuft og som kan kun tilskrives gudenes uberegnelige handlinger.Danielou, Alain (1992): Gods of love and ecstasy: the traditions of Shiva and Dionysus , Inner Traditions / Bear & Co, s.15
I en av mytene ankom Dionysos til sitt fødested Theben, slik som fortalt av Euripides, hvor verken Pentheus, hans fetter, som nå var konge av Theben, eller Pentheus' mor Agave, tante av Dionysos og søster av Semele, anerkjente hans guddommelighet. Dionysos straffet Agave ved å gjøre henne sinnssyk, og i denne tilstanden drepte hun sin sønn og rev ham i småbiter. Fra Theben dro Dionysos til Argos hvor alle kvinnene unntatt døtrene til kong Proetos deltok i dyrkelsen av ham. Dionysos straffet dem ved å gjøre dem gale, og de drepte et av deres barn som ammet ved brystet. Han gjorde det samme med døtrene til Minyas, konge av byen Orchomenos i Boiotia, og forvandlet dem deretter til flaggermus. Han er karakterisert som «den rasende» og «den gale», og mænadenes vesen, som har gitt deres navn, er derfor hans vesen.Otto, Walter F. (1995): Dionysus: Myth and Cult; Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis 1965. ss. 135. Slik Dionysos var farlig, var også mænadenes det samme.
En annen myte forteller, i henhold til Plutarks essay Om kvinners heltemot, at en gang i løpet av en krig på midten av 200-tallet f.Kr. skal en gruppe mænader ha utslitt etter deres oreibasia, nattlig fjellseremoni,«Oreibasia», Wiktionary ha gått seg bort og havnet i Amfissa, en by fylt av soldater og som ikke lå langt fra Delfi. Der sank de utmattet sammen på markedsplassen og ble overveldet av en dyp søvn. Kvinnene i Amfissa dannet en beskyttende ring rundt dem og da de våknet sørget de for at thyiadene kunne reise hjem uantastet. Plutark forteller også om de frosne thyiadere (mænadere) på fjellet Parnassos, hvilket er muligens den samme fortellingen, som ble overrasket av en snøstorm. Forrest, M. Isidora: The Mænads and Ecstatic DanceKarl Kerényi (overs. Ralph Manheim) (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, Bollingen Series LXV 2; Princeton University Press. ss. 220.
En tradisjon, redegjort av Plutark, henviser også til at man mente at Dionysos var en profet som kunne fortelle om framtiden. I Euripides' Bakkantinnene kalles Dionysos for mantic (profetisk), og historikeren Herodot feller at i Thrakia var det en helligdom for Dionysos med en profetisk prestinne, slik det også var et orakel for Apollon i Delfi. Euripides kaller Dionysos for «trakernes profet». Det kan også være en hentydning på gresk synkretisme, at kultene på de ulike steder tok til seg og blandet seg med andre lokale tradisjoner.
Ulike mænader